Macca for voksne - også

Egentlig hadde jeg tenkt å bare la tirsdagens fenomenale Paul McCartney-konsert forbigå i stilhet. Litt fordi det meste er sagt allerede, men mest fordi - hva skal man egenlig si? Tre timer med musikkhistoriens mest levende, levende legende som riktignok svitsjet litt mellom autopilot og et mer helhjertet show, gjorde at mange i salen nok mente de hadde opplevd nok til å kunne forlate denne verden mett og god.  Men selv om han ikke var til stede hele tida, hva gjør vel det? Det skulle vel egentlig bare mangle at han ikke koblet ut litt og i hodet sitt bare var rockestjerne, en eller annen plass på kloden. Kanskje han lurte på om hans skulle gå til innkjøp av en ny gressklipper, eller noe annet som durer og lager lyd? Når en fyr som McCartney, som de siste 50 årene ikke har gjort annet enn å spille og holde konserter, inviterer til rockeshow, må man jo forvente at han kan tingene sine. Og det gjør han, ja, bandet hans og, for den saks skyld. Bandet, ja. Det er en annen ting som er tøft med Paul McCartney live: Det er han, to gitarister, en trommis og en på tangenter - det er det. Et realt rockeband. Less is more.
Alt dette har alle som i etterkant av konserten har vært i nærheten av et tastatur for lengst formidlet til avislesere og nettbrettbrukere. Jeg tenkte derfor pirke borti en liten, men morsompussig detalj som dukket opp i forkant av Macca-konserten: Nesten bare minutter før legenden og bandet sparket i gang Eight days a week, var konserten i Telenor Arena langt fra utsolgt. Etter hvert ble billett nummer 15.700 riktig nok solgt, men Dagbladet lurte på hva det kunne skyldes. De høye billettprisene kom opp som en av grunnene til at salget gikk tregt, noe avisas musikkansvarlig, Sigrid Hvidsten,  ikke mente var noe problem da artister som Paul McCartney og Rolling Stones trekker til seg et voksent og pengesterkt publikum, som, som hun sa:

- De eldre går på én konsert i året er tilsynelatende villige til å betale hva som helst. Når de først drar, vil det at det skal være den beste dagen i året.

Det er en heftig uttalelse. Greit nok at det var mange med tilløp til høyt hårfeste og sånn utenfor arenaen, men å mene at (godt) voksne mennesker ikke forsyner seg av kulturtilbud hele året, er å skyte med pil og bue og være langt unna målskiva. Har hun glemt den morsomme, men likevel litt frekke "kulturkjerring"-debatten? Om damene med portvin i den ene hånda og neven full av flagrende gevanter i den andre, som man ser overalt hvor det spilles, males eller resiteres? Her lokalt, og jeg er ganske sikker på at voksne mennesker i Gjøvik, Toten, Land og Hadeland-området ikke skiller seg nevneverdig ut fra resten av landet hva kulturkonsoment angår, ser jeg mange av de samme folkene gå igjen på klassiske konseter, jazz- og rockekonserter og i sum blir det mer et tosifret antall konserter enn den ene i året! Det er mange som sommertid sveiper gjennom det som finnes av festivaler også: Kammermusikkfestivaler, jazzfestivaler, Prøysenfestivalen, Trollrock, Øya - you name it.

Som vanlig måtte han far sjøl, Bård Ose, kaste et befriende brannteppe over saken:

- Jeg tror at billettprisene er for seige. Dessuten solgte han ikke ut sist han var i Norge heller, sa han - og tok riktignok feil, men det var før de gode anmeldelsene fra Roskilde strømmet inn. 

Joda, en drøy tusenlapp for å se Paul McCartney fra en helt kurant plass på golvet i Telenor Arena er kanskje i det drøyeste laget, men snur man på det kostet hver av de 41 låtene han spilte litt i overkant av 24 kroner. Det er mindre enn en singelplate kostet på åttitallet - samtidig var det verdt en neve kronestykker å oppleve Macca live, der og da, også. Uansett hvor gammel man måtte være.