Slagere om sommeren

Grei ut om sommerhits, sa jeg til meg selv. Enkelt & greit, svarte jeg. Isi pisi. Fortsatt i behagelig slagerbakrus etter gårsdagens superpremiere på Sommerslagere på Gjøvik gård, hadde jeg planer om å ramse om gilde sommerslagere, slik jeg husker dem fra åttitallet, da alt som var på radio var hits. For dæven, da var det hits, da!
Men som med den mest fristende kremkaka i disken, ble man etter hvert som de mange slagerne fra den gang da åpenbarte seg i lyd - og ikke minst bilde - på YouTube, fort mett, for ikke si småuggen. For her var det mye rart som kom opp til overflaten. Men når man er 15 år og sulteforet på musikk, sluker man som kjent det aller meste, og i 1987 hadde vi verken internett eller en drøss radiokanaler. Vi lar det stå som den offisielle unnskyldningen/forklaringen. For det Vidar Lønn-Arnesen på Ti i skuddet fortalte oss var hits, eller slagere, var det. Vidars ord var lov. Ferdig snakket.
Det skal innrømmes at jeg i løpet av nettsveipet ikke dobbeltsjekket om låtene faktisk var sommerhits, dette er bare låter jeg husker rullet jevnt og trutt på kassettspilleren i sommerferiene. Kriteriene på hva som var inne og ute, var litt annerledes da.
Når det gjelder de mest grelle eksemplene, er jeg kjapp med å skylde på den ett år eldre gamlenaboen min. Det var hun som kjøpte Spagna og Lili & Sussie-kassettene, mens jeg tar på meg skylda for Video Kids. Til gjengjeld gikk hun i baret med Narada Michael Walden, fordi Gimme gimme gimme var så fin. Hun om det. Det ble som dere skjønner for mye. Jeg hadde planer om å lage en slags liste, men jeg snublet et sted mellom Paula Abdul og Ray Parker jr.

Det er lett å knise av åttitallets one hit wonders og deres lettbeinte og kortlivede hits, men det er ikke å underslå at for 30 år siden var dette låter som fulgte oss i hverdagen, på opptakskassettene hjemme og i walkmanen. Det er litt skummelt å si det, men Balitimoras Tarzan boy er en del av ungdommens lydspor og er faktisk ganske fengende - i dag også. Rick Astley, Modern Talking og Sabrina var vår tids Elvis, Four Tops og Connie. Det er umulig å glemme de - noe som vel er typiske for hits.
I dag er hits kortlivede saker. Band og artister likeså. Elvis Presley, The Beatles og ABBA selger fortsatt plater i bøtter og spann. De var udødelige og slitesterke allerede for 40 år siden. Jeg tror ikke Isaac Elliot gjør som Paul McCartney og fyller stadioner som 73-åring, for å si det sånn.
Her er en av mine absolutte sommerfavoritter: Daryl Braithwaites One summer fra 1988. Med skarpe, sommerlig congasound på trommene, lyden av varme kassegitarer og en video som viser hvor flott og avslappet sommeren kan og bør være, mener jeg Braithwaite i løpet av tre minutter og tjuefire sekunder oppsummerer hva sommer og sommerhits dreier seg om.