Kiss i Oslo Spektrum - 4 dager igjen

Noe av det fine med å være Kiss-fan er at det alltid dukker opp noe å bruke pengene på. Det finnes alltid et hull som må fylles i samlinga, eller så begynner man å samle på noe nytt i Kiss-verdenen. Ferdig med album? Hva med tegneserier, singler, dukker, bootlegs, plakater, blader og magasiner eller utenlandske pressinger med oversatte albumtitler? Her har jeg allerede fått noen favoritter som står trygt i hylla: Skrevet på forførende spansk, låter både Desenmascarado (Unmasked) og Revolver de amaor (Love Gun) pussig nok mer rock & roll enn orignaltitlene.

Det skal med andre ord handler om plater, eller LP-er. For var det noe som var kjipt -og stas - med å handle inn de klassiske Kiss-skivene på åttitallet, var at det var åttitallspressingene som lå i platehyllene. På en annen side var de billige, og det var jo stas! Men back-katalog på billigsalg betød uten unntak Kiss-plater uten snasne innercovere eller innlegg. Det var streite covere med vanlige, kjedelige hvite innerkonvolutter med blekgul Casablanca-etikett på de aller fleste utgivelsene som gjaldt. På den tida (vi snakker 30 år pluss bakover i tid) kjente jeg ikke til hva som skjulte seg av godbiter på de originale utgivelsene. I senere tid har de takket være Ebay og andre tjenester vært tilgjengelige, men (stort sett) vært veldig dyre og i ymse tilstand.
Derfor var gleden stor da hele Kiss-katalogen i 2104  kom ut på vinyl igjen, for der var alt på plass: Heftet og tatoveringene i Alive !!, det blodige innercoveret med pappistolen i Love Gun og det lekre innercoveret med det snedige klistremerket i Rock & Roll Over. Så var det soloalbumene ...



Noe av de ... nei, de lekreste coverne i samlinga er de fire solocoverne. Hvor mange timer jeg har brukt på å finstudere de fire ansiktene ført i penn og pensel av Eraldo Carugati har jeg heldigvis ikke tall på, men at det til sammen dreier seg om en raus fellesferie er jeg helt sikker på.
Men sjekk bildene, detaljene, den lille stripen med blod på ansiktet til Gene Simmons som ble lagt til i siste liten og at hvert medlem har fått sin farge. Himmelblå er Ace Frehley, den forførende lillafargen er Paul Stanley, den demoniske blodrødfargen er Gene Simmons og den jungelgrønne og optimistiske fargen tilhører selvfølgelig jungelkatten Peter Criss, som nesten hadde ni liv i Kiss.
Jeg hadde soloalbumene både på kassett, CD og vinyl før 2014, men da de ble sluppet på nytt igjen med plakat og det hele, ja, da måtte jeg selvølgelig handle inn skivene på nytt - igjen. Det må innrømmes at jeg drøyde litt, spesielt med Peter Criss-skiva, men da det for ikke lenge siden ble satt ut et rykte om at den kom til å gå ut av produksjon, da var veien til Amazon bokstavelig talt kort! Helt sikkert bløff, men det er slike ting som gjør det moro å være fan. Finne noe å jakte på, noe man liksom ikke kan gå glipp av (som denne australske utgaven av The best of solo albums som er fantastisk lekker).

Det  var en stor greie da de fire soloalbumene kom ut samtidig i (optimistisk) millionopplag i september 1978. Dette hadde ingen gjort før - gitt ut soloalbum mens bandet fortsatt var aktivt, jo visst, men aldri hadde samtlige medlemmer i et band gitt ut soloalbum samtidig. 
Responsen var mildt sagt splittet. Hva var dette? Fire album som ser ut som Kiss, men det er jo ikke Kiss, selv om det er det? Det var dyrt nok å kjøpe skiver i utgangspunktet, hvordan i all verden skulle fansen ha råd til å kjøpe fire - samtidig? Løsningen var at de aller fleste delte opp handlingen og prioriterte stort sett slik at Paul Stanley var første pri, så fulgte Ace Frehley og Gene Simmons og Peter Criss til slutt. At soloalbumene var et resultat av at det mektige maskineriet begynte å knake og slå alvorlige sprekker, var det vel de færreste som tenkte på.

Men jeg slår et slag for soloplatene jeg også, og som veldig mange er Paul Stanley min favoritt. Litt feigt ettersom det er det albumet som er tryggest og låter mest Kiss, men dette er et album helt uten dødpunkter som viser at Paul Stanley er Kiss´ Paul McCartney hva låtteft og øre for refrenger angår.
Best: Tonight you belong to me, Wouldn't you like to know me, It´s all right, Goodbye
Slappest: Ain´t quite right







I ettertid hadde det vært moro hvis albumet til Gene Simmons hadde vært enda villere og særere. I bunn og grunn er han i en liten identitetskrise. Han vil være demonen i Kiss, samtidig er han livredd for å ikke virke smart og sofistikert nok. Som med Peter Criss tenkte han nok at nå skal jeg vise dem!
Men jeg liker albumet godt, jeg! Alt dette har resultert i et veldig fint, om ikke direkte David Bowie-sprøtt album der han endelig får lov å være The Beatles i Mr. Make Believe og crooner i Disney-favoritten When you wish upon a star. 
Best: Radioactive, See you tonite, Mr Make Believe, Living in sin
Slappest: When you wish upon a star


Der Gene Simmons allierer seg med et stjernelag av musikere som spenner seg fra Joe Perry (Aerosmith) og Rick Nielsen (Cheap Trick) til Bob Seger og Jeff "Skunk" Baxter, murer Ace Frehley seg inne i hjemmestudioet sitt sammen med produsenten Eddie Kramer og trommisen Anton Fig. Det er det. Resultatet har blitt en rocka knyttneve av et album der Ace Frehley får boltre seg fritt. Uten tvil soloalbumet som er fansens favoritt, men for egen regning hører jeg oftere på Simmons sitt album enn denne. Likevel, her er det mye tøft - og litt Ace-snålt, selvfølgelig.
Best: Rip it out, What´s on you mind?, Speeding back to my baby, New York groove
Slappest: Ozone, Wiped out

Mens Ace Frehley er den eneste som får en skikkelig hit (New York groove klatrer opp til en sterk 13. plass på Billboard-lista) var det ingen som brydde seg om Peter Criss. Her går han tilbake til sine røtter som ung nattklubbrotte i New York, og gir ut et album så langt fra Kiss man kan komme. Her er tøff rock & roll byttet ut med lett syttitallssoul, poppete ballader og nær sagt strykere på absolutt alt! Likevel er dette et album full av sjarme og fine sanger der Criss´Rod Stewart-hese røst virkelig kommer til sin rett. At mesteparten av låtene ble skrevet lenge før han ble med i Kiss, for så være.
Best: I´m gonna love you, Easy thing, I can´t stop the rain, You matter to me
Slappest: Don´t you let me down, That´s the kind of sugar papa likes.

Vinyl - en lekegrind i farger, minner og herlig lyd

For en som på åttitallet stort sett bare hadde råd til å kjøpe småkjipe - men billige - nice price-plater og følgelig deiset rett inn i CD-verdenen på nittitallet, er det ekstra moro å være glad i musikk og ikke minst være glad i plater om dagen. Ved siden av at (mer eller mindre) samtlige nye utgivelser også nå kommer på vinyl, er også mange av de gamle klassikerne tilgjengelige igjen, eller som serien så artig heter, "back on black".

Personlig - og det er jo i bunn og grunn det denne lille nettplassen handler om - er det utrolig moro å kjøpe opp (igjen) de gamle Kiss-platene! For ved siden av at samtlige utgivelser (noen til og med for første gang på vinyl) har gjenoppstått i tung, deilig og særdeles lyttervennlig 180 grams vinyl (noe nice price-versjonene slettes ikke var), er også alle innleggene med! Det betyr den artige papirpistolen i Love Gun, de fantastiske plakatene i Dynasty og Unmasked og de fine innercoverne og heftene som fulgte/følger med Alive og Alive II - blant annet.  

Noe annet som er artig, er at mange band og artister nå har begynt å leke med vinylutgivelsene. Ser man bort fra at poenget naturligvis er å lage så mange varianter av et og samme album som mulig, fordi de vet fansen må ha alt, er det som platekjøper og fan artig å jakte på platene for å tette alle fargehullene - hvis man da ikke er så grådig at man kjøper alt med en gang, selvfølgelig.

En typisk diskusjon som dukker opp, er om fargevinylen forringer kvaliteten på lyden, litt slik som det ble sagt picture discene gjorde i gamle dager. Jeg aner ikke, det får være opp til hver enkelt. Poenget er at det er moro å kjøpe og spille vinylplater igjen!
Det må sies at bortsett fra de tre første skivene (yes, jeg synes Theatre of pain faktisk er et artig album) har jeg aldri vært noen direkte stor Mötley Crüe-fan, men hvor tøffe er ikke disse re-utgivelsene av de klassiske (vi er rause i dag) MC-skivene? Slik skal det gjøres, og om ikke det musikalske gjør at man slår kollbøtter, er det uansett artig å snurre noen gode, gamle Mötley Crüe-skiver og samtidig mimre litt om gamle dager, den gangen Mötley Crüe var noe av det tøffeste man kunne høre på.

Re-utgivelser er artig. Det er moro å finne igjen album man enten bare hadde på opptakskassett eller på vanlig kassett.
Det er også moro å la seg friste av "begrensede" opplag. Det rykker litt ekstra i platesamlegenet da. Ta plateselskapet Peaceville for eksempel. Et sveip innom der gjorde at Mayhems Live in Zeitz på gullvinyl(!) og i et opplag på 1000 eksemplarer, plutselig snart havner i platehylla mi. Hey, det er jo Mayhem - live fra 1990 - med hele den grimme besetningen, Euronymous, Dead, Necrobutcher og Hellhammer, inntakte. Noen år senere skulle som kjent halvparten av bandet forlate denne verden, både for eget og andres sverd.
Men skiva ser tøff ut, og når man vet hvordan Mayhem hørtes ut for vel 25 år siden, er det ikke fritt for at alt ligger til rette for en helsvart aften foran steroanlegget -selv om vinylen er i livsglad gullfarge.

The Demon fyller 66

Det ble sagt at Gene Simmons, tidligere lærer med en egen evne til å fordype seg i skumle temaer som religion og slikt, fikk beskjed om å holde kjeft da Kiss ble intervjuet på 1970-1980-tallet. Hvorfor? Rett og slett fordi han slet med å gi de riktige rock & roll-svarene. Han svarte som en lærer, snakket og preiket i det uendelige om tunge ting og kunne til tider virke både nedlatende og arrogant - noe han helt sikkert var også. Slik gjorde ikke rockestjerner. De snakket om sex og rock & roll - og litt drugs. De to førstnevnte tok Paul Stanley seg av, Peter Criss og Ace Frehley kniste seg gjennom det siste.
I dag fyller Gene Simmons 66 år, og det slår meg at han alltid har vært voksen. Bare hør soloalbumet hans fra 1978. Her lesser han på med teateralsk poprock, skrekk og romantikk - og en hyllest til Walt Disney med When you wish upon a star. I 1978 var han 29 år. Genes soloalbum, i motsetning til "oppfølgeren" Asshole fra 2004,  er ikke dårlig, men Kiss-fansen slet med å svelge den. Ace Frehleys var tøft, rocka og enkelt - det var Ace. Paul Stanley reddet Kiss-skinnet mens Peter Criss leflet med croonerpop og kvasidisco på sitt.
Den eminente Kiss-podcasten Three sides of the coin, som jeg stadig vender tilbake til, har hatt noen morsomme og interessante diskusjoner om Gene Simmons. Som vanlig har de snudd en stein jeg har oversett, men som så absolutt make sense. Da Kiss i 1983 fjernet sminka, ble Simmons på mange måter vingeklippet. Paul Stanley fant seg raskt til rette i sin nye rolle. Han danset rundt og var like mye rockestjerne som under sminketida, men Gene, stakkars, hadde blitt frarøvet sin rolle som The Demon. Han hadde tunga og greide å beholde flammenummeret sitt, men når han vraltet rundt som The Demon uten de vanvittig heftige kostymene og det sminkede ansiktet, så han direkte kårny ut. Jeg så det ikke da, men når gutta fra USA her om dagen kommenterte det, hadde jeg ikke noe annet valg enn å si meg enig.
Gene Simmons har aldri vært min mann i Kiss. Låtene hans har oppigjennom årene vært mildt sagt ujevne og det er ikke alltid stemmen har greid å løfte låtene eller gi de særpreg heller. Personlig synes jeg han leverer de beste låtene på de utskjelte albumene Unmasked og Crazy nights - og kanonplata Revenge, selvfølgelig, for ikke glemme Sonic boom og Monster der han gjør et grusomt comeback som, ja , Gene Simmons.

