Sommarsiesta ´round the clock

Det er få ting som får fram lukten, smaken og lyden av sommer som den svenske sommeren. Det er noe med "glass", sjø og sol. Til og med måkene høres smartere og glupere ut i Sverige enn her på bjerget.
Et av høydepunktene på radio er derfor Sommar i P1, der mer eller mindre kjente svensker deler sine sommerminner med lytterne. Tittellåta, Sommar, sommar,sommar av Sten Carlberg, er ikke bare kjenningsmelodien på et spennende og givende radioprogram, det er også lyden av late, bekymfringsfrie dager i solskinn i Tjorven-land.
I dag lyttet jeg meg gjennom to program - den ene mer spennende enn det andre. Aller først, Nisse Hellberg, frontmann i Wilmer X, rockebandet som fikk en flik av en hit her i landet da de midt på åttitallet fikk æren av å åpne det fantastiske radioprogrammet RockPeil med Thor Rune Haugen og Rune Halland på NRK P2 (det var den gangen P2 var den hippeste radiokanalen) med monsterinstrumentalen Sieasta ´round the clock. Låta er fra Wilmer X´ fest av ei liveskive, ... V-I-L-D! fra 1986 - ei liveskive som låter som ei liveskive skal: Det durer og rasler i skarptrommer og bandet låter så "taggad" som et band skal når båndspilleren ruller og går på en svett og utsolgt konsert.

Nisse Hellberg byr på historier fra et levd liv. Pussige vennskap, mobbing, den gode ensomheten, fotball, Malmö FF, hvordan han lytter til musikk og ikke minst hvordan han lager musikk. Wilmer X er kanskje ikke så kjente her i landet, men deres giftige rock & roll på bred Skåne-dialekt er både frampå og særdeles bakpå på samme tid. Jeg snakket en gang med Nisse Hellberg. Det var i 2005, de hadde akkurat gitt ut albumet 13 våningar upp. Selv om det var en telefonsamtale, var han kul og tilbakelent, hadde lite peiling på Norge, men hadde fått med seg at Rockpeil for 20 år siden spilte bandet hans hver uke. Kule, upretansiøse rockestjerner med beina på bakken og solbrillene på nesetippen er kult. Ferdig snakket.
Det andre programmet hadde Olle Jönsson, den ubestridte frontmannen i Lasse Stefanz, bak mikrofonen. Han er en av musikkens virkelige outlaws. Som Hellberg hadde også han mye på hjertet: Snart 50 år i Lasse Stefanz, sykdom, rykter om at den tilnærmet lik avholdsmannen titt og ofte opptrer både full og påvirket av andre mystiske stoffer, mobbing og utestengelse som barn, gjør noe med en. Når de kom til et bestemt strøk av byen fikk han og en skolekamerat for eksempel ikke lov å synge i Luciatoget  - de var nemlig ikke fine nok. Jönsson har ikke akkurat trasket gjennom livet med sølvskje i munnen, men mot slutten av programmet nærmest takker han den alkoholiserte stefaren som gjorde julen til et helvete, lærerne som mobbet ham og alle som har snakket ned både bandet hans og musikken hans, for det er de som har formet den karakteristiske stemmen hans, sier han. Visste du forresten at z-en i Stefanz kom av at en arrangør tidlig i bandets karriere gikk tom for s-er da han skulle lage plakaten? Z-er hadde han derimot nok av, så da ble det slik.
Jeg har sett Lasse Stefanz flere ganger og ikke alltid gått ut i fra dansegallaene imponert. Samtidig kan man mene hva man vil om musikken, men andre ganger skjønner man hvorfor de i snart 50 år har vært et av Skandinavias mest populære danseband. I en garderobe i Kallerudhallen i Gjøvik - der vi hadde gym på videregående skole - møtte jeg en gang Olle Jönsson. Selv om han signaliserte at han ikke hadde noe særlig med tid, svarte han likevel på gentlemanvis på mine spørsmål. Jeg visste at han var interessert i USA og amerikansk kultur, så vi droppet de vanlige, trøttende spørsmålene om Lasse Stefanz. Vi fant derimot tonen i å snakke om og diskutere Elvis-plater. Arrangøren av konserten sendte senere utklippet av intervjuet til Olle Jönsson: Svaret han fikk i retur var: "Mycket presis". Det varmer fortsatt såpass mye at jeg byr på en røver av Lasse Stefanz også. Her i Brev från kolonien med selveste Jack Vreeswijk som duettpartner!