Sorti med skrivemaskinskrift

Etter denne sommeren er det slutt. "Jeg trekker meg tilbake", sa Ulf Lundell til de vel 5000 som hadde funnet veien til det flotte parkanlegget i Göteborg lørdag kveld. Om han mener det - denne gangen - vil tiden vise. Et lite hint om at han kanskje ikke mener det så sterkt, er at han i år som i forfjor kjeftet på arrangørene for å ha flyttet på scenen. Et høyst betimelig utrop, for i fjor var nemlig alt på stell. Det var god plass til både scene og publikum. I år sto vi klemt mellom restaurangen og den botaniske hagen. Lundell gneldret om at han ville ha det slik det var før - kanskje får han ønsket sitt oppfylt allerede neste år ...? Det er faktisk litt snodig å tenke på at etter over 20 år som fan, skal man ikke sirkle rundt merch-boden på jakt etter ei kul t-skjorte med turnedatoer lengre heller.

Men OK, konserten. Ulf Lundells sommerkonserter er som ufarlige hitkanoner for både artist og publikum. Der han etter albumslipp gjerne svir av hele albumet live (hvem kan glemme den fantastiske Rent förbannad-turneen?) er sommerkonsertene rene hvileputer i forhold. Særlig standardstrekket  med Förlorad värld, (Oh la la) jag vill ha dej, Kär och galen og Lycklig lycklig som han alltid begynner å runde konsertene av med, begynner for fansen å bli ganske så slitte i kantene. De som ikke er blodfans digger det, selvfølgelig. Når Lundell spiller i Sverige om sommeren, er det som når Åge & Sambandet kommer til bygda her til lands. Det blir en happening, en folkefest - i hvert fall blir det fest.
Det var ei god, om ikke akkurat spennende settliste med stort sett eldre låter vi fikk presentert. Ikke ei låt fra Trunk, kun Är vi lyckliga nu?  fra den doble tungvekteren Rent förbannad, ei låt fra Omaha, men til gjengjeld fikk vi den bakpå og bluestøffe FOXF fra den meget ujvene Lazarus, og det var stas. 
Lundell står med hengelåsen til banduniverset Club Zebra. Han har sagt opp avtalen med bandet. Konsertplakaten, med den karakteristiske skrivemaskinskriften han sverger til, kan også være et hint om at 40 år på scena er nok. Synd, eller, Janne Bark kan få hvile nå. Hans spanske gitar på Evangeline låt mer av stive, skandinaviske fingre enn de myke og forførende låta fortjener. Det er leit at den gnistrende gitaristen Jens Frithjof heller ikke i år får mer spilletid.
Helt siden åttitallet har Lundell signalisert at han ikke orker mer konserter, ikke orker skrive flere låter. Samtidig vet vi at han skriver mursteintjukke romaner i Ketil Bjørnstad-hastighet og at han maler bilder som aldri før. Sist han sa takk for seg, kom det  nye skiver og turneer på løpende bånd. Kanskje tar han en Ole Paus, bare motsatt? Gir ut plater, men står over turnelivet? Vi får se - snart kommer han til Drammen. Dette er uansett hva han spilte i Göteborg lørdag kveld:

Omaha
Tilsammans vi två
Ut i kväll
Evangeline
Nestan ditt navn
Rom i regnet
Sextiosju, sextiosju/Gott att lave
Isabella
FOXF
Den vassa eggen
Baby om morgonen
Kapten Kidd
Är vi lyckliga nu
Folket bygger landet
Förlaorad värld
(Oh la la) jag vill ha dej
Öppen väg, öppen bil
Lycklig lycklig
Kär och galen

Vid din grind igen
Öppna landskap
Om sommaren

Hon gör mej galen
Gå ut och var glad