Da Kiss fikk fart på discokula

Jeg leser Levi Henriksens nyeste, Harpesang, om en plateprodusent som bakfull i en barnedåp i Kongsvinger plutselig biter seg merke i tre stemmer som i perfekt harmoni nærmest svevende synger over resten av forsamlingen. Det er de tre søsknene Thorsen. Tidligere populære plateartister i lovsangsjangeren, nå i 80-åra, men med stemmene og feelingen inntakte.
Selv om jeg er glad i Levi Henriksens måte å skrive om bygda, lengsel og den måten han dynker ordene i blåtoner på, er det likevel noe med stilen hans jeg sliter litt med å få has på. Jeg er glad i metaforer - det er Levi Henriksen også, kan man si.
Men med Harpesang er språket og stilen annerledes. Kanskje ikke fullt så Levi Henriksens-k, og det er kanskje derfor boka - i mitt hode - kanskje er hans aller beste så langt. Men nok om det.
Jeg pynter sida med den klassiske Casablanca-logoen. Ideen til innspillet er naturligvis stjålet. Den (ok, til tider) glitrende Kiss-podcasten Three sides of the coin hadde her om dagen nok en interessant vinkling på et spørsmål som noen ganger dukker opp, om enn noe senere på tidslinja: Spørsmålet herrene stilte til hverandre var: Reddet Kiss i 1975 discoen? Hmmm.
Svaret, som det naturligvis ikke er noen streker under, var derimot interessant, om enn noe herlig nerdete:
Det første bandet plateselskapet Casablanca signet, var Kiss. De tre første platene solgte null og niks, men ryktet som et relativt friskt liveband hadde begynt å boble over hele USA. Derfor var det noen (helt sikkert plateselskapssjef Neil Bogart) som foreslå å gi ut et livealbum! Dette var dristig, for a) det var ingen som ga ut livealbum fordi det var b) ingen som var interesserte i å kjøpe livealbum og følgelig var det ingen som var c) interessert i et livealbum med Kiss som i utgangspunktet ikke solgte plater i det hele tatt.
På denne tiden hadde Casablanca knyttet til seg flere artister innen den moderne sjangeren disco, og takket være at at livelabumet Alive! solgte i bøtter og spann og plastsekker, ble det plutselig penger til overs slik at Casablanca-artister som Donna Summer og Village People kunne gi ut plater og singler også. Selv om Kiss ga ut plater på Casablanca helt til Creatures of the night i 1982, så likevel de aller fleste på Casablanca som plateselskapet hvor discomusikken rådet. Så hadde ikke Alive! solgt som den gjorde, hadde neppe Donna Summer og Village People hatt livets rett særlig lenge. I hvertfall ikke på Casablanca - og på de mange tivoliene og markedene rundt om i Europa.