Det hviler liksom noe ekstra klassisk, ja, nesten retro-aktig over Manchester Uniteds nye hjemmedrakter. Uten å drive med skummel reklame - dette dreier seg utelukkende om det visuelle og ikke minst det nostalgiske - det er noe spesielt å se Manchester United-spillerne iført trøye med tre striper i igjen. Nike har levert mye fint i mange år, de, men etter å vært ute av gamet siden 1991/1992-sesongen, er altså Adidas tilbake igjen som trøyeskredder. Selv om de helt store resultatene uteble på åttitallet, var derimot draktene - i motsetning til en del andre moter - enkle og greie. Og det er noe av det det enkle og greie utseende åttitallsdraktene bar preg av jeg synes man kan kjenne igjen i årets utgave også. Rødt, med svarte og hvite detaljer i kragen og tre, hvite striper - that¨s it. Jeg synes draktene ser lekre ut.
Åpningskampen mot Tottenham fikk jeg bare se bruddstykker av på en storskjerm. Det ble til slutt en knepen, knølete og noe heldig seier, men det er bra! Det var slik Manchester United vant mange av kampene sine under Sir Alex Ferguson: Kjempe med nebb og klør til fløyta går og med det få marginene på sin side. Det er derimot litt vanskelig å si noe om laget i år. Fortsatt virrer det navn rundt i hatten - hvem skal inn, hvem skal ut, tør David de Gea stå i mål igjen? Han fikk fri mot Tottenham fordi presset etter flørten med Real Madrid kom til å bli forbli for stort, eller noe sånt. Mon det. Angel di Maria begnte bra i klubben, men sank så som en stein. Etter noen kamper for sin nye arbeidsgiver ble han tydeligvis lei og begynte å se etter andre inntekstkilder. Fair det, men han hadde nok kommet seg ut portene på Old Trafford med en litt gildere status dersom han hadde brukt første sesong på å "områ seg" og så gi full gass denne sesongen. Hadde resultatene uteblitt også denne runden, OK, da er kanskje ikke engelsk fotball noe for deg, gutten min. Men nå er vi i gang - la det beste laget vinne. Og vi vet jo alle hvem det er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar