The Demon fyller 66

Det ble sagt at Gene Simmons, tidligere lærer med en egen evne til å fordype seg i skumle temaer som religion og slikt, fikk beskjed om å holde kjeft da Kiss ble intervjuet på 1970-1980-tallet. Hvorfor? Rett og slett fordi han slet med å gi de riktige rock & roll-svarene. Han svarte som en lærer, snakket og preiket i det uendelige om tunge ting og kunne til tider virke både nedlatende og arrogant - noe han helt sikkert var også. Slik gjorde ikke rockestjerner. De snakket om sex og rock & roll - og litt drugs. De to førstnevnte tok Paul Stanley seg av, Peter Criss og Ace Frehley kniste seg gjennom det siste.
I dag fyller Gene Simmons 66 år, og det slår meg at han alltid har vært voksen. Bare hør soloalbumet hans fra 1978. Her lesser han på med teateralsk poprock, skrekk og romantikk - og en hyllest til Walt Disney med When you wish upon a star. I 1978 var han 29 år. Genes soloalbum, i motsetning til "oppfølgeren" Asshole fra 2004,  er ikke dårlig, men Kiss-fansen slet med å svelge den. Ace Frehleys var tøft, rocka og enkelt - det var Ace. Paul Stanley reddet Kiss-skinnet mens Peter Criss leflet med croonerpop og kvasidisco på sitt.
Den eminente Kiss-podcasten Three sides of the coin, som jeg stadig vender tilbake til, har hatt noen morsomme og interessante diskusjoner om Gene Simmons. Som vanlig har de snudd en stein jeg har oversett, men som så absolutt make sense. Da Kiss i 1983 fjernet sminka, ble Simmons på mange måter vingeklippet. Paul Stanley fant seg raskt til rette i sin nye rolle. Han danset rundt og var like mye rockestjerne som under sminketida, men Gene, stakkars, hadde blitt frarøvet sin rolle som The Demon. Han hadde tunga og greide å beholde flammenummeret sitt, men når han vraltet rundt som The Demon uten de vanvittig heftige kostymene og det sminkede ansiktet, så han direkte kårny ut. Jeg så det ikke da, men når gutta fra USA her om dagen kommenterte det, hadde jeg ikke noe annet valg enn å si meg enig.
Gene Simmons har aldri vært min mann i Kiss. Låtene hans har oppigjennom årene vært mildt sagt ujevne og det er ikke alltid stemmen har greid å løfte låtene eller gi de særpreg heller. Personlig synes jeg han leverer de beste låtene på de utskjelte albumene Unmasked og Crazy nights - og kanonplata Revenge, selvfølgelig, for ikke glemme Sonic boom og Monster der han gjør et grusomt comeback som, ja , Gene Simmons.

Under store deler av åttitallet, tenker da spesielt på Animalize og Asylum, var det derimot en forvirret og Kiss-lei Simmons som bare sporadisk var innom studio og involvert i bandet. At Kiss i det hele tatt eksisterte og kom seg igjennom åttitallet, er ene og alene Paul Stanleys fortjeneste - noe Stanley ikke er sen om å nevne i sin selvbiografi.
Når Gene Simmons nå fyller 66 år, er det tross alt med respekt jeg skriver disse linjene. Han var en av grunnene til at jeg ble Kiss-fan, han så alltid tøff ut på plakater og platecovere og var årsaken til at man holdt seg våken utover sommerkveldene for å se om han dukket opp i Miami vice. Det gjorde han - i noen korte, men kule sekunder. Men ingen skal ta fra Gene Simmons det faktum at han i min verden reddet rocken da Nirvana tidlig på nittitallet entret scena med loslitte strikkegensere og hølete joggesko. Hardrocken lå med brukket rygg, men Kiss kjempet tappert og gjorde så godt de kunne med Revenge. På Unholy hilser vi for første gang siden 1982/1983 på Gene Simmons - The Demon - igjen. Her er han tvers igjenom ond og forbanna - og dødskul. Han hadde nok hørt Smells like teens spirit - og han likte svært dårlig det han hørte, så gratulerer med dagen, gode, gamle demon.