Kiss i Oslo Spektrum - 7 dager igjen

Det begynte i 1979 - verken før eller senere. Jeg var seks år og naboen (som både var og er ett år eldre enn meg) hadde av en aller grunn fått tak i Dynasty-skiva - på kassett. De funky basslinjene på I was made for lovin´ you som strømmet ut av en halvdårlig kassettspiller, ledsaget av det stilrene og ikoniske coveret var nok til at Torbjørn Egner fikk fyken. Dette var saker, dette var mitt band og min musikk - dette var Kiss, bandet jeg i likhet med mange fans rundt om i verden skulle bli mobbet for å like - uten at det noen gang la en demper på  entusiasmen. For i årenes løp har Kiss gitt meg en million prosent mer glede enn fliken av ubehaget plageåndene ga meg - nemlig!

Søndag 7. mai står Kiss - eller det som er igjen av det -på scena i Oslo Spektrum. For moro skyld (det er ene og alene det denne bloggen handler om) skal jeg telle ned til konserten med å hver dag poste et høyst personlig Kiss-innlegg. Mest for å mimre, men aller mest fordi det er steike moro å være Kiss-fan!
Jeg vet at mange Kiss-fans også er fantasy- og superhelt-fans. Det er ikke jeg. Riktignok leste jeg ett og annet Supermann-blad i barndommen, men jeg kicket aldri på det, ikke sånn som gutta i The Big Bang Theory, for å si det sånn.
Nei, for meg var det ansiktene, sminken og mystikken rundt. På slutten av 70-tallet hadde de aller fleste familieblader som Hjemmet og Norsk ukeblad såkalte ungdomssider, og der poppet titt og ofte Kiss opp. Og så må vi ikke glemme de fantastiske Stjerneposene med Kiss-kort i - kort sagt var det moro å være ung Kiss-fan i brytningen 1979/1980.
Det er ingen tvil om at inntrykk man blir eksponert for i ung alder sitter i og blir en del av DNA-et. Derfor synes jeg den dag i dag Dynasty er et bunnsolid og knallsterkt Kiss-album. I anledning disse skriveriene, snurret jeg skiva noen runder - og ble ikke skuffet. I was made for lovin you er ved siden av Heavens on fire bandets aller største hit og er ei catchy og råsterk låt. Ace Frehley gjør med The Rolling Stones´2000 man et som vanlig pussig valg av cover, men - som vanlig - lander han (som på New York Groove) på begge beina. Sure know something bare viser hvilken låtteft Paul Stanley har, og så må man jo like Peter Criss´ urbane og smått gangsteraktige Dirty livin´, som er den den eneste låta Peter Criss spiller trommer på. Anton Fig tok som kjent av seg resten både på denne og nestealbumet Unmasked.

Gene Simmons er ganske så passiv på Dynasty, men Charisma er en såpass demonisk låt at det ikke er noen tvil om hvem som har ført den i penn. Magic touch er nok en Paul Stanley-perle og så dundrer Ace Frehley inn på oppløpet med den rocka Hard times og standhaftige Save your love, bare avbrutt av Simmons´X-ray eyes som er den litt snillere fetteren til Charisma. 
På denne tiden (jeg var seks, snart sju år) skulle det ennå ta litt tid før jeg begynte å bli bevisst på utgivelser og historikken, men jeg husker at jeg fikk fader´n til å kjøpe Unmasked da den kom ut i 1980. Som med Dynasty står den like, om ikke enda høyere i kurs enn Dynasty.



Jeg nevnte DNA-et. Bildet til venstre er et av mine absolutte favorittbilder av Kiss. Grunnen er nok at dette ble veldig mye brukt når nevnte blader som Hjemmet og Norsk ukeblad skrev om Kiss. Men hva er det ikke å like? Kostymene - spesielt Ace - gjør at bandet ser helt fantastiske ut. Mange har kritisert dem for å være litt vel jålete på den tida der. Jeg simpelthen digger det. Dette er rockestjerner som ved siden av å se knalltøffe ut også laget fantastisk musikk. Spesielt noen måneder etter, da Peter Criss var ute av bandet og Eric Carr kom inn, låt bandet som en million dollar. 1980-turneen (som svingte innom Drammenshallen, men som jeg i følge moder´n og fader´n var liten til å overvære - hallo! Jeg var da tross alt sju år!) er Kiss på sitt beste. Ace Frehley matchet godt med Eric Carr, og når han koser seg, da er han i sitt ess - jmf. tida Frehley spilte med Eric Singer før han (måtte) sa takk for seg og en pussig periode i Kiss-storien startet.
Selv om jeg var ung da jeg ble Kiss-fan, husker jeg utrolig mye fra den tida. Jeg husker hvor jeg satt i stua hjemme da jeg bladde gjennom VG og så annonsen for konserten i 1980 (jepp, jeg bladde i avisa allerede da) og jeg husker bildene av et usminket Kiss fra Forenbu sto på trykk i samme avis. Jeg husker matbutikken på Torvet på Raufoss hadde et Filmjournalen med Kiss i som jeg bladde i (det måtte vel være i 1983, husker bestemt bildene fra Lick it up-tida) og jeg husker at jeg kjøpte Dynasty på LP på Fona, øverst i Storgata i Gjøvik,
I dagene som kommer skal jeg altså lade opp til konserten i Oslo Spektrum med å kose meg med gamle VHS-er, bøker, plater, bilder, bootlegs, livetapes, intervjuer - kort sagt alt det går an å trykke Kiss på - og det er det som vi har erfart det aller meste! Det kommer til å bli en spennende, men også litt skummel reise ...

Gullgraving i rockens skrothandel Vol I

Det er ikke å stikke under en stol at før i tida ble plater stort sett kjøpt inn etter følgende kriterier:
1. Favorittbandet kom alltid først
2. Men var det noe kjent/halvkjent på tilbud (midt på 80-tallet kostet nice price-skivene på Platespiller´n i Gjøvik 40 kroner) var det en gyllen anledning til å sørge for ytterligere hakk i platesamlingsskjeftet
3. Var det ingenting å hente på punkt 1 og 2 var det coverne som solgte plata eventuelt
4. var det å gå etter plateselskapene. Dette var en litt mer sofistikert metode å jakte på, men digget man for eksempel Metallica, var det bare å se etter plater det sto Music for Nations på. Stort sett fant man noe brukbart der, selv om Metallicas Master of Puppets holdt til i en liga lysår foran The Rods og Waysted, for å si det sånn. Var det helt krise, var det bare å se etter ett-eller.annet det sto Mausoleum på. Da fikk man heavy metal, spilt inn av mer eller mindre kvalifisert personell.


En ettertraktet juvel når man grep etter halmstrå på punkt 3 - og i og for seg punkt 4, var andrealbumet til tyske Underdog som sammen med Mercyful Fates Don´t break the oath med Rabies in town stod for et av åttitallets heftigste cover. Det morsomme her er jo at begge albumene kom ut i 1984, men der Mercyful Fate (blant annet, for her hang lisensene løst!) ga ut rysaren på anerkjente Music for Nations  (som hadde fått en real oppsving med nevnte Metallica), ga Underdog ut Rabies in town på Mausoleum, et belgisk plateselskap som på godt og vondt ga uttrykk for at så lenge musikken banda presenterte hadde et snev av fuzzgitarer i seg, ville de gi det ut. Det resulterte i en drøss meget stusselige heavyrock-utgivelser, et litt frynsete rykte, men også noen gode plater som Rabies in town faktisk er.
I ettertid må det sies at Mausoleum oppigjennom årene også knyttet til seg kapasiteter som Molly Hatchet, Warlock, Voivod og Steeler, men for den jevne metall-entusiast var og er Mausoleum et plateselskap reservert B-laget.

Men tilbake til Underdog og Rabies in town fra 1984. For egen regning vet jeg lite om bandet - det gjør Internett også, forresten - bortsett fra at dette er bandets andre album og at bandet tilsynelatende forsvant fra jordas overflate etter at tredjealbumet Out in the night fant veien til platebutikkene 1988.
Line up-en på Rabies in town er Mike "Spider" Linster (vokal), Helmut "Skull" Guegel (gitar), Bernard "E.T." Leinweber (gitar), Randy "Eternal" Engels (keyboards) og Kalla "Animal" Klein (trommer) og sammen høres de ut som en tidlig utgave av Scorpions som inviterer Dio til en interessant fest der resultatet etter hvert blir Underdog. Sagt på en annen måte: Dette er et tysk heavy metal-band som faktisk høres amerikanske ut.
For knising og oppgitte sukk til tross, dette er slettes ikke noe dårlig album. Riffene er tette og tøffe, melodiene er varierte og fengende og ikke minst - dette er en gjeng med humor! Teksta på tittelkuttet er heavy-humor på sitt beste, medlemmenes kallenavn likeså og så er det telefonrøret som blir slengt på etter den meget habile versjonen av Alice Coopers Under my wheels, da. Strålende!
Mitt eksemplar av Underdogs Rabies in town ble kjøpt på ferietur en eller annen gang på slutten av 80-tallet og har vel - med skam å melde - knapt blitt spilt siden. Mulig det var snobberi, men aller helst var det vel fordi det kom så utrolig mange gode plater på den tida. Men jeg har flere Mausoleum-skiver på lager. Mon tro om noen klarer å matche denne perlen, 30 år siden forrige gjennomlytting?

Living noen dører next to Alice Cooper

For meg var Alice Cooper eldre enn karene i The Rolling Stones og en jeg bare hadde lest om i Kiss-bøker da han i 1986 dundret inn på svensk tv med He´s back. Senere fant jeg naturligvis ut at dette var pop-Alice, comeback-Alice - og at han i 1986 var mye yngre enn jeg er nå.

Likevel, opplevelsen med He´s back og albumet Constrictor var nok til om ikke akkurat knytte et hjertenært, så i hvert fall et respektfullt og ganske så tett forhold til Alice Cooper. Klassikerne ble saumfart og handlet inn: Billion Dollar Babies, Love it to death og Killer gikk runde på runde på platespilleren, det samme gjorde pussige skiver som Dada og Zipper catches skin og da gubben nærmest gjorde et andre comeback med Trash og Hey stoopid, var det faktisk kult at Alice Cooper var kult for andre enn oss som slafset i oss heavy metal og heavy rock til frokost, middag og kvelds.
Jeg så forresten Alice Cooper under Trash-turneen i Skedsmohallen, 27. november 1989. Det var tøft. Alice i rød lakkbukse (!) åpnet med Trash og avsluttet 22 låter senere med Under my wheels. 



En drøss år senere, faktisk forrige uke, røyk jeg på denne boksen: Alice Cooper live fra Wacken i 2013, dokumentert over tre vinyler, en CD og en Blu-ray. Tre små plakater var det også gjort plass til i boksen. Dette var stas! Bandet låt saftig og tøft, settlista var morsom og Alice Cooper selv var også i storslag denne kvelden.
Selve konserten er delt inn i tre deler: Først får vi "glam-Alice" med låter som Hello hooray, House of fire og Billion dollar babies. Så kommer delen der Alice Cooper med låter som Ballad of Dwight Fry, Killer og I love the dead går inn i det mørke og hyller døden bare for å vende tilbake med coverlåter som Break on through og My generation, som et takk for moroa til sine gamle festkompiser, Jim Morrison og Keith Moon - karer han også vinker til som en del av bandet han har med Johnny Depp, Hollywood Vampires.

Men dette er et klassisk Alice Cooper-show der han på sedvanlig vis hårfint balanserer mellom skrekk og humor, uskyldig moro og noe som kan virke en smule drøyt.
Åkke som, skivene og ikke minst Blue-rayen fra Wacken gjorde meg fysen på oppleve Alice Cooper live & kicking igjen. Mulighetene er der. I juli besøker han både Norge og Sverige, Oslo og Gøteborg. På hjemmesiden frister han med en pakke han kaller "Diamond Insanity Upgrade", som blant annet består av en meet & greet (selvfølgelig), en omvisning på scena før konserten, diverse signerte ting & tang og merch og - det tøffeste av alt - man kan få tatt bilde av seg med hodet i giljotinen! Alt dette koster den nette sum av $625, som raust regnet i skrivende stund er 5.375 kroner og da er konsertbilletten ikke inkludert.
Som rockejournalist kan jeg forresten skryte på meg å fått innvilget åtte minutter med Alice Cooper på telefonen - og da var det han som ringte!