Get black

Ett eller annet sted, en eller annen plass, har jeg lagret Darkthrone-demoteipen Thulcandra, med - for dem som noterer - grønt cover. Musikken foreviget på en lilla og gul Memorex-opptakskassett. Den jumpet ned i postkassa mi i 1989 - med andre ord lenge før internett, ja, faktisk lenge før pre-internett! I retrospekt var dette en fascinerende tid. Selv om kommunikasjonen stort sett foregikk via brev og/eller blader og fanziner, fikk vi på en eller annen måte snusen i det som skjedde likevel. På den tida hadde jeg et heavy metal-program på nærradioen i Gjøvik og jeg mener jeg og makkeren rykket inn en liten (gratis)annonse i Puls der vi var på jakt etter demoteiper fra up & coming band. Kerrang! hadde en slik spalte, og vi tenkte det kunne være kult å overføre det til radio. Vi fikk en hel del svar, blant annet husker jeg et pønkband fra Kyrksæterøra som kalte seg Exterminate. Som intro til den første låta hadde de spilt inn uttalelsen fra en teit voksen som etter sigende skulle bedømme bandet (dette var lenge før UKM), noe som både var tøft, modig og knallherlig å høre på. "De møtes, trøkke te og har det tøft, men det låter bare sølat" sa en muggen trønder i opptakten før bandet klemte til. Jeg aner ikke hva som skjedde med gutta i Exterminate, men forhåpentligvis hadde de det tøft i mange år etter dette.

Vi spilte Darkthones Thulcandra også. I hvert fall en gang, for dette var kruttsterke saker å spille på en nærradio med kristen profil! Black metal var nytt for oss heavykara i 1989, men sjangeren var spennende og på avstand fulgte jeg med. Mye undergrunn. Banda hadde tatt tak i Venom - som nå låt helt håpløst uttdaterte, selv om de sammen med Bathory og Celtic Frost var sjangerens gudfedre (kanskje litt feil begrep når man snakker om black metal).
Riksavisene nevnte ikke black metal med et ord, bortsett fra når Burzum og Greven begynte å herje rundt 1992, da. Men plutselig - i 1996 da Darkthrone kom med Total Death og Satyricon med Nemesis Divina (begge på superselskapet Moonfog, selvfølgelig) - var hovedstadspressen på hugget. Jeg mener å huske både VG og Dagbladet flesket til med anmeldelser - to ganger full pott i sistnevnte blekke, til og med.
 Så kom Infernofestivaleni 2001 og svartmetallen ble, om ikke akkurat stuerein, så ble den omtalt, både som noe kuriøst, men også som noe det var litt stas å kjenne til, ja attpåtil tilsynelatende like!



Det er neimen ikke rart Jørn "Necrobutcher" Stubberud i Mayhem har betraktet det hele både hoderystende og på en viss avstand. I mange år har det blitt skrevet bøker og laget dokumentarfilmer om den norske black metal-scena, men som med den klassiske Sex Pistols-konserten på Pingvin Club i Oslo, 20. juli 1977, er det flere som hevder de var der enn som faktisk kan klassifiseres som reelle tidsvitner. Uten sammenlikning for øvrig.
Jeg vil derfor slå et slag for Dødsarkiv, historien om Mayhem rått og til tider brutalt fortalt i bokform av Stubberud sjøl og ført i penn av Svein Strømmen. Mayhem levde hard core. Blakke og sultne interrailet de seg gjennom Europaturneer, stjal brød fra brødbilen for å stilne den verste sulten. De var dedikerte som bare rakker´n. Det var ikke snakk om å stille inn konserter hvis det ikke var mulig å komme dit i turnebuss!
Jørn Stubberud forteller i en muntlig og ærlig stil. Episodene med Greven/Aarseth og selvmordet til den svenske vokalisten Dead (som satte så pris på å finne en død kråke at han la den i en plastpose og snuste inn "lukten av død" foran konsertene. Etter hvert ble kråka temmelig ... porøs, må vite) er han innom, men han vil heller snakke om bandet, musikken, om black metal.
Boka er herlig ledsaget av tidsriktige bilder. Unge gutter som uten å vite var i ferd med å bli legender og forbilder for hundrevis, ja, kanskje tusenvis av black metal-band verden over.
Jeg har intervjuet Necrobutcher jeg og. Han sto i en telefonkiosk på Oslo City og ba meg ringe opp igjen. Så klart - det er rock & roll.

Jeg slår også et slag for vinylen Live in Zeitz som, hvis man er rask, fortsatt er å få kloa i. Kun 1000 eks er trykket i en litt kårny, men likevel tøff gullvinyl. Lyden er fra turneen i 1990 med Dead på vokal og Euronymous på gitar og naturligvis Necrobutcher på bass og Hellhammer på trommer. Lyden er Mayhem. Ullen, kjeller, kald og primitiv, men likevel råsterk. Det lukter bootleg lang vei, med andre ord - Mayhem. Et hefte med intervjuer og bilder følger med, og alt i alt er utgivelsen både forseggjort og "komplett", og ikke minst og kanskje det viktigste, skriker det samleobjekt av Live in Zeitz.

Men det var ikke bare Darkthrone og Satyricon som kom med sterke plater for 20 år siden. Ut av mørket kom en totning, men det er, som det heter, en annen historie ....