Trompetmøte over te og høye smørbrød

Heldigvis har jeg verken ork eller engasjement nok til å få med og teste ut alt det nye Facebook finner på. I dag er jeg likevel glad for at jeg tok meg tid til en aldri så liten sjekk, for hva dukket opp der? En artig liten dings og detalj som fortalte meg hva jeg postet på akkurat denne datoen for nøyaktig ett år siden. Siden jeg verken bruker Facebook til å legge ut bilder av det halvspiste knekkebrødet mitt eller plenen som burde vært slått, var jeg trygg på at det ikke var noe skummelt eller pinlig som åpenbarte seg. Det var det da heller ikke.
For ett år siden var nemlig Herb, Oppland Arbeiderblads smått legendariske tegner, og jeg i Oslo for å gjøre portrettintervju av Tine Thing Helseth, mestertrompeteren som noen dager senere skulle holde konsert i Biri kirke - naturligvis i regi av fagfolkene og entusiastene i Resonans.
Det var et kjapt bilde av henne, særdeles off stage blant kaffekopper og trompetkoffert,  som dukket opp på skjermen denne fredagsmorgenen. Egentlig et ganske så ålreit bilde, faktisk. Tatt nærmest i smug mens hun sjekker mobiltelefonen for meldinger viser det verdensstjernen i en naturlig og hverdagslig setting på kafé. Nå er Tine Thing Helseth ei realtivt ujålete dame, men det spørs likevel om vi hadde fått lov å bruke bildet i avisa, hverdagslig og uformelt kledt som hun var i møte med tegneren og meg.
Vi hadde avtalt å møtes på Bristol - selvfølgelig. Å få noen timer med verdensnavn kan være både spennende og særdeles utfordrende. Spennende hvis intervjuobjektet våger å senke skuldrene og by på seg selv, utfordrende hvis vedkommende ikke våger å bevege nesetippen utenfor komfortsona, eller får lov til det av slitsomme "managere", som de aller fleste kaller seg i dag. Ofte er de som iltre foreldre på sidelinja på fotballbanen - de fikk aldri en karriere selv, så hvorfor ikke late som om det er jeg som er storkaren her? Disse sitter som regel og skuler på intervjueren og bryter av når praten når den fine og viktige flyten - her skal det ikke være noe moro! Heldigvis er Helseth kul nok til å fikse slike ting selv.
Trompeteren var tidlig ute. Hun hadde allerede ordnet seg med te og smørbrød. Vi slo til vi også - det er tross alt ikke hver dag man er på Bristol og kan forsyne seg av høye rekesmørbrød - på regning! Å be om autografer eller knipse en selfie, gjør jeg aldri på jobb - ikke privat heller, for den slags skyld. Det sies jeg er sjenert, som det heter. For at jeg i det hele tatt skulle tenkt tanken, måtte personen i stolen midt i mot enten være Paul McCartney eller Britney Spears, eller noen deromkring. Men et lite minne mener jeg er innafor, så like før vi skulle skilles knipset jeg dette kjappe bildet som teknisk verken er på topp eller i nærheten av noe som helst, men som bilde likevel viser hvordan en helt ålreit dag på jobben fortonet seg for en skribent og tegner, en solskinnsdag på Bristol i Oslo for nøyakig ett år siden.