Når det er sagt - jeg har et mildt sagt ambivalent forhold til fotball. Jeg aner ikke hvilken divisjon Raufoss spiller i eller hva Gjøvik/Lyn kaller seg om dagen. Jeg ser ikke ett sekund på norsk, spansk, nederlandsk eller italiensk fotball, men når det kommer til Premier League, da er jeg på nett (knis). Er heller ikke så verst på quiz som dreier seg om fotball-VM fra 1982.
Men det er noe eget med Premier League. Det er nok en gammel tippekampgreie. Mot slutten av syttitallet heiet den fem år eldre bror min på Liverpool og Leeds. Jeg ville ikke være noe dårligere, men som seksåring var det ikke så lett å navigere seg rundt i jungelen av engelske fotballag. Litt som med Kiss ble navnet, logoen og ikke minst kallenavnet faktorer som vippet unna konkurrerende lag som Coventry, Ipswich og Derby - det måtte bare bli Manchester United - The red devils. Jeg er med andre ord langt fra noen medgangssupporter. Mot slutten av syttitallet og til langt utpå åttitallet var ikke Manchester United akkurat det laget som senere og i godt og vel 20 år skulle renske europeiske storklubber for sølvtøy. De rykket ned i 1974, men karet seg raskt opp igjen. Klubben greide å raske med seg FA-cup-titlene i 1983 og 1985, men ikke noe mer. Da laget under ledelse av Ron Atkinson i 1986 nok en gang holdt på rykke ned, fikk Atkinson fyken og ble erstatte av dere -vet-hvem.
Første kampen er hjemme mot Tottenham på Old Trafford. Tøff start. Forhåpentligvis klarer karene å røske med seg viktige poeng i de neste kampene mot Aston Villa, Newcastle og Swansea før de tar i mot Liverpool hjemme 12. september. Sesongavslutningen mot Bournemouth bør uansett bli en formalitet - nei, glem det. Ballen er rundt, cup er cup, det skal spilles 90 minutter og så videre - og helst til fløyta går. Det er som kjent fort gjort å både skli og bli utvist i avgjørende kamper, og da ryker i hvert fall gullet ...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar