Det er vel bare på sin egen lille egoblogg man kommer unna med å blåse høyt og tydelig i eget horn. Faktum er nemlig at gratisavisa Exact - som ble startet i Gjøvik av noen lykkelig, uvitende amatører (deriblant meg) samme år som Pondus så dagens lys i 1995, ved siden av Dagbladet som var tidlig ute med å trykke Pondus-stripene, faktisk var noen av de aller, aller første avisene/bladene som tok tak i Pondus og presenterte stripene og Frode Øverli i reportasjeform. Vi var tidlig ute med Lise Myhre og Nemi også, men det er en annen historie (jeg neppe kommer tilbake til).
I 20 år har altså Pondus vært blant oss og selv om figurene og stripene oppigjennom årene heldigvis har utviklet seg og modnes, har Pondus og universet rundt nærmest stått på stedet hvil. Eller, det vil si, som i livet ellers har det skjedd mye i Pondus´liv også, og det er det som har vært så spennende og annerledes med Øverlis Pondus: Barna hans vokser til, nye figurer kommer til og bidrar til at Pondus-samfunnet lever og virker som - nesten - i et hvilket som helst nabolag, men ellers kretser livet forttsatt rundt fotballbanen, puben og hjemmet.
Men selv om Øverli kanskje er som aller best når han tar tak i de nære og følelsesladde ting som Påsans kjærlighetssorg, Camillas uttroskap og Jokkes jakt på sin ukjente far, er det likevel når Pondus og Jokke diskuterer plater og fotball leserne føler seg mest hjemme med sin Pondus. Hvem er best, Kiss eller AC/DC, Manchester United eller Liverpool? For noen av oss er svarene ganske så åpenbare, men de to kompisenes krangel om noen av livets store spørsmål, er noe av det som alltid har vært selve grunnsteinen og livsnerven i Pondus.
Jeg har alltid vært fan og er av dem som kjøper trippelt opp - minst - av de samme stripene. Først i bladet, så i de forskjellige samlebøkene og nå til slutt i best of-boka Pondus 500 der Frode Øverli har samlet 500 av sine favorittstriper i en deilig, tjukk bok. Figurene, mimikken og lydordene (flomma, fifle, fofle) er noe av Øverlis styrke som seriehumorist, men Pondus hadde ikke vært halvparten så morsomt hvis ikke tegningene hadde blitt ledsaget av det strålende og hysterisk morsomme manuset. Frode Øverlis blikk på snåle typer, blant annet svartmetallere, har resultert i gjenkjennende gapskratt. Øverli er førti pluss, det er kanskje kjerneleseren også, hvem vet. Uansett kan det være en fordel å være litt voksen, for Øverli spruter ut åttitallsreferanser så det er en fryd å lese.
20 år med Ponus må feires med noen videoklipp, for anledningen spesialbestilt av Jokke og fruen Camilla:
Manchester United - Liverpool (2002/2003) 4-0
