En interessant, men - snodig nok - nødvendig diskusjon dukket opp i går igjen: Hvorfor er det så himla mye bråk på konserter, les: pjatt og prat fra publikum? Artister som Unni Wilhelmsen og Egil Hegerberg uttalte seg herlig friskt om temaet. I dag skrev en trønder i en avis noe om at det er agurktid når pressen tar opp slike temaer. Han mente noe sånt som at når det kommer folk på konserter som ikke har vært på slike arenaer før - og de mener det de er med på er kjedelig - må man regne med slik, mente - i korte trekk - han. Andre mener det er for lite støy, liv og røre på konserter og at det er artistene sin skyld at publikum heller finner det for godt å snakke med naboen om alt annet som ikke har med konserten å gjøre.
Akkurat det siste punktet er et poeng. Det er artistens jobb å levere interessante varer, samtidig må de som løser billett være villig til å være med på spleiselaget også. Det er den dynamikken som er mellom artist og publikum som gjør en konsert. Er man på noe for første gang, må man for svarte bruke tid på å sette seg inn i det man er på! For lite liv og røre i salen? Greit det, men en ting er allsang, klapping og entusiastiske utrop. Å stå med ryggen til scena og bevisst gå inn for å sabotere konserten for artist og publikum, er noe helt annet. Samtidig, hvorfor i all verden oppsøke noe man i utgangspunktet ikke har det filla interesse av?
Det er lett å skylde på fylla. Sett fra en annen side, hvor mye bråk, slossing og kjipe opplevelser hadde vært unngått dersom arrangementer hadde vært totalt alkoholfrie? Jeg drømmer om en slik verden, men det tør jeg ikke si til noen. Det er nemlig peeng i drekke.
Fylla har faktisk mesteparten av skylda. Jeg har til gode å bli skubbet på, kalt opp etter noter, ja, i det hele tatt blitt behandlet som et potensielt voldsoffer av en klink edru person. Men det er en digresjon.
Det er lett å skylde på at vi er bortskjemte også. Det spiller ingen rolle om vi blåser av en tusenlapp på en konsert vi egentlig ikke har noe interesse av å være på. Vi har penger nok. Som på festivaler, er det som skjer på scena av mindre betydning. Det er felleskapet og være der det er folk som er tingen. En konsert med en stor kunstner er det samme som å være på nattåpent.
Jag har jobbet som journalist ute på konserter siden slutten av åttitallet. Tidlig på nititallet, da jeg fylte 18, begynte jeg å være veldig mye ute på konserter, på jobb. Jeg både har vært - og er - en ivrig konsertgjenger "privat" også. Så det er sagt. Det er likevel de siste fem-seks årene det virkelig har blitt ille. På Torvetten, et av Gjøviks mer klassiske (og beryktede) vannhull, så jeg en gang for leeenge siden flatfylla stoppe opp da Kim Larsen gikk på. Dette var noe ingen ville gå glipp av. Nå gir folk beng. Jeg prøvde å se Bob Dylan på Stavernfestivalen i fjor sommer. Jeg måtte gå eter halvgått løp. Det var umulig å følge med, langt midre høre hva som skjedde på scena. Det var fulle folk, armer og bein over alt. Noen godt voksne prøvde følge med, men jeg tror de også ga opp til slutt.
Om ikke folk kan la betalende folk i fred, ha i hvert fall såpass respekt at de lar de på scena som får betalt sitte igjen med en følelse at de gjorde jobben sin. Om ikke annet at de gjorde så godt de kunne, for som med skiløperene kan man lite gjøre når omgivelsene gjør at man smører seg bort og står der og stabber med is i rubben.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar