KISS i Oslo Spektrum . 2 dager igjen

Et gløtt bakover i historien, eller plakaten som ledsager denne artikkelserien for den saks skyld, forteller at det visuelle er og alltid har vært en viktig del av Kisstorien.
Det har ikke bare ført til fire tiår med heftige liveshows, det har også gitt næring til en rekke legendariske og ikoniske platecovere, godt over 30 i antallet med smått og stort. Regner man med diverse mer eller mindre offisielle samlinger som er gitt ut på lisens i årens løp, snakker vi derimot om helt andre tall.

For meg som Kiss-fan har platecoverne alltid vært en viktig del av opplevelsen, derfor gir jeg meg nok en gang mimrevegen i vold og gir fem platecovere (regner ikke med de fantastiske solocoverne denne gangen) litt ekstra oppmerksomhet.

CRAZY NIGHTS (1987) - er nok favoritten. Klassiske sminkecovere får bare ha meg unnskyldt, men dette coveret bare slår i mot en som noe helt spesielt.
Alt klaffer her: Fargene er lekre, det ødelagte speilet med karene inni er nydelig utført og det beste av alt: Det er ingen tvil om hvem som har gitt ut albumet! Bandbildene på baksiden (til og med Paul Stanleys blå tanga) ser også bad ass ut.



LOVE GUN (1977) - Et sjarmerende ujevnt album som står som et av mine absolutte favoitter fra sminketida. Ken Kelly, som også gjorde det legendariske Destroyer-coveret er nok en gang hyret inn, og for høyst egen regning synes jeg faktisk Love gun-coveret er hakket stiligere enn Destroyer-omslaget.
Fargene er delikate og sofistikerte og karene ser enda mer over the top-kule ut enn på Destroyer. Ett par milepæler får vi servert også, både i form av at Ace Frehley gjør sin debut som vokalist på et Kiss-album og at dette er det siste studioalbumet hvor alle fire originalmedlemmene spiller på - mer eller mindre samtidig.







ROCK AND ROLL OVER (1976) - Har du null & niks peiling på eller interesse av Kiss, har du likevel garantert sett dette coveret blitt brukt i en eller annen sammenheng, det være seg på en t-skjorte eller en wunderbaum.
Det er så mye som skjer på dette bildet at hadde det blitt gjort på en mindre kløktig måte hadde man bare gitt opp og snudd seg vekk. Men måten det er satt sammen på gjør at detaljene, fargene og motivet smelter sammen til et knalltøft bilde, og det er det som gjør dette coveret så ikonisk. At albumet er en fryd for øret, gjør heller ikke noe, for å si det sånn. Denne kom rett etter Destroyer, og hvis Kiss på Destroyer var pompøse der de omga seg med strykere og barnekor, var de bent ut rocka og topptente på Rock and roll over.

ALIVE (1975) - Det nytter ikke komme utenom denne her - og da slenger jeg på Alive II i samme slengen, rett og slett fordi det aldri verken før eller senere har blitt tatt et så tøft bilde av Gene Simmons og at bombekalaset i utbretten er noe av det heftigste som noen gang er blitt festet til et platecover.
Men Alive var viktig, rett og slett fordi her fikk jeg for første gang se og høre Kiss samtidig! Liveopptakene (som jo stort sett er live ...) med Paul Stanleys mellomsnakk var helt utrolig å høre på, og så var det coveret med Kiss i full fyr på framsida og bilde av Kiss-fans med hjemmlaget plakat i en utsolgt arena på baksiden. Åpnet man coveret fikk man se håndskrevne notater og hilsner til fansen fra Gene, Paul, Ace og Peter. Hvor kult var ikke det!






