En beta om AC/DC

Første AC/DC-kassetten jeg hørte var Let There Be Rock. Digget den rått. Go Down, Bad Boy Boogie, Whole Lotta Rosie og naturligvis tittelkuttet. Som et resultat av det, ønsket jeg meg til jul tidlig på åttitallet en AC/DC-kassett, og under treet lå, av en eller annen  merklig grunn, Powerage.  En bortgjemt, liten AC/DC-utgivelse. Siden da står Powerage sammen med Flick of the Switch som kanskje de aller tøffeste og sterkeste AC/DC-albumene. For meg. To album som ligger godt gjemt under store utgivelser som Highway to Hell, Back in Black og Let There be Rock. Det er ikke underdog-faktoren som gjør at jeg digger disse to platene. Niks, det er rett og slett fordi det er to knalltøffe skiver, for la oss være ærlige - siden The Razors Edge fra 1990 er det neimen ikke lett å skille utgivelsene til AC/DC fra Status Quo sine. No offence til Quo-fansen, selvfølgelig. Men AC/DC med Bon Scott er kruttsterke saker. De tunge, blueste låtene, den tørre Vanda/Young-produksjonen (som det vel ble slutt med etter Powerage) og Bon Scotts uskolerte, sjelfulle gneldring av en vokal. Alt dette er AC/DC - for meg. Jeg vet mange er uenige, og det er fint og helt greit. Når det gjelder Flick of the Switch - selv om dette innlegget i bunn og grunn skulle handle om AC/DC med Bon Scott - dundrer åpningssporet Rising Power, for ikke glemme tittelkuttet, like knallhardt ut av høyttalerne som en knyttneve i magen. Brian Johnson har vel aldri sunget så tøft som her. Etter dundersuksessen med Back in Black og For Those About to Rock, høres Flick of the Switch nesten litt uferdig, ja rent ut stusselig ut. Kanskje det er derfor jeg liker den så godt. Det er bare et enkelt og greit rockealbum, uten forsøk på å lage hits.
Fredag står AC/DC på scena på Valle Hovin. Jeg skal ikke dit, jeg så AC/DC under Ballbreaker-turneen, og det var artig, det. I følge settlistene er bandet på en kul nostalgitripp nå. Det er bra, for bortsett fra at Black Ice hadde sine øyeblikk, har det som nevnt vært lite å rope hurra for. Platemessig, i hvert fall.
Men sjekk ut Powerage som åpner steintøft med Rock and Roll Damnation så følger de alle sammen: Down Payment Blues, Riff Raff, What´s Next to the Moon, Gone Shooting og så videre. Bon Scott er død, men gjennom platene - og YouTube - så lever´n lell.