30 år siden heavyåret 1986 - Vol I

Når stiloppgavene ble utlevert i norsktimene fulgte pekefingeren alltid samme rutine: Fra den kjedelige førsteoppgaven (som helt sikkert ga god karakter, uansett innhold) til den siste, selve halmstråoppgaven som var perfekt for dem som a) hadde veldig mye fantasi eller b) ikke eide fantasi i det hele tatt: Fristil!
Det var på denne siste oppgaven pekefingeren min stort sett stoppet, og det gjør den for så vidt nå også. Med det mener jeg at dette skrives på frihånd og etter husken. Dette er altså ikke ment som noe oppslagsverk! Det er bare ment som en liten mimretur for å titte litt på noen av de gilde platene som kom ut for 30 år siden.
Herregud, 30 år - det høres ut som vi skal tilbake til The Beatles-tida, men det skal vi ikke. Vi skal bare tilbake til 1986,
1986 var et svært år for meg som musikk- og - ikke minst - nyter av heavy metal og tungrock. Derfor tenkte jeg en  kjapp titt på noen av platene som skulle bety mye for meg - der og da. Med det menes at her finner man verken Candlemass eller Voivod, for selv om det er band jeg har snoket litt i i ettertid, var dette var helt ukjente band for 13-årige meg.

METALLICA - MASTER OF PUPPETS har jeg snakket mye om før, men som for noen måneder siden står denne som et av de aller største øyeblikkene på plate - for meg, i hvert fall. Å ja, det glemte jeg å si - vi snakker vinylutgavene - alltid vinyl! Så sitter du og knoter med et lite CD-cover, se for deg Metallica-logoen i stilig, men tøff marmor, korsene, "dog taggene", trådene og ikke minst de giftige bildene på baksiden av coveret! Det viser Metallica som verdens største band - selv om de i starten på turneen "bare" var support for Ozzy Osbourne. Men du verden - denne holder fortsatt vann, og etter de nye låtene å dømme, virker det ikke som Metallica er klare til å pensjonere seg riktig enda -selv om det så stygt ut for noen år siden.

ALICE COOPER - CONSTRICTOR står vel ikke akkurat fram som noen Alice Copper-klassiker, men at det var et viktig album for Cooper, er det ingen tvil om. Etter å forvirret gamle fans med å gi ut mer eller mindre eksperimentelle album (som toppet seg med det snodige, men slettes ikke ille tospannet DaDa og Zipper catches skin) i nær sagt 10 år, tar han seg sammen, ser seg rundt og snuser inn hva som gjelder av musikk og kommer med et album som oser av hits. Poppete og syntetiske, javisst, men med låter som Teenage Frankenstein, The world needs guts, Thrill my gorilla og naturligvis He´s back (the man behind the mask) fra grøsseren Friday the 13th Part IV: Jason lives, ble yngre musikknytere oppmerksomme på den gamle skrekkrockeren igjen, noe som gjorde at Alice Cooper plutselig fikk en ny start med et nytt publikum, noe som igjen gjorde at han kunne legge ut på The nightmare returns-turneen, blant annet med Ace Frehley som support, men det er annen historie.
Han knytter til seg yngre musikere som muskelbunten Kane Roberts og bassisten Kip Winger (som skulle få en OK karriere på egen hånd). På coveret er det nærbilde av Alice med den karakteristiske øyesminken, smått tyggende på en kongeboa. På baksiden, litt som på The Beatles´Sgt Peppers ..., står musikere og produsenter oppført, og det tøffeste av alt -vi ser underkroppen til Alice Cooper, liksom han er hengt, med slangen krypende oppover og rundt skrotten. Joda, Alice Cooper var tilbake! Er det rart jeg ønsket meg -og heldigvis fikk - denne til jul? Etter denne oppturen ble det mye krafsing i "C"-hylla på Platespiller´n. Både Billion dollar babies, Killer og Love it to death innfridde, men noen Constrictor var de ikke.


VAN HALEN - 5150 må jeg - til mange gamle fans´store fortvilelse -  innrømme var Van Halen-ventilen for meg. Tidligere hadde jeg prøvd meg på Fair Warning, Diver down og Van Halen II, ja, til og med 1984 uten å få verken fot eller napp. Det var noe med soundet. Det låt trått og uferdig. Låtene var ikke fengende og David Lee Roth har jeg aldri sett på som noe annet enn en kul entertainer.
Nå skal jeg være forsiktig, for selv om singlene kom med noen ukers mellomrom, mener jeg NRK P2s Rockpeil spilte Van Halens Good enough og Europes The final countdown i samme program! Mulig jeg husker det slik fordi låtene var på samme opptakskassett og at tida gikk litt saktere i 1986, men uansett- for en tøff, vågal, kul og ikke minst melodisterk Van Halen-låt! Sammy Hagar ble min mann i bandet, og jeg må innrømme at jeg liker alle fire studioalbumene han gjorde med Van Halen, eller Van Hagar som mange både valgte og velger kalle de årene han var med. Uansett, 5150 var det første Van Halen-albumet som toppet Billboard-lista (1984 nådde "bare" en andreplass) og når man hører på albumet idag, så sitter låter som Why can´t this be love, Dreams, Summer nights og den kårny Inside fortsatt godt i øret.

OZZY OSBOURNE - THE ULTIMATE SIN er Ozzy Osbournes fjerde soloalbum og hans bidrag til å gi gamle fans hakeslepp. Nå begynte Ozzy å bli litt mykere i kantene allerede på forgjengeren Bark at the moon, og som med veteraner som Judas Priest og allerede nevnte Van Halen begynte også Ozzy Osbourne å leke med litt mer poppete materiale og uttrykk. Albumet er produsert av Ron Nevison som på den tida hadde gjort suksess med band som Heart og Survivor. Var det noen som kunne gjøre Ozzy til en hit på radio, var det ham! Den samme Nevison skulle året etter produsere Crazy nights med Kiss og ta med seg mye av synthene og oppskriftsheftet fra The ultimate sin, men det - som mye annet - er en annen historie og et annet årstall.
Ettersom jeg er fan av gode melodier og catchy refreng, liker jeg denne her. Låter som Shot in the dark, Thank god for the bomb og ikke minst tittelkuttet, er knallsterke låter som fortjener spilletid på høyt volum den dag i dag. Pop-Ozzy var nok hard å svelge for mange, men som med både Alice Cooper, Van Halen og Judas Priest med sitt Turbo-album, greide nok også han å kapre en god del nye fans - fans som helt sikkert er med den dag i dag. 30 år etter.
Jøss, dette var moro og for et år 1986 var! Dette må vi må gjøre mer av!