Under store deler av åttitallet, tenker da spesielt på Animalize og Asylum, var det derimot en forvirret og Kiss-lei Simmons som bare sporadisk var innom studio og involvert i bandet. At Kiss i det hele tatt eksisterte og kom seg igjennom åttitallet, er ene og alene Paul Stanleys fortjeneste - noe Stanley ikke er sen om å nevne i sin selvbiografi.
Når Gene Simmons nå fyller 66 år, er det tross alt med respekt jeg skriver disse linjene. Han var en av grunnene til at jeg ble Kiss-fan, han så alltid tøff ut på plakater og platecovere og var årsaken til at man holdt seg våken utover sommerkveldene for å se om han dukket opp i Miami vice. Det gjorde han - i noen korte, men kule sekunder. Men ingen skal ta fra Gene Simmons det faktum at han i min verden reddet rocken da Nirvana tidlig på nittitallet entret scena med loslitte strikkegensere og hølete joggesko. Hardrocken lå med brukket rygg, men Kiss kjempet tappert og gjorde så godt de kunne med Revenge. På Unholy hilser vi for første gang siden 1982/1983 på Gene Simmons - The Demon - igjen. Her er han tvers igjenom ond og forbanna - og dødskul. Han hadde nok hørt Smells like teens spirit - og han likte svært dårlig det han hørte, så gratulerer med dagen, gode, gamle demon.

Backstreet Girls - Brandbu, 26/8/1989

Det hender ikke så ofte, det skal sies, men noen ganger har jeg ute på jobb som journalist kommet i snakk med folk som lurer litt på hvordan jeg kom borti dette yrket (som jo er bedre enn å jobbe, som vitsen sier) - der noe av jobben faktisk består i å snakke med musikere og artister som er mer eller mindre kjente. Jeg har litt lyst til å spare den biten (sa han lettere pompøst i den tro noen er interessert), men heller fortelle litt om den aller første "kjendisen" jeg intervjuet. Eller, kjendis og kjendis, men i min og kompisen Kai Runes 1989-verden var Bjørn Müller, vokalisten i Backstreet Girls, en nesten like stor kjendis som gutta i Kiss!
Vi var 15 og 16 år gamle - jeg yngst - og vi hadde rockeprogram på Radio 3, det som da var nærradioen i Gjøvik - og - vi hadde fått snusen i at Backstreet Girls skulle spille på Brandbu. Dette var i en tid byens utesteder ikke akkurat fløt over med navn vi var interesserte i å se live i nærområdet -langt mindre arrangert på steder som slapp inn rockefans under 18 år - men bevæpnet med en ustabil Marantz-kassettopptaker la vi i veg. Eller, det var fader´n som la seg og oss i veg. Han kjørte oss til forsamlingshuset Bergslia på Brandbu der Hadeland Rockeklubb arrangerte konserten med selveste Backstreet Girls. Jeg husker ikke om vi hadde noen avtale - jeg tror vi bare ringte bort, fikk en slags pekepinn når lydprøvene var og håpet det beste. I 1989 kunne du gjøre det. Det var ingen som kalte seg managere, pressekontakter eller promoassistenter på den måten de gjør i dag - i hvert fall hadde ikke Backstreet Girls det på Brandbu!

Bjørn Müller satt ved et typisk samfunnshusbord og ventet. Han hadde nok fått nyss i at noen ville snakke med ham. Tok oss i hånda og bad oss sitte. Gitaristen Petter Baarli satt ved bordet siden av, smilte og hilste han også, men han ville ikke være med på noe radiointervju.
Dette var i Backstreet Girls´ absolutte storhetstid. Bandet hadde året før gitt ut kanonplata Boogie ´till you puke og var snart klare med sitt tredje album, Party on Elm street som de til alt overmål hadde spilt inn i Amerika! Tittelen avslørte Muller for oss, litt småekslusivt for nærradioen, liksom.
Intervjuet gikk bra, men det var Bjørn Müllers skyld. Han hjalp til, svarte lenge og vel og var veldig forståelsesfull og trivelig mot to guttunger som han skjønte var nervøse - og fans.