UNMASKED (1980) - La oss være ærlige, det er komplett umulig å plukke fem platecovere av flere titalls, så dette blir etter magefølelsen - og dagsformen. Men Unmasked kommer jeg ikke unna. Dette var den første kassetten jeg maste fader´n om å kjøpe til meg da den kom, og den dag i dag står denne som en av mine absolutte favoritter. Hvis folk spør meg om mine tre favorittskiver med Kiss, svarer jeg kjapt som en røyskatt: Crazy nights, Unmasked og (Music from) The Elder. Det er mine tre absolutte favoritter - om det er album jeg vil anbefale til noen som aldri har hørt ei Kiss-låt før, neppe, men for meg er dette viktige album i min Kisstorie som aldri har sluttet å gløde.
Her er også alt riktig. Fargene, tegneserietemaet som det faktisk ligger en story og spenning i, og så er det selve kontroversen, sisteruta der fyren sier til leseren at Kiss stinker. Mange fans har reagert på den ruta. Her har vi hele livet blitt fortalt at favorittbandet vårt suger, og så sier de det samme selv! Jeg ser på kommentaren som selvironi og humor. Som Paul Stanley (løselig) sa det i et intervju: Som Kiss-fan er du enten med eller mot oss. Digger du bandet - knall. Hater du Kiss, helt i orden. Midt på treet? Finn deg heller et annet band.

Jøss, var det fem alt? Her er noen som naturligvis burde vært med - som på mirakuløst vis likevel ble det!

Kiss i Oslo Spektrum - 3 dager igjen

Nå kommer vi til godsakene: Det er 1987, Kiss gir ut Crazy Nights og får en hit med Crazy, crazy nights. Denne tida skulle bli veldig tumelumsk for Kiss-fans, spesielt her i landet der bandet siden starten verken fikk direkte mye oppmerksomhet fra andre enn fansen og ble i hvert fall aldri spilt på radio! For bare hør: Albumet ble annonsert i avisene og balladen Reason to live fikk til og med prøve seg på 10 i skuddet - der den føk rett til topps!

Det skjedde i februar 1988, og dette var schvære greier. Her kom verdens mest latterliggjorte band og tok rotta på Belinda Carlisle, George Harrison, Whitesnake og Def Leppard! Er det rart denne bragden gikk oss til hodet. Fra å være oversett og gjort narr av, var Kiss plutselig på radio og i annonser for 10 i skuddet i landets største aviser!
Låta levde et berg-og-dalbane-liv i toppsjiktet (den toppet lista to ganger), men i begynnelsen av mai begynte futten å gå ut av ballongen. 5.mai hadde den havnet helt nede på den illevarslende 11.plassen (mellom Climie Fisher og Shatoo) noe som gjorde at de følgelig var de ute av dansen.
Men dette var heftig, og verre - eller mer presist bedre - skulle det bli, for snart var det duket for konsert i Skedsmohallen og denne gangen var det ingen bønn - dit SKULLE jeg!




Trangt, svett og mye hår. Tre stikkord for min aller første ordentlige konsert, men hva gjorde vel slike detaljer når jeg om noen timer skulle se Kiss live!
Jeg var 14 år og ante ingenting om hva som ventet meg. Alt som har dukket opp av grums i ettertid betydde null og niks meg for meg da, og gjør det heller ikke nå. Slike ting som at scena etter klassisk Kiss-standard var enkel og spartansk, manglet Kiss-logoen og at turneen gikk så som så hadde ikke bitt på meg om jeg så hadde fått informasjonen tvangsforet med teskje. Hva så? De er Kiss og kan levere et helstøpt rock & roll-show stående på en bruskasse.

I USA og Canada var det tungvekterne i Helix og av alle tenkelige band Anthrax (!) som var oppvarmingsband for Kiss på Crazy Nights-turneen. Vi fikk Kings of the sun, Australias svar på Backstreet Girls. Ikke akkurat Anthrax, som var hotte på den tida. Men Kings of the sun var et tøft band, for all del, og at debutalbumet var produsert av Eddie Kramer gjorde jo at bandet hadde noe Kiss-relatert over seg også. Naturligvis måtte vi kjøpe skiva!
Som nevnt, det som oppleves i brytningsårene setter uslettelige spor. Så også denne septemberkvelden i Skedsmohallen. Da lysene i hallen ble slukket og den monotone synthlyden ljomet ut av høyttalerne og den karakteristiske stemmen forkynte de ordene jeg hadde hørt tusenvis av ganger på mer eller mindre offisielle utgivelser fylte hallen, var jeg i heavy rock-himmelen: "Alllllll right Oslo! You wanted the best and you got the best! The hottest band in the world ... Kiss!" Fire kjappe rapp på hi hat-en fra Eric Carr og konserten var i gang med Love gun. For en åpningslåt - jeg likte låta godt fra før, der og da ble det min favorittlåt med Kiss og foretrukne konsertstarter.
Jeg tror jeg verken hoppet, veivet med armene eller jublet. Jeg bare sto der apatisk og nøt kvelden, Jeg fattet ikke at karene som sto fem-seks foran meg på en scene i en idrettshall utenfor Oslo var Paul Stanley, Gene Simmons, Eric Carr og Bruce Kulick. De samme som spiller på Crazy nights-albumet og de samme som opptrer på VHS-kassetten Animalize live uncencored. 
Jeg fikk med nød og neppe sneket inn et skralt fotoapparat. Det var så mange folk (høye) foran meg at det var håpløst å sikte. Det vare bare å slenge apparatet opp i lufta og trekke av. Jeg knipset i ett sett, og her er ett av bildene:



