Hellbillies for seminerder

Det sies titt og ofte i Cecilie Asker og fotograf Trygve Indrelids bok om Hellbillies - de er stille, innadvendte og konfliktsky hallingdøler. Det er nok mye av grunnen til at 25 ikke har blitt en norsk variant av The Dirt, boka om Mötley Crüe, eller Life, Keith Richards doptunge murstein av en selvbiografi.
Likevel er boka grundig og morsom å lese for både fans og mer eller mindre faste lyttere av bandet. Bandet snakker åpent og ærlig om den første tida med Kådnbandet og om hvordan trangen til å lage egen og etter hvert mer særegen musikk og gå sin egen vei etter hvert gjorde at Hellbillies begynte å si nei til samfunnhus og ja til festivaler. Medlemmenes bakgrunn er også morsom å lese og forfatteren skal ha ros for at hver eneste påstand som kan tolkes negativt, blir kommentert av band så vel som utenforestående. Øystein Sunde uttaler seg om styret det ble da bandet valgte å gå fra Sundes Spinner-label til et større selskap, det samme gjør managere, bransjefolk, medmusikere og så videre om andre ting som dukket opp etter hvert som bandet vokste seg større. Ved siden av noen artige sider med kollager av gamle bilder mot slutten av boka, blir boka ellers ledsaget av ferskere bilder av bandet.

I årenes løp er det spesielt to ting Hellbillies-fansen har hørt rykter om, men som vel egentlig ingen har turt å spørre om. Det ene får vi et godt svar på, det andre litt mer utydelig: Lasse Hafreagers exit rundt plussminus tusenårsskiftet, og bandets tilsynelatende rause forbruk av drikkevarer i forbindelse med konserter. Det første får vi svar på, av både Hafreager selv og av bandet: Pianisten mente han la ned så mye i tid i bandet at han ville bli fullverdig medlem. Det ville ikke de andre, blant annet på grunn av personlig kjemi, og så videre. Helt greit, ferdig snakket. På det andre spørsmålet er Lars Håvard Haugen litt mer vag. Noen greide ikke prestere optimalt fordi det ble drukket for mye før konsertene (og under, husker vi på nittitallet), og noe gjorde at ditt og datt skjedde - eller ikke skjedde. Her blir vi nysgjerrige! Hvem fikk beskjed om å skjerpe seg, og hva var det som utløste drikkestoppknappen? Her kommer nok den konfliktskye hallingdølen inn i bildet igjen.
Ellers er det en ærlig bok. Bandet snakker åpent om små konflikter i forbindelse med stilskifter, det er interessant å lese Aslag Haugens beretninger om sin egen krise som utløste en fullstendig skrivesperre - i det hele tatt får vi vite ganske mye om et såpass lukket band. Vi nerder etterlyser selvfølgelig litt mer historikk rundt låter og innspillinger, flere gamle bilder fra backstage, livebilder fra små kroer og lasteplan, instrumenter og utstyr - slike ting. På en annen side er det morsomt å gå igjennom den fullstendige oversikten over Hellbillies´ konserter, fra Kådnbandet til nå. Mange har sikkert glemt at de i mange år var fast inventar på kulturhuset på Skreia, Sagatunet på Raufoss, "Dancingen" på Dokka, Garver´n i Gjøvik, og så videre. For oss som har fulgt bandet siden Sylvspente boots og kjenner bandet veldig godt, er boka om Hellbillies en godbit, men ingen bibel - for andre et must.