Er du av dem som ristet i kassettcoveret på Diver Down på leting etter et svar, en ledetråd - noe som helst - på hva Van Halen hadde forsynt skrottene sine med når låta Happy Trails knatret ut av kassettspilleren som siste låt ut? Da hadde vi allerede fått en tullete cover av Roy Orbisons Oh, Pretty Woman og gla´jazz-låta Big Bad Bill (Is Sweet William Now) med gamle herr Van Halen på klarinett. Hva i all verden var dette for noe?!
Men Van Halen er slettes ikke de første - eller de eneste - som har pekt litt nese til fansen. The Beatles gjorde det jo hele tida, rett og slett fordi de var først ute med nesten alt. En poplåt med bare strykere? Hvorfor ikke? Det har ingen gjort før, tenkte de og vips ble Eleanor Rigby født.
Alice Cooper koste seg også sikkert glugg ihjel da han midt mellom Sick Things og I Love The Dead på superalbumet Billion Dollar Babies plasserte pianosvisken Mary Ann.
I 1976 gjorde Kiss det samme med Beth - og fikk en kjempehit. Hvilket bringer oss over til Kiss´seneste framstøt, rock & roll-tegnefilmen Scooby-Doo & Kiss: Rock and Roll Mystery der bandet har spilt inn en helt ny låt, en litt sånn urocka Van Halen-luring de har kalt Don´t Touch My Ascot. Den er kort og morsom - og bra! I motsetning til søtballaden Nothing can keep me from you fra rockekomedien Detroit Rock City passer faktisk låta godt til filmen også. Med sine klare referanser til kalkunen Kiss Meets The Phantom of the Park, virker det som en veldig artig film også - og hvem digger vel ikke Scooby-Doo? Med bare de korte trailerne som utgangspunkt, er det (faktisk) ingen tvil om at det er dette Kiss burde lagd i 1978 - en tegnefilm - ikke den tåpelige spillefilmen som både er dum og kjedelig - selv for Kiss-fans. Så hva skal man si? Er det tøft eller dumt når favorittartistene våre tar en stikkvei ut i det ukjente? Jeg stemmer for at det er tøft - så lenge det ikke blir for dumt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar