Plutselig ble det veldig bakpå, ja smått teit å hive seg på Lemmy-bølgen. Litt fordi det meste allerede er sagt, men mest fordi selv om jeg har digget skivene, aldri har vært noen blodfan av Motörhead. Bare hør.
Jeg kjøpte samlingen No remorse på åttitallet - på kassett. Jeg fikk med andre ord ikke varianten med det tøffe lærcoveret. Jeg spolte over Overkill til den mer fengende (og i manges ører uhippe) Please don´t touch med Girlschool som gjesteartister. Jeg syntes Orgasmatron var genial da den kom - det smått industrielle tittelkuttet og den beintøffe Doctor rock står i min bok fortsatt som noe av det tøffeste som kom på åttitallet.
Da jeg begynte å anmelde plater, var det alltid greit når Motörhead kom med noe nytt - det var bare å plassere terningen med fire øyne opp. Da skiva var ferdig ble terningen enten stående eller så ble det en 5-er. Motörhead leverte tlsynelatende klin like skiver hver gang, men det var det som var så bra. Der andre rotet seg bort, ga Lemmy og kara nemlig alltid full gass. Det var trygt, tøft - Motörhead.
Selv om Motörhead alltid har vært et stort band, har de likevel aldri vært giganter. Der Metallica, AC/DC og Iron Maiden var Johnny Cash, var Lemmy liksom alltid Willie Nelson. En kar med med kred, aura og autoriet, men likevel en outsider, en mange så på som en primitiv rocker, men som hadde sider bare fansen og andre rockestjerner visste om, digget og beundret ham for.
Vi har snakket om Lemmys sorti lenge. Men han var jo som Keith Richards, Ozzy og Fantomet - han var mannen som ikke kunne dø. Nå spørs det likevel om verden står til påske.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar