It´s Alive!

Du verden, i dag er det 40 år siden Kiss Alive! så dagens lys! Dette sjansespillet av et dobbeltalbum som i verste fall kunne ruinert Casablanca og satt Kiss´ framtidige karriere på spill, men i stedet ble en kommersiell suksess og et album ordentlige rockejournalister - som jo ikke liker Kiss - også vet å sette pris på, ble altså lansert 10. september 1975.
Det er lett å fokusere på det kjipe og mytene, ryktene og de mange uttalelsene som har kommet i etterkant av suksessen. Men hva så om coverbildet slettes ikke er fra en konsert, men er et "staget" fotoshoot. Hva så om det kanskje bare er Peter Criss´ trommer som er ordentlig live og resten er overdubs - slik skjer. I kampens hete er det fort gjort å misse en akkord, bomme på en cymbal, glemme noen ord, og så videre, og det er helt fair at det blir fiffet på i studio. Hvorfor skulle vi ellers hatt bootlegs?

Nei, Kiss Alive! er et morsomt og energisk album å lytte til. Låtene er hentet fra konsertene i Detroit, Cleveland, Wildwood og Davenport. Bandet er ungt, spillegleden er på topp - husk, de hadde ikke slått helt igjennom ennå. Overdubs eller ikke - dette er et godt dokument over hvordan Kiss låt live i 1975: Peter Criss´ swingaktige måte å spille trommer på, fungerer fin-fint. Ace Frehley er gitargud, Gene Simmons er demonen og Paul Stanley er stjerna - ferdig snakket. Coveret er tøft, det. Baksiden, med den fullsatte arenaen og ungguttene som holder det hjemmelagde banneret, like så. De kårny notatene i utbretten er riktignok litt ... kårny, men du verden - de var unge gutter, litt høye på seg selv og hadde kanskje ikke verdens mest erfarne rådgivere rundt seg. Kiss-butikken tidlig på syttitallet ble mer eller mindre styrt etter learning by doing-metoden.

Selv kjøpte jeg skiva en gang midt på åttitallet. Den kostet 79 kroner og ble kjøpt i en platebutikk i Moelv eller Brumunddal. Før Mjøsbrua kom, fløt de to stedene liksom litt sammen. Jeg hadde ikke platespiller, men du verden hvor jeg studerte coveret, leste hvert ord flere ganger, studerte bildene og misunte dem som var i salen. Spesielt de med banneret. Men det hadde jo vært moro å hørt hvordan det hele låt ... Løsningen ble å smiske meg på broder´n som hade en kompis, Kåre, (som jeg nå spiller i band sammen med) som hadde platespiller med opptaksmuligheter til kassett. Etter mye furting fikk jeg bli med opp til Kåre for å ta opp skiva på kassett. Jeg husker broder´n og Kåre drev på med sitt, men jeg satt bare og lytta. Det var helt magisk. For det første - introduksjonen, publikum og så bandet. Men det råeste var å høre hvor forskjellig låtene var fra studioinnspillingene. Trommesoloen på 100.000 years, for eksempel. Ikke direkte spennende, men likevel. Dette var stort! Paul Stanleys mellomsnakk like så - de kunne jo snakke! Kiss Alive! er i dag fortsatt et vitalt og kruttsterkt livealbum - et dokument over verdens største rockeband, noen måneder før de ble nettopp det. Det kanskje enda mer produserte og "kliniske" Alive II  som kom to år senere, viser et mer proft band - et Kiss-maskineri, rett og slett. på Kiss Alive! hører vi fire unge menn som spiller som om det gjelder livet - noe det i og for seg gjorde. Men de klarte seg, og er i dag nesten mer ... alive ... enn noen gang. Men magien fra noen travle og stressende dager i 1975 klarer de uanset budsjetter ikke å gjenskape. Heldigvis er en utgave av Kiss Alive! i dag aldri langt unna.