Det hender ikke så ofte, det skal sies, men noen ganger har jeg ute på jobb som journalist kommet i snakk med folk som lurer litt på hvordan jeg kom borti dette yrket (som jo er bedre enn å jobbe, som vitsen sier) - der noe av jobben faktisk består i å snakke med musikere og artister som er mer eller mindre kjente. Jeg har litt lyst til å spare den biten (sa han lettere pompøst i den tro noen er interessert), men heller fortelle litt om den aller første "kjendisen" jeg intervjuet. Eller, kjendis og kjendis, men i min og kompisen Kai Runes 1989-verden var Bjørn Müller, vokalisten i Backstreet Girls, en nesten like stor kjendis som gutta i Kiss!
Vi var 15 og 16 år gamle - jeg yngst - og vi hadde rockeprogram på Radio 3, det som da var nærradioen i Gjøvik - og - vi hadde fått snusen i at Backstreet Girls skulle spille på Brandbu. Dette var i en tid byens utesteder ikke akkurat fløt over med navn vi var interesserte i å se live i nærområdet -langt mindre arrangert på steder som slapp inn rockefans under 18 år - men bevæpnet med en ustabil Marantz-kassettopptaker la vi i veg. Eller, det var fader´n som la seg og oss i veg. Han kjørte oss til forsamlingshuset Bergslia på Brandbu der Hadeland Rockeklubb arrangerte konserten med selveste Backstreet Girls. Jeg husker ikke om vi hadde noen avtale - jeg tror vi bare ringte bort, fikk en slags pekepinn når lydprøvene var og håpet det beste. I 1989 kunne du gjøre det. Det var ingen som kalte seg managere, pressekontakter eller promoassistenter på den måten de gjør i dag - i hvert fall hadde ikke Backstreet Girls det på Brandbu!
Bjørn Müller satt ved et typisk samfunnshusbord og ventet. Han hadde nok fått nyss i at noen ville snakke med ham. Tok oss i hånda og bad oss sitte. Gitaristen Petter Baarli satt ved bordet siden av, smilte og hilste han også, men han ville ikke være med på noe radiointervju.
Dette var i Backstreet Girls´ absolutte storhetstid. Bandet hadde året før gitt ut kanonplata Boogie ´till you puke og var snart klare med sitt tredje album, Party on Elm street som de til alt overmål hadde spilt inn i Amerika! Tittelen avslørte Muller for oss, litt småekslusivt for nærradioen, liksom.
Intervjuet gikk bra, men det var Bjørn Müllers skyld. Han hjalp til, svarte lenge og vel og var veldig forståelsesfull og trivelig mot to guttunger som han skjønte var nervøse - og fans.
Noen tiår senere sto jeg tilfeldigvis en stund foran Bjørn Müller på Ace Frehley-konserten på Rockefeller. Jeg hadde så lyst til å snu meg og si takk for hjelpa den gangen, takke for at han den augustettermiddagen viste at man kan være gjennomtrivelig og kul selv om man er verdens tøffeste rocker. Takke for at han på en måte dro meg i retningen mot å bli musikkjournalist med å være så ålreit. For det var moro, spennende og interessant å snakke med ham! Jeg har aldri vært interessert i å møte stjerner for møtets skyld. Det må være noe mer, som å diskutere den nye plata til Backstreet Girls med bandets vokalist med gitaristen ved siden av mens fader´n tålmodig ventet i bilen utenfor.
Jeg torde ikke. Jeg ville ikke forstyrre ham, ville ikke framstå som en teiting og snakke om ting som skjedde for over 25 år siden på Brandbu. Men en gang skal jeg ta motet til meg og nevne det - aller helst henslengt i forbindelse med et intervju. Kanskje.
På skrytelista ellers står samtaler med alt fra Iron Maiden, Alice Cooper, Ronnie James Dio, hele bølingen av norske black metal band, Rob Halford og Per Gessle til Mel C og Robyn til å bli kjeftet ut av Meat Loaf og dra rundt på hele det finske metallbandet Finntroll rundt omkring i Hamar. Men få har vært så trivelig som Bjørn Müller i Backstreet Girls.
Bildene er fra konserten med Backstreet Girls på Bergslia på Brandbu 26. august 1989. De lå i en skuff, i en fotokonvolutt - sammen med gamle minner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar