Svett og tett på The Beatles-mania

Tall og tid kan være kjedelig, men det kan være moro også. For noen uker siden kom The Beatles´At Hollywood Bowl ut på nytt (CD, vinylen kommer i november) - 39 år etter albumet først dumpet ned i platehyllene i mai 1977. Da hadde The Beatles vært oppløst i over sju år og innspillingene man hørte på At the Hollywood Bowl over 10 år gamle. Puh! Uansett, man må kunne si at opptakene - og albumet - har tålt tidens tann.
Som kjent er opptakene fra The Beatles´ USA-turneer i august 1964 og august 1965 og opprinnelig skulle albumet gis ut da, men fordi opptakene ble sett på som vel skrale lydmessig (les: mye publikumsstøy!) ble planene og platen skrinlagt og ikke gjort noe med før drøye 10 år senere.
Siden utgivelsen i 1977 har albumet vært sett på som en klassiker som har levd sitt eget liv. For der filmen A hard day¨s night skildret Beatles-hysteriet i komifilm-versjon, selv om det karikerte popstjernelivet var ekte nok når det kom til stykket, gir At The Hollywood Bowl den usminkede og dokumentariske versjonen av hvordan det var å være tett på The Beatles. Det er knapt som man hører musikken, men publikums hyl og skrik gir oss likevel en følelse av å være tilstede på noe helt spesielt og vitne til et fenomen innen populærkultur.
Albumcoveret med billettene og den særegne skjellscenen, har for lengst blitt legendarisk og kanskje blitt et av de mest kjente The Beatles-omslagene! Derfor var det snodig, synd og litt stusselig at når re-utgivelsen dukket opp for noen uker siden, var det med et helt annet cover! Fint og fargerikt, men ganske så kjedelig. Det er et bilde av The Beatles - verken mer eller mindre.

Dårlig nytt for nostalgikerne med andre ord, til gjengjeld er innholdet desto mer å trakte etter. Publikum er tonet akkurat passe ned og The Beatles er løftet akkurat passe fram slik at balansen mellom sal og scene er perfekt. Alle bootlegkassettene med The Beatles-konserter kan endelig pent plasseres i kassettkofferten, for dette er bra saker!
Men det stopper ikke der! Som helt sikkert mange har fått med seg, har det nettopp vært premiere på "filmversjonen" av albumet - turnedokumentaren Eight days a week der regissør Ron Howard har gjort en mildt sagt mesterlig jobb med å samle sammen en rekke flotte konsertopptak helt fra The Cavern-tida og helt til den siste konserten i San Francisco i 1966. Som en bonus fikk vi som så den på kino en halvtimes nyrestaurert versjon av konserten på Shea Stadium i New York i 1965 foran 55.600 publikummere også. Dette var med en andre ord en stadionkonsert, noe som var et totalt ukjent begrep i 1965.
The Beatles hadde likevel fått ordnet seg utstyr. Forsterkerfabrikanten VOX la seg i selen og fikk laget forsterkere på hele 100 watt, og koblet opp mot arenaens speakersystem låt det, som det heter i filmen, "som 1000 transistorradioer". Etter dette sa The Beatles nei takk til flere spillejobber. Til og med den alltid spillesugne Paul McCartney satte foten ned. Heldigvis, får vi si, for ellers hadde vi kanskje ikke fått revolusjonerende studioinnspillinger som til slutt endte opp på album som Rubber Soul, Revolver og Sgt. Peppers Lonely Heart´s Club Band.
Filmen kommer i på DVD/BlueRay i november og er så absolutt verdt å vente på og få med seg. Historiene er stort sett kjente, men de nyrestaurerte konsertopptakene er magiske. Nyere intervjuer med Paul McCartney og Ringo Starr er mikset med arkivopptak av John Lennon og George Harrison. På den måten er de med de også. Noe annet som er fint er at Ron Howard har valgt andre klipp fra kjente intervjuer enn de som allerede ligger på YouTube og som var kjent lenge før den tid. Så selv om materialet er kjent, sitter vi likevel igjen med en følelse av å få servert noe nytt.
Interessant og rørende er intervjuene med Whoopi Goldberg (hva i alle dager har hun i en dokumentar om The Beatles å gjøre, liksom) der hun forteller hvordan The Beatles sørget for å bringe svarte og hvite sammen på konsert. Liverpool-gutta sa nemlig nei til å spille for en segregert forsamling, noe som naturligvis skapte ballade - særlig i den sørlige delen av USA.
Med albumet og etter hvert også filmen Eight days a week får The Beatles-fansen virkelig noe å sette tennene i. Om det er noe særlig nytt kan jo diskuteres all den tid The Beatles har vært forsket på siden de slo igjennom, men at det er noen flotte utgivelser som gir lytteren glassklar The Beatles-musikk for penga, er det ingen tvil om. Og det er vel tross alt det viktigste.