Forrige fredag (12. august) var det nøyaktig 25 år siden Metallica kom med det på mange måter sjokkerende albumet Metallica, eller "The black album" som den også gjerne kalles. Men - det må også nevnes at det i år er 30 år siden bandet ga ut Master of Puppets, en verdenskrig av et album som på suverent vis rundet av den spenstige trilogien som startet med det møkkete og pønkete debutalbumet Kill ém all (1981) og som fortsatte med den smått utrolige Ride the Lightning (1984) som var flere kvantesprang unna den uredde, men likevel noe famlende debuten. Med Ride the Lightning viste Metallica at de hadde noe å fare med, at de var fullt kapable til å forme og utvikle thrash-sjangren - ja, kanskje til og med bli sin egen sjanger.
OK, før vi svinger innom Metallica, er det viktig å presisere at i en slik sammenheng er timingen, eller skal vi heller si tiden viktig. Som purung tungrockentusiast, må det innrømmes at Kill ém all smatt under radaren min. Helt sikkert fordi verken "1001 Watt" på NRK P2 (det var den hippe radiokanalen på den tida) eller "Rockbox" på svensk radio P3 spilte noe derfra. Men - en dag i 1984 (jeg var 11 år) fikk jeg låne en opptakskassett som hadde Metallicas Ride the Lightning på den ene sida og Mercyful Fates Don´t Break the Oath på den andre. Kjære vene - for en åpenbaring! Husk at på den tida var tungrock synonymt med Kiss, Van Halen, Mötley Crüe og W.A.S.P.. Dette var - for å si det mildt - noe helt annet! Disse to albumene er på heavy rotasjon i stua, bilen og hodetelefonene den dag i dag.
Jeg ante ikke at det fantes slik musikk, at det fantes noe som var tøffere, tyngre og mer metall enn Kiss, Van Halen, Mötley Crüe og W.A.S.P. og da Metallica lanserte Master of Puppets i mars 1986 (jeg har bursdag i desember), greide jeg heldigvis å spore opp en kar i hjembygda som hadde kjøpt albumet, og via mye om og men fikk jeg låne skiva. Lenge. Plata kjøpte jeg selv for bursdagspengene, samtidig som jeg fikk den til jul - så Master of Puppets fikk jeg omsider i hus!
For en opplevelse! Åpningssporet Battery var heftigere, kjappere og tøffere enn noe spor på Ride the Lightning. Tittelkuttet viste at bandet mente alvor. Låtene var lange og stinne av breial thrash metal. Dette var saker. Det kruttsterke coveret med korsene som styres av en dukkemester, bandbildene der Lars Ulrich gliser fornøyd mot kameraet med verdenes råeste folkehav av metallheads foran seg. Det var ingen tvil: Metallica var (nesten) like tøffe som Kiss, likevel var det noe som sloknet da bandet mot slutten av åttitallet kom med ... And Justice For All. Den kjøpte jeg ikke. Det var noe snålt med MTV-videoen til singelen One (Singel? MTV? Video? Metallica?). Det låt ... ikke Metallica i det hele tatt. Jeg falt av lasset, men tviholdt på de tre første albumene, så da bandet kom med Metallica var jeg nærmest likegyldig. For det første var det teit med ballader, for det andre var irriterende at bandet plutselig ble radiofavoritter og allemannseie og for det tredje hadde bandet fjernet seg fra thrashen og heller begitt seg ut på en litt mer bluesete form for heavy metal. Metallica var for en gammel fan rett og slett et sjokkerende album!
Det er her dette med tiden kommer inn i bildet. Mange setter det svarte albumet svært høyt - og det er ikke rart for det er et godt album med mange knalltøffe låter. Plutselig hører vi bassgitaren! Men for meg som fikk denne åpenbaringen med Ride the lightning på opptakskassett i 1984, var ikke dette det Metallica jeg digget. Men slik er det med alt mulig. Er du fotballfan og godt voksen, er kanskje Johan Cryuff eller Juan Manuel Asensi de aller største Barcelona-heltene. Er du mindreårig starter tidsregninga gjerne med Messi. Oppdaget du - Gud forby - Metallica med Load, ReLoad eller St. Anger, er det disse albumene som kommer til å bli stående som de aller største Metallica-øyeblikkene.
Så - for å så smått konkludere -i min bok er Metallica et fengende og artig album. Coveret er tøft og The Beatles-minimalistisk (et artig hint til albumet The Beatles, som stort sett bare blir kalt The White Album). Videoen til Enter Sandman med en skummel gamling som tatt fra Poltergeist fungerer også, men som album kommer Metallica aldri til å nå verken Ride the Lightning eller Master of Puppets til hælkappene. Det er ikke dem, det er meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar