Dette har skjedd! På boots med tjukke gummisåler har Hellbillies som en gjest som ubemerket vil snike seg ut og vekk fra festen, gjort ferdig grovarbeidet og skissene til det bandet vi kjenner i dag. Med samlingen Røta satte bandet ned grensestolpen og beveget seg videre til nytt territorium og med det ble diskusjonen fans av alle band og artister med en viss størrelse går igjennom sveivet igang: Var de bedre med originalbesetningen (Kiss), enkel og forførende popmusikk eller utfordrende avantgarde (The Beatles), før eller etter militæret (Elvis Presley), Stefan Borsch eller Christer Sjögren (Vikingarna) eller i Hellbillies´tilfelle - var de bedre og mer moro å høre på da lydbildet besto av twanggitarer, fløyter, trekkspill og mandoliner, ikke som nå når lydbildet domineres mer av en møkkete og breial Les Paul enn en mild, jovial og lydig Telecaster.
For egen regning -og det er jo det denne fliken av et nettsted handler om - har Hellbillies vært dyktige med å ta "forvandlingen" gradvis. Selv om Spissrotgang er et album som peker veien videre for bandet og da for publikum, er det likevel stor forskjell mellom Spissrotgang og ferskingen og råskinnet Søvnlaus som uten tvil er den skarpeste og tyngste utgivelsen til nå. Men i forkant av albumet sukret som vanlig bandet den skumle innovasjonspillen med livealbumet Levande LIVe, som for å berolige og forsiktig advare trofaste fans med at "du er blitt vant til dette nå, men bare vent!"
Når det er sagt er det også på sin plass å rose bandet for å hengt med på sin egen utvikling. Haugen-brødrene har utviklet seg fra å være litt trauste hallingdøler som spiller i dette bandet mange liker å danse til, til å bli vaskeekte rockestjerner. Men den største innsatsen la gamlebassist Arne Sandum og trommis Bjørn Gunnar Sando ned. Tenk for en overgang det måtte være for Sandum som har gått trappa fra gammeldans til å spille Sørstatsinspirert, tung rock & roll, for ikke si den glitrende trommisen som med sitt fjærlette og elegante trommespill på nittitallet var en sann inspirasjon for en stusselig hobbytrommis. Hans bruk av rods og den noe glemte splash-cymbalen står spikret som noe av det kuleste med Hellbillies, for ikke si Øystein Sunde! Sjekk Sandos rods/splash-bruk på Frøken Bibelstripp - fortsatt maner de nydelige overgangene fram herlige grøss nedover ryggtavla. Lars Christian Narum var allerede en fullblods tøffrocker med Nickels & Dimes, så for ham var overgangen like smertefri som å skifte sokker. Men nå -over til platene!
SPISSROTGANG (15.10.2007)Med stor risk for at husken leker knask eller knep, var det den "typiske" Hellbillies (og Arne Moslåtten)-låta Hallo, Telenor som var første singel ut her. En artig og fengende låt i god Hellbillies-tradisjon som ikke avslørte noe av det som senere skulle dukke opp på albumet! I dag framstår Spissrotgang som et jevnt album der bandet med låter som nevnte Hallo, Telenor og Ingen der fortsatt har en negl i sitt gamle seg, men allerede på åpningslåta Mot straumen merker vi at det har skjedd noe med bandet vårt. Melodien er mer intrikat og ikke fullt så umiddelbar som tidligere hits - det er ingen Baka ein stein, for ein si det sånn! Samtidig får vi kommende konsertfavoritter som den steintøffe Svelg ein kamel, 6000 hål og - sist men ikke minst - Mørkemann, kanskje en av Hellbillies aller sterkeste låter noen sinne. Morsomt også at Livsfarlig leik, en fiks og artig låt som ble prøvd ut allerede på den akustiske turneen, her dukker opp på plate.
LEITE ETTER LYKKA (07.06.2010)Her er det bare å trykke play og sette seg ned og nyte. Her er det lite å trekke for, for med bunken med samtlige Hellbillies-plater foran meg, vil jeg si dette er et av Hellbillies aller beste album. Fra den Rolling Stones-tøffe starten med Sjuk går det steintøft og rocka slag i slag med Den redde, Stein i skoa, Drivkvite bein, Verste strøket i byen, Dirkefri og naturligvis tittelkuttet og den fine Du er den med Benedikte Narum Jenssen som Aslag Haugens duettpartner.
Årets før albumet kom ut, var vokalisten ute for en stygg ulykke som kunne endt fatalt. Kanskje derfor albumet låter så fresht og bandet låter så livsglade? For her sprudler Hellbillies så til de grader at hvordan i all verden skal de greie å toppe dette?!
TRETTEN (05.11.2012)
Nja - Tretten er verken en nedtur eller en dårlig utgivelse, så årsaken til njaet ligger ikke der. Det er heller det at denne gangen avslørte Hellbillies hvordan albumene hadde blitt dersom de hadde spilt inn låtene med engelsk tekst -som jo er språket låtene blir tekstlagt med før de får norske hallingklær av - i dette tilfellet - Arne Moslåtten. Var du kjapt ute og sikret deg vinylutgaven fikk du nemlig i tillegg med deg bonusvinylen Seven bridges crossed, som er Tretten på engelsk.
På Tretten gir vi umiddelbart tommelen opp for låter som Reise i lag med deg, Pille med bråk, Leita natt og dag og Det ingen andre ser, men på engelsk blir Hellbillies bare nok et tøft rockeband. Identiteten blir borte, ikke som med The Respatexans der greia var å låte amerikansk på halling, men Hellbillies på engelsk - nope. Her er det jo den konservative nissen som snakker og skriver, men det viser bare hvor viktig tekstene, dialekten og miljøet har vært for Hellbillies. Litt som Vazelina Bilopphøggers som jo nærmest fikk en hel nasjon til å tro at de var en gjeng med bilopphøggere femtitallet hadde glemt igjen på Toten, har Hellbillies skapt en verden med bygdeoriginaler og finurlige tekster på morsmålet man både blir glad i og føler man skjønner budskapet i.
LEVANDE LIVE (06.06.2014)
Her viser Hellbillies-gutta at de er barn av den klassiske rocken! Oppigjennom historien har band brukt konsertalbum som et dokument over hvor bandet står nå. Samtidig passer mange da på å gi fansen noe ekstra - særlig ettersom livealbum er den den snodige fetteren som verken er et nytt album med nye låter eller et samlealbum med gamle låter - selv om det ofte er det, men i konsertversjoner. Puh! Men -vinylen. Sikret du deg vinylversjonen fikk du ved siden av to deilige vinylplater, albumet i hendig CD-versjon og en giftig konsert-DVD på kjøpet. DET er mye Hellbillies for penga!
Ettersom dette er Hellbillies anno 2014, er det naturligvis settet fra Tretten-turneen som gjelder her. Det betyr at brorparten av låtene er fra de tre siste albumene, men naturligvis får vi også stayere som Ei krasafaren steinbu og Den finast eg veit. Innspillingene er gjort flere steder på turneen, noe som gjør at hver låt tones ned og vekk. Det er dumt - når publikum fades ut og det er noen sekunder med stillhet før neste låt starter, får man liksom ikke den ordentlige livefølelsen av albumet. Men det glemmer man jo når låta vel er igang,
SØVNLAUS (14.10.2016)
Yes, siste skuddet på Hellbillies-stammen er ferskvaren Søvnlaus, som er et album mer i retning Leite etter lykka enn Tretten for her går det unna! Dette er første gangen Arne Moslåtten har gitt pennen til en annen tekstforfatter, og for en tekstforfatter! Moslåtten bidrar med fire fine tekster, resten er det Tom Roger Aadland - Bob Dylan-oversetteren -som sørger for. Dette er også første gangen Arne Sandum ikke spiller bass. Det er det Egil Stemkens, kjent fra Tolv Volt, Stein Torleif Bjellas gamle band, som gjør. Her basses det - høyt - og det låter knall. Her er det bare noe få fiber igjen av lisseslipsene, for dette er rock & roll etter oppskrift gitt av alt fra Allman Brothers Band til Rolling Stones. Som på Sol over livet er det noen titler som ser u-hellbillieske ut, men både den Ole Ivars-trivelige 20 år på veien (er det ikke flere da, karer?) og Natta Norge (der OnklP er med - kicker itte på det) lander trygt. Et tøft album med låter som hyler etter å bli framtidige konsertklassikere. La oss bare håpe en god del av dem finner veien til livesettet.
Honorable mention - Live fra Rockefeller 2005 (DVD)
Denne er et must. Dette er - beklager ordvalget - det klassiske Hellbillies i en forrykende konsert fra Rockefeller. Som bonus får vi noen klønete bakomintervjuer, men også noen artige videoklipp fra bandets tidlige karriere. Ellers er det stas å se og høre bandet spiller låter som virkelig var med å forme Hellbillies´karriere og uttrykk. Slagere som Syver i Armod-Bråta og Eitt skot te passer neppe inn i dagens utgave av Hellbillies, men i 2005 gjorde de det, og det beste av alt og en god nyhet til alle etternølere: Denne er fortsatt å få tak i!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar