Hellbillies for seminerder

Det sies titt og ofte i Cecilie Asker og fotograf Trygve Indrelids bok om Hellbillies - de er stille, innadvendte og konfliktsky hallingdøler. Det er nok mye av grunnen til at 25 ikke har blitt en norsk variant av The Dirt, boka om Mötley Crüe, eller Life, Keith Richards doptunge murstein av en selvbiografi.
Likevel er boka grundig og morsom å lese for både fans og mer eller mindre faste lyttere av bandet. Bandet snakker åpent og ærlig om den første tida med Kådnbandet og om hvordan trangen til å lage egen og etter hvert mer særegen musikk og gå sin egen vei etter hvert gjorde at Hellbillies begynte å si nei til samfunnhus og ja til festivaler. Medlemmenes bakgrunn er også morsom å lese og forfatteren skal ha ros for at hver eneste påstand som kan tolkes negativt, blir kommentert av band så vel som utenforestående. Øystein Sunde uttaler seg om styret det ble da bandet valgte å gå fra Sundes Spinner-label til et større selskap, det samme gjør managere, bransjefolk, medmusikere og så videre om andre ting som dukket opp etter hvert som bandet vokste seg større. Ved siden av noen artige sider med kollager av gamle bilder mot slutten av boka, blir boka ellers ledsaget av ferskere bilder av bandet.

I årenes løp er det spesielt to ting Hellbillies-fansen har hørt rykter om, men som vel egentlig ingen har turt å spørre om. Det ene får vi et godt svar på, det andre litt mer utydelig: Lasse Hafreagers exit rundt plussminus tusenårsskiftet, og bandets tilsynelatende rause forbruk av drikkevarer i forbindelse med konserter. Det første får vi svar på, av både Hafreager selv og av bandet: Pianisten mente han la ned så mye i tid i bandet at han ville bli fullverdig medlem. Det ville ikke de andre, blant annet på grunn av personlig kjemi, og så videre. Helt greit, ferdig snakket. På det andre spørsmålet er Lars Håvard Haugen litt mer vag. Noen greide ikke prestere optimalt fordi det ble drukket for mye før konsertene (og under, husker vi på nittitallet), og noe gjorde at ditt og datt skjedde - eller ikke skjedde. Her blir vi nysgjerrige! Hvem fikk beskjed om å skjerpe seg, og hva var det som utløste drikkestoppknappen? Her kommer nok den konfliktskye hallingdølen inn i bildet igjen.
Ellers er det en ærlig bok. Bandet snakker åpent om små konflikter i forbindelse med stilskifter, det er interessant å lese Aslag Haugens beretninger om sin egen krise som utløste en fullstendig skrivesperre - i det hele tatt får vi vite ganske mye om et såpass lukket band. Vi nerder etterlyser selvfølgelig litt mer historikk rundt låter og innspillinger, flere gamle bilder fra backstage, livebilder fra små kroer og lasteplan, instrumenter og utstyr - slike ting. På en annen side er det morsomt å gå igjennom den fullstendige oversikten over Hellbillies´ konserter, fra Kådnbandet til nå. Mange har sikkert glemt at de i mange år var fast inventar på kulturhuset på Skreia, Sagatunet på Raufoss, "Dancingen" på Dokka, Garver´n i Gjøvik, og så videre. For oss som har fulgt bandet siden Sylvspente boots og kjenner bandet veldig godt, er boka om Hellbillies en godbit, men ingen bibel - for andre et must.

It´s Alive!

Du verden, i dag er det 40 år siden Kiss Alive! så dagens lys! Dette sjansespillet av et dobbeltalbum som i verste fall kunne ruinert Casablanca og satt Kiss´ framtidige karriere på spill, men i stedet ble en kommersiell suksess og et album ordentlige rockejournalister - som jo ikke liker Kiss - også vet å sette pris på, ble altså lansert 10. september 1975.
Det er lett å fokusere på det kjipe og mytene, ryktene og de mange uttalelsene som har kommet i etterkant av suksessen. Men hva så om coverbildet slettes ikke er fra en konsert, men er et "staget" fotoshoot. Hva så om det kanskje bare er Peter Criss´ trommer som er ordentlig live og resten er overdubs - slik skjer. I kampens hete er det fort gjort å misse en akkord, bomme på en cymbal, glemme noen ord, og så videre, og det er helt fair at det blir fiffet på i studio. Hvorfor skulle vi ellers hatt bootlegs?

