Hat og vinn med samme sinn

Jeg kjenner noen som er veldig interesserte i slik der data og datamaskiner. Jeg vet også om hedersmenn som digger brune, engelske puber, motorsykler, stauder, lastebiler, fingerhekling og U2. Der er ikke jeg - bortsett fra U2, da, det er innafor. Men alt det andre er det ikke et fiber i kroppen min som får tenning av. Likevel er jeg sikker på en ting, og det er at skulle jeg skrive bok om ett eller annet, måtte det være om noe jeg ikke har det filla peiling eller interesse av.
Litt sånn tenkte Ole Paus da han en vakker dag takket ja til å skrive fotballbok om Frankrike-VM i 1998. Den fotballgale Paus ville at boka skulle skrives som en duett, men hvem skulle han spørre? Han kunne jo spørre sin aller beste venn, kollega og samarbeidspartner, Ketil Bjørnstad, som hater fotball? Som sagt så gjort, og resultatet ble Reisen til Gallia - eller - det er typisk norsk å være god. Dette er - ved siden av alt av Kjell Aukrust - boka jeg oftest vender tilbake til. Med noen få, skammelige unntak, har jeg lest den hver sommer siden den kom ut i 1998. Pasningsspillet mellom den entusiastiske Ole Paus, som i det Drillo går forbi er livredd for at det lukter tobakk av ham og gjør hva som helst for å fikse seg et lekepenal med landslagsmotiv på, og den mildt sagt skeptiske Ketil Bjørnstad som verken ser storheten i fikst pasningsspill eller en skåring fra steindød vinkel, er ubetalelig. Paus drømmer om stinne tribuner i det Norge går på banen i Frankrike (vi er i VM!!!), om stupfulle norske supportere som brøler og heier og han håper i det lengste Myggen, datidas outsider og landslagets løse kanon på dekk (ja, det var en tid det fantes slike i norsk fotball også) får det til. Bjørnstad håper VM er over på et blunk - men er det ikke slik at kampene overføres på TV? For Bjørnstad er det nemlig perfekt å sitte på en trivelig bar, spise og drikke godt og ha kampen på i bakgrunnen mens det konverseres høflig og dannet over bordene. Han får viljen sin - noen ganger - men ofte setter Paus foten ned og nærmest drar han med på kamp.
Skildringene, språket, fortellingene og ikke minst de elleville situasjonene de to kommer opp i, gjør at man kan lese boka igjen og igjen. Til slutt når vi klimaks - Norge mot Brasil i Marseille. For å bevare husfreden og vennskapet, går Ole Paus med på å forlate stadion i pausen på stillingen 0-0.
Jeg har vært så heldig at jeg har møtt og intervjuet både Ole Paus og Ketil Bjørnstad. Alle gangene har jeg forbannet meg selv over at jeg ikke har turt å ta med boka og få den signert. Som tidligere nevnt, det er både harry og uprofesjonelt å utnytte jobben man har for å skaffe seg slike "goder", men det er som kjent ingen regler uten en drøss unntak. Jeg har passet på nevne det til karene også, og da har de begge nærmest blitt så fortvilet over det at de syntes det er leit de ikke har med seg et ekstra eksemplar å gi bort - signert.
Mens vi venter på avspark i England, anbefaler jeg på det varmeste å korte ned ventetida med denne fantastiske VM-boka. Liker du Solstad og Michelets fotballbøker, vil du slå salto og juble samtidig mens du leser denne.