30 år siden heavyåret 1986 - Vol II

BON JOVI - SLIPPERY WHEN WET kunne godt smettet under radaren hadde det ikke vært for den massive radiospillingen førstesingelen You give love a bad name fikk. For der Bon Jovis debutalbum inneholdt slagere som Runaway og She don´t know me, var det lite å rope hurra for på oppfølgeren 7800 Fahrenheit. Men i juli kom singelen You give love a bad name og med det var forventningene til Slippery when wet skrudd, om ikke akkurat til 11, så i hvert langt forbi 5! Selv om en topptent Desmond Child på laget bare bidro på tre låter (deriblant de to singlene), kunne både band og lyttere likevel kose seg med freshe og catchy hard rock-låter som Livin´on a prayer, Raise your hands og Wanted dead or alive, som faktisk var albumets opprinnelige tittel.

Faktisk skulle albumet ha et helt annet cover også, men det skulle til slutt vise seg at det bare var japanerne som var modige nok til å gi ut Slippery when wet med dette coveret.
Her skyldes det å gjøre eventuelle sarte lesere oppmerksomme på at vi nå altså befinner oss i 1986 og at hard rock og damer var en like naturlig kombinasjon som sol og blå himmel.
Selv om albumet ikke har den samme kultstatusen som Slippery when wet, greide Bon Jovi i 1988 likevel å følge greit opp suksessen med New Jersey som ble det "siste" Bon Jovi-albumet før bandet tok en pause og fortsatte i en litt annen og "mørkere" stil med comebackalbumet Keep the faith i 1992.


EUROPE - THE FINAL COUNTDOWN er også et album man naturligvis ikke kommer utenom i heavy- og hardrock-året 1986. Etter å markert seg greit med debuten og fått flere hits med oppfølgeren Wings of tomorrow eksploderte det med The final countdown. Med Journey-produsenten Kevin Elson bak spakene, fikk Europe et mer massivt og på mange måter et mer "amerikansk" sound. Låter som Rock the night, Cherokee og balladen Carrie gjorde det skarpt, uten at det hjalp på motivasjonen til John Norum som hoppet av bandet mer eller mindre samne øyeblikk som Europe ble verdensstjerner. The final countdown er selve svennebrevet på hvordan lage et album der det lukter hits og radiospilling av samtlige låter. Har den tålt tidens tann? Jeg mener i hvert det - såpass at jeg skvatt litt ekstra til da jeg kom over et strøkent vinyleks med "hype sticker"  på - måtte jo ta med den! Gode plater får man som kjent ikke for mange av.

CINDERELLA - NIGHT SONGS gjorde sitt inntog på gutterommet med låta Hell on wheels som jeg helt sikkert enten hørte på Rockpeil eller på Rockbox på svensk radio P1- eller begge deler. Selv om bandet rent visuelt så ut som de var på vei til å gjøre audition som backingbandet til Vinnie Vincent, leverte Tom Kiefer og gutta et overraskende hard og tøft album med bare noen små hint av blues. Etter oppfølgeren Long cold winter ble det vel litt vel mye blues, men det lar vi ligge.
Night songs gjorde inntrykk. VHS-en (naturligvis gjort tilgjengelig gjennom postordreselskapet Melody Line) med et knippe låter, deriblant balladen Nobodys fool, gjorde inntrykk. Cinderella var, sitt glorete image til tross, et litt skummelt og møkkete hardrockband med Tom Kiefers hvesende stemme og catchy, riffsterke låter på rekke og rad. I 30 år har skiva vært jevnt og trutt ute av coveret og jeg tror faktisk dette må være et av de få albumene uten dødpunkter. Her er ballader, en tøff bluesflørt i In from the outside, den blytunge Night somgs og tøffe, eviggrønne favoritter som Push push og Shake me. Etter denne dalte interessen for bandet radikalt for min del, men Night songs - hoy, for ei skive!

YNGWIE J. MALMSTEEN - TRILOGY ble fangsten etter å avlagt Rilla platebar på Hamar et besøk under en skoletur i 7. klasse. Malmsteen kjente jeg litt til fra før, men det var - nok en gang - gjennom Thor Rune Haugens lille metallhjørne i Rockpeil jeg hørte låta Magic Mirrors og ble solgt. At coveret i 1986 var knusetøft og noe helt annet enn det Kiss og Mötley Crüe holdt på med, gjorde også susen. Musikk er minner, for selv om Mark Boals aldri ble noen stor vokalist i mine ører, og Yngwie Malmsteen gjør en del kårny ting på skiva, står Trilogy ved siden av den geniale Odyssey som noe av det tøffeste svensken har levert på plate. Bare tenk deg bakoversveisen når stiften treffer åpningsriffet på You don´t remember (I´ll never forget) eller instrumentalen Trilogy suite Op:5 - dette var helt nye toner for en ung rocker.
Oppigjennom årene har jeg med et smalt og skrått øye fulgt Yngwie J. Malmsteens karriere. Lest noen bioer og bare hørt gjennom de nye platene uten at det har fenget. Etter den kommersielle suksessen med spesielt Odyssey virker det som svensken ble så høy på seg selv at han glemte en del viktige ting når det gjelder å spille inn plater: A) Albumet bør inneholde låter B) i hvert noen som kan kalles låter C) det bør være et snev av grei lyd på platene og D) gitarer er tøft, men ofte i samspill med andre instrumenter, men da bør man kunne høre de andre instrumentene også.

ACCEPT - RUSSIAN ROULETTE har alt som er Accept: Marsjmetall, tung koring, tøffe låter og Udo Dirkschneider på vokal. Etter denne forlot Udo sammen med gitaristen Jörg Fischer bandet, og med det var den epoken over. Før Russian Roulette hadde bandet levert en perlerad av album, for når forgjengeren heter Metal Heart og albumet før der igjen heter Balls to the Wall da snakker vi tysk metallhistorie!
Ved siden av noen vanvittige låter som tittelkuttet, Walking in the shadow, T.V. war og catchy åttitallere som It´s hard to find a way og Man enoug to cry pirret historien om platetittelen nysgjerrigheten også. I tittelkuttet synges det "war games", noe som også var den opprinnelige platetittelen, men fordi den actionfylte ungdomsfilmen (som det het da) ved samme navn ble såpass kjent, ble det i hui og hast bestemt å skifte navn til Russian Roulette. En liten detalj som bare er verdt en liten linje på Facebook i dag, men i 1986 var dette en svær greie som gjerne ga en side i Okej.


VINNIE VINCENT - INVASION må jeg nesten ta med fordi det er en viktig Kiss-referanse her. Etter å skrevet noen veldig gode låter for Kiss på Lick it up og Creatures of the night, fikk Vinnie Vincent lov (kremt) til å forlate Kiss-skuta og gjøre noe annet. Noe han også gjorde. I 1986 var det Okej som var kilden til rock & roll-nyheter. Etter at de hadde skrevet om det, var det bare å vente på at enten Rockpeil eller Rockbox skulle finne noe lyd!
Nok en gang var det Rockpeil som slo til med I wanna be your victim. Dette var noe nytt. Greit nok at Yngwie J. Malmsteen klemte til med mye gitarer, men på Invasion hadde han møtt sin overmann. Låtene er catchy og tøffe  - i utgangspunktet - men Vinnie Vincent  nøyer seg ikke med lite! Han lesser på med gitarer, gitarer og enda mer gitarer før han åpner slusene til kastratvokal med mere og etterlater lytteren utslitt ved høyttalerne. Vinnie Vincent er en genial låtskriver, bare hør på Back on the streets fra denne utgivelsen. Men vil du høre den i en bra versjon, bør du sjekke ut John Norums fra sin solodebut Totak control eller en Ace Frehley-bootleg fra samme tidsrom. Men Vinnie Vincent har på sitt krøkkete vis greid å bli en myte. De to soloalbumene solgte ingenting, forsøkene med noen EP-er gjorde heller ingenting for ham. I 1992 skrev han noen låter for Kiss til Revenge-albumet, men etter det er det ingen som verken har sett eller hørt noe fra Vinnie Vincent og i dag regnes han nærmest som savnet! Some says han jobber som studiomusiker under et annet navn i Nashville, andre sier han er uteligger og det som verre er. Det som uansett er tilfelle er at han i 1986 fikk en svoren Kiss-fan til å kjøpe Invasion - men ikke oppfølgeren All system go. 

Yes, dett var dett! Det finnes så mange gode plater i bunken merket 1986 at internett ville bli brukt opp skulle man ta for seg alt sammen, men nå er det heldigvis snart ett nytt år med nye muligheter til å grave fram gamle plater! Godt nytt og snurr skiver!