Ja, bare le, men for meg er dette et dokument av mitt aller første møte med Kiss som etter denne kvelden i Lillestrøm i 1988 bare befestet sin posisjon som verdens største rockeband. I alle fall i min verden, og det er den som teller. For meg.

The Demon fyller 66

Det ble sagt at Gene Simmons, tidligere lærer med en egen evne til å fordype seg i skumle temaer som religion og slikt, fikk beskjed om å holde kjeft da Kiss ble intervjuet på 1970-1980-tallet. Hvorfor? Rett og slett fordi han slet med å gi de riktige rock & roll-svarene. Han svarte som en lærer, snakket og preiket i det uendelige om tunge ting og kunne til tider virke både nedlatende og arrogant - noe han helt sikkert var også. Slik gjorde ikke rockestjerner. De snakket om sex og rock & roll - og litt drugs. De to førstnevnte tok Paul Stanley seg av, Peter Criss og Ace Frehley kniste seg gjennom det siste.
I dag fyller Gene Simmons 66 år, og det slår meg at han alltid har vært voksen. Bare hør soloalbumet hans fra 1978. Her lesser han på med teateralsk poprock, skrekk og romantikk - og en hyllest til Walt Disney med When you wish upon a star. I 1978 var han 29 år. Genes soloalbum, i motsetning til "oppfølgeren" Asshole fra 2004,  er ikke dårlig, men Kiss-fansen slet med å svelge den. Ace Frehleys var tøft, rocka og enkelt - det var Ace. Paul Stanley reddet Kiss-skinnet mens Peter Criss leflet med croonerpop og kvasidisco på sitt.
Den eminente Kiss-podcasten Three sides of the coin, som jeg stadig vender tilbake til, har hatt noen morsomme og interessante diskusjoner om Gene Simmons. Som vanlig har de snudd en stein jeg har oversett, men som så absolutt make sense. Da Kiss i 1983 fjernet sminka, ble Simmons på mange måter vingeklippet. Paul Stanley fant seg raskt til rette i sin nye rolle. Han danset rundt og var like mye rockestjerne som under sminketida, men Gene, stakkars, hadde blitt frarøvet sin rolle som The Demon. Han hadde tunga og greide å beholde flammenummeret sitt, men når han vraltet rundt som The Demon uten de vanvittig heftige kostymene og det sminkede ansiktet, så han direkte kårny ut. Jeg så det ikke da, men når gutta fra USA her om dagen kommenterte det, hadde jeg ikke noe annet valg enn å si meg enig.
Gene Simmons har aldri vært min mann i Kiss. Låtene hans har oppigjennom årene vært mildt sagt ujevne og det er ikke alltid stemmen har greid å løfte låtene eller gi de særpreg heller. Personlig synes jeg han leverer de beste låtene på de utskjelte albumene Unmasked og Crazy nights - og kanonplata Revenge, selvfølgelig, for ikke glemme Sonic boom og Monster der han gjør et grusomt comeback som, ja , Gene Simmons.

Under store deler av åttitallet, tenker da spesielt på Animalize og Asylum, var det derimot en forvirret og Kiss-lei Simmons som bare sporadisk var innom studio og involvert i bandet. At Kiss i det hele tatt eksisterte og kom seg igjennom åttitallet, er ene og alene Paul Stanleys