Nei, Kiss Alive! er et morsomt og energisk album å lytte til. Låtene er hentet fra konsertene i Detroit, Cleveland, Wildwood og Davenport. Bandet er ungt, spillegleden er på topp - husk, de hadde ikke slått helt igjennom ennå. Overdubs eller ikke - dette er et godt dokument over hvordan Kiss låt live i 1975: Peter Criss´ swingaktige måte å spille trommer på, fungerer fin-fint. Ace Frehley er gitargud, Gene Simmons er demonen og Paul Stanley er stjerna - ferdig snakket. Coveret er tøft, det. Baksiden, med den fullsatte arenaen og ungguttene som holder det hjemmelagde banneret, like så. De kårny notatene i utbretten er riktignok litt ... kårny, men du verden - de var unge gutter, litt høye på seg selv og hadde kanskje ikke verdens mest erfarne rådgivere rundt seg. Kiss-butikken tidlig på syttitallet ble mer eller mindre styrt etter learning by doing-metoden.

Selv kjøpte jeg skiva en gang midt på åttitallet. Den kostet 79 kroner og ble kjøpt i en platebutikk i Moelv eller Brumunddal. Før Mjøsbrua kom, fløt de to stedene liksom litt sammen. Jeg hadde ikke platespiller, men du verden hvor jeg studerte coveret, leste hvert ord flere ganger, studerte bildene og misunte dem som var i salen. Spesielt de med banneret. Men det hadde jo vært moro å hørt hvordan det hele låt ... Løsningen ble å smiske meg på broder´n som hade en kompis, Kåre, (som jeg nå spiller i band sammen med) som hadde platespiller med opptaksmuligheter til kassett. Etter mye furting fikk jeg bli med opp til Kåre for å ta opp skiva på kassett. Jeg husker broder´n og Kåre drev på med sitt, men jeg satt bare og lytta. Det var helt magisk. For det første - introduksjonen, publikum og så bandet. Men det råeste var å høre hvor forskjellig låtene var fra studioinnspillingene. Trommesoloen på 100.000 years, for eksempel. Ikke direkte spennende, men likevel. Dette var stort! Paul Stanleys mellomsnakk like så - de kunne jo snakke! Kiss Alive! er i dag fortsatt et vitalt og kruttsterkt livealbum - et dokument over verdens største rockeband, noen måneder før de ble nettopp det. Det kanskje enda mer produserte og "kliniske" Alive II  som kom to år senere, viser et mer proft band - et Kiss-maskineri, rett og slett. på Kiss Alive! hører vi fire unge menn som spiller som om det gjelder livet - noe det i og for seg gjorde. Men de klarte seg, og er i dag nesten mer ... alive ... enn noen gang. Men magien fra noen travle og stressende dager i 1975 klarer de uanset budsjetter ikke å gjenskape. Heldigvis er en utgave av Kiss Alive! i dag aldri langt unna.

På en snurr med The Pogues

Jeg tror det var Frode Grytten som snakket om The Pogues på radioen, sånn like oppunder jul. Selv om jeg ikke er så overdrevent interessert og fascinert av irsk musikk, har jeg som tidligere nevnt reservert en liten plass i hjertet for The Pogues. Den første CD-en jeg puttet i den da tomme hylla var tross alt den da ferske If I should fall from grace with God og selv om jeg aldri har syntes rockehistoriens fylliker har vært verdt å applaudere for det utenommusikalske, har Shane MacGowan liksom vært det lille unntaket. Grytten snakket vel om den serien med jubileumskonserter The Pogues gjorde i 2012 - jeg tror det var i den forbindelse, det er en stund siden jul, nå. Han snakket om at selv om konserten var utsolgt, sjanglet vokalisten mutters alene rundt om i Londons gater, på jakt etter konsertlokalet sitt.
DVD-en The Pogues in Paris er fra nettopp 2012, og er et mildt sagt fascinerende stykke konsert. The Pogues endevender Olympia i Paris, bandet står på typisk britisk maner ganske så stille og leverer den ene kruttlappen av klassikere etter den andre, og midt oppi i alt dette står Shane MacGowan og tviholder på mikrofonstativet som om han er en sjøudyktig blindpassasjer på et skip som er ute for alle stormers mor . I mørke solbriller og svart dress, ser han mer ut som tvillingbroren til Pushwagner enn den tynne MacGowan vi husker fra slutten av åttitallet. Han stabber seg ut på scena som en gammel gubbe, snøvler og er i beste fall håpløs å skjønne når han snakker - men når han synger, og spesielt etter å gjort unna noen sanger, er Shane MacGowan på plass. Det henger jo ikke sammen, det er surere enn eddik, men det er Shane MacGowan - stemmen i The Pogues - og da blir det riktig uansett. På samme måte som uansett hvor skranglete Keith Richards spiller, så er det greit.
Det er faktisk litt vanskelig å bestemme seg om en skal synes synd på bandet og/eller Shane MacGowan. Uansett, The Pogues med og uten den tannløse og snøvlende vokalisten er ikke det samme. Det er bonusspor på DVD-en som forteller det.