Hva nå, Ace?

Jeg er neimen ikke sikker på om det er en slags form for merkelig solidaritet eller bare tilfeldigheter, men i samme øyeblikk Ace Frehley plugger i Les Paul-en sin og forhåpentligvis gir jernet på Rockefeller søndag kveld, har Kiss faktisk spillefri på sin tettpakkede Europa-turne - som denne gangen verken innbefatter Norge eller Sverige, som jo har flere Kiss-konserter under beltet enn vi noen gang kommer til å få.
Men nok om det. Det er Ace Frehley og konserten på søndag det skal handle om nå. Jeg gleder meg. Ikke fordi jeg innbiller meg at gubben kommer til å levere noe mer enn man kan forvente av en som i årenes løp har tatt like godt vare på seg selv og karrieren sin som Paul DiAnno, men fordi han er Ace - og Ace leverer, om ikke annet på sin måte.
Sist han besøkte Oslo var i 2008. Da var det godt å se ham på scena igjen. Kul og laid back, passe slurvete som vanlig, men hundre prosent Ace.
Foran søndagens konsert ryktes det at han har vært seg selv nok under "meet & great"-oppleggene i Australia og New Zealand også. Forsentkomminger og dårlig kvalitet på både arrangement og bilder, preget møtene mange fans betalte godt for å oppleve. Det er også typisk Ace.

Han er og blir en sullik, en løs kanon på dekk, når det kommer til business og oppførsel foran dem som betaler mora for ham - fansen.
Jeg husker en Kiss-konvention på Rockefeller i Oslo midt på nittitallet. Ace var hedersgjesten - etter hvert. Mye surr og rot der også, og da han først åpenbarte seg var det sannelig ikke lett å skjønne om han led av alle jet lags mor eller hadde vært å snoket i barskapet/medisinskapet. En assistent måtte føre tusjpennen mot det han skulle signere, noe blikkontakt eller et lite "hello" var det ikke snakk om. Men hey - det er Ace. Typisk Ace, sa vi da og kniste litt. Uansett, det grøsser fortsatt litt når jeg titter på signaturen på omslaget til mitt eksemplar av "Trouble Walkin´".
To ganger - minst -rotet han til det med Kiss. Han gir ut plater tregere enn Boston og er knapt ute og lufter seg. Når det settes opp lister over gitarister som har vært med å definere og tilføre rock´n´roll-historien både fete riff og spillestiler som i sin tur har vært med å motivere millioner av gitarister, blir han sjelden eller aldri nevnt - i hvert fall ikke blant de aller største. Det kan være mange grunner til det, men en viktig grunn er at Ace aldri har vært opptatt av å ta vare på karrieren sin. Hadde han pleiet navnet sitt med like mye omtanke som han oppigjennom årene har gjort med pulveret og flaskene, hadde han vært der sammen med Jeff Beck, Jimmy Page, Eric Clapton - ja, til og med Ted Nugent blir nevnt oftere i slike sammenhenger enn Ace Frehley.
Søndag kveld får vi se om det fortsatt er liv i gamle Space-Ace. Skjønt, både han og vi vet at bare han drar igjennom "Shock Me" og klukkler noen ganger, så er vi solgt. Hvorfor? Fordi han er Ace, "and he told us so".