Noen tiår senere sto jeg tilfeldigvis en stund foran Bjørn Müller på Ace Frehley-konserten på Rockefeller. Jeg hadde så lyst til å snu meg og si takk for hjelpa den gangen, takke for at han den augustettermiddagen viste at man kan være gjennomtrivelig og kul selv om man er verdens tøffeste rocker. Takke for at han på en måte dro meg i retningen mot å bli musikkjournalist med å være så ålreit. For det var moro, spennende og interessant å snakke med ham! Jeg har aldri vært interessert i å møte stjerner for møtets skyld. Det må være noe mer, som å diskutere den nye plata til Backstreet Girls med bandets vokalist med gitaristen ved siden av mens fader´n tålmodig ventet i bilen utenfor.

Jeg torde ikke. Jeg ville ikke forstyrre ham, ville ikke framstå som en teiting og snakke om ting som skjedde for over 25 år siden på Brandbu. Men en gang skal jeg ta motet til meg og nevne det - aller helst henslengt i forbindelse med et intervju. Kanskje.

På skrytelista ellers står samtaler med alt fra Iron Maiden, Alice Cooper, Ronnie James Dio, hele bølingen av norske black metal band, Rob Halford og Per Gessle til Mel C og Robyn til å bli kjeftet ut av Meat Loaf og dra rundt på hele det finske metallbandet Finntroll rundt omkring i Hamar. Men få har vært så trivelig som Bjørn Müller i Backstreet Girls.

Bildene er fra konserten med Backstreet Girls på Bergslia på Brandbu 26. august 1989. De lå i en skuff, i en fotokonvolutt - sammen med gamle minner.

Javel, er det DETTE som kalles rock?

Rockefeller, Oslo, søndag kveld. Klokken er 22.15. I følge skjemaet som florerte skulle Ace Frehley med følge allerede vært i gang en halvtime nå. Typisk Ace. Nå har han gitt blanke i tidsskjema og fansen igjen.
Ett kvarter senere. Lydmannen snurrer i gang den like snurrige instrumentalen "Fractured mirror" fra soloalbumet fra 1978. Den er monoton, ganske kjedelig, litt rar og veldig lang. Så snubler bandet inn på scena. Aces gamle bandkompis fra åttitallet, Ritche Scarlet, er tilbake i bandet og ser ut som han akkurat har våknet fra bakrommet i en eller annen mystisk rockeklubb i New York i 1985, men ikke verre enn at han har rukket å fullføre noen harde turneer med New York Dolls før han kom til Oslo. Så kommer Ace. Speider ut over publikum, klemmer litt på sin kjære Gibson Les Paul, koser seg helt sikkert over synet av rekka med Marshall-forsterkere bak seg - og så er vi gang. "Rocket Ride" er første låt ut. En klassiker, selv om "Rip it Out" er og blir den ultimate åpningslåta på en Ace-konsert. Det er i hvert fall det vi lærte av de første Ace-solokonsertene etter bruddet med Kiss som kom med posten på kassett fra USA midt på åttitallet.
OK - Ace Frehley lærte skeptikerne - meg inkludert - en real lekse på Rockefeller denne søndagskvelden. Eller for å fritt sitere Ronni Le Tekrø under årets by:Larm: Lagar du itte musikk med hjerte, kan du bare drite i det! Så sant så sant. Der Kiss reiser rundt og bare pøser ut låt etter låt, konsert etter konsert verden rundt, er Ace Frehley selve definisjonen på rock. Han behøver ikke noe stæsj. Ett knalltøft band, en Les Paul og noen arbeidsvillige Marshallforsterkere, og han er fornøyd.
Uten sammenligning for øvrig, men når Paul McCartney drar i gang The Beatles-låter på konsertene sine, mister jeg litt pifen. Han har jo så utrolig mye bra solomateriale å by på - tenker da spesielt på rekka med gode album som kom ut på åttitallet. Litt sånn var magefølelsen under Ace Frehley-konserten også. Settlister avslørte at han spiller "ikke-Ace"-låter som "Love Gun", "Deuce" og "Strutter" på konsertene sine. Hvorfor det? Han har jo nok av kule sololåter å ta av? "Insane", "Stranger in a Strange Land" og årgangslivefavoritter som "Audio Video" og "Give it to me Anyway", for eksempel. Svaret er rett og slett at Ace spiller de gamle Kiss-låtene så mye bedre enn gamlebandet. Ta "Love Gun", for eksempel. For en versjon, og så moro det var å se Ace kose seg med de klassiske riffene og gitarsoloen han har spilt tusenvis av ganger. Trommis Scott Cugan sang ryggen av Paul Stanley - rett og slett.
Det er lett å gjøre litt narr av Ace Frehley. Han har oppigjennom årene liksom ikke helt fått det til, vært det svarte fåret som både har gitt f og - ja, mest gitt f. Men når det gjelder er Space-Ace på plass. Det er ikke noe vits i å spekulere om han hadde passet inn i 2015-utgaven av Kiss. Han hadde vært en like naturlig del av bandet i dag som julenissen er på et møte i Jehovas vitner. For der Kiss handler om penger, business og enda mer penger, er Ace bare interessert i en ting, og det er å spille god, klassisk rock & roll som treffer midt i hjertet og fleisen. Og det gjør han -  så sminken renner.

Dette spilte Ace Frehley på Rockefeller 7/6/15

Rocket Ride
Gimme´a Feelin´
Toys
Parasite
Love Gun
Breakout
Space Invader
Snowblind
Strutter
2000 Man
Rock Soldiers
Strange Ways
New York Groove
2 Young 2 Die
Shock Me
Ace - solo
Cold Gin
Rip It Out

Detroit Rock City
Deuce

Hva nå, Ace?

Jeg er neimen ikke sikker på om det er en slags form for merkelig solidaritet eller bare tilfeldigheter, men i samme øyeblikk Ace Frehley plugger i Les Paul-en sin og forhåpentligvis gir jernet på Rockefeller søndag kveld, har Kiss faktisk spillefri på sin tettpakkede Europa-turne - som denne gangen verken innbefatter Norge eller Sverige, som jo har flere Kiss-konserter under beltet enn vi noen gang kommer til å få.
Men nok om det. Det er Ace Frehley og konserten på søndag det skal handle om nå. Jeg gleder meg. Ikke fordi jeg innbiller meg at gubben kommer til å levere noe mer enn man kan forvente av en som i årenes løp har tatt like godt vare på seg selv og karrieren sin som Paul DiAnno, men fordi han er Ace - og Ace leverer, om ikke annet på sin måte.
Sist han besøkte Oslo var i 2008. Da var det godt å se ham på scena igjen. Kul og laid back, passe slurvete som vanlig, men hundre prosent Ace.
Foran søndagens konsert ryktes det at han har vært seg selv nok under "meet & great"-oppleggene i Australia og New Zealand også. Forsentkomminger og dårlig kvalitet på både arrangement og bilder, preget møtene mange fans betalte godt for å oppleve. Det er også typisk Ace.

Han er og blir en sullik, en løs kanon på dekk, når det kommer til business og oppførsel foran dem som betaler mora for ham - fansen.
Jeg husker en Kiss-konvention på Rockefeller i Oslo midt på nittitallet. Ace var hedersgjesten - etter hvert. Mye surr og rot der også, og da han først åpenbarte seg var det sannelig ikke lett å skjønne om han led av alle jet lags mor eller hadde vært å snoket i barskapet/medisinskapet. En assistent måtte føre tusjpennen mot det han skulle signere, noe blikkontakt eller et lite "hello" var det ikke snakk om. Men hey - det er Ace. Typisk Ace, sa vi da og kniste litt. Uansett, det grøsser fortsatt litt når jeg titter på signaturen på omslaget til mitt eksemplar av "Trouble Walkin´".
To ganger - minst -rotet han til det med Kiss. Han gir ut plater tregere enn Boston og er knapt ute og lufter seg. Når det settes opp lister over gitarister som har vært med å definere og tilføre rock´n´roll-historien både fete riff og spillestiler som i sin tur har vært med å motivere millioner av gitarister, blir han sjelden eller aldri nevnt - i hvert fall ikke blant de aller største. Det kan være mange grunner til det, men en viktig grunn er at Ace aldri har vært opptatt av å ta vare på karrieren sin. Hadde han pleiet navnet sitt med like mye omtanke som han oppigjennom årene har gjort med pulveret og flaskene, hadde han vært der sammen med Jeff Beck, Jimmy Page, Eric Clapton - ja, til og med Ted Nugent blir nevnt oftere i slike sammenhenger enn Ace Frehley.
Søndag kveld får vi se om det fortsatt er liv i gamle Space-Ace. Skjønt, både han og vi vet at bare han drar igjennom "Shock Me" og klukkler noen ganger, så er vi solgt. Hvorfor? Fordi han er Ace, "and he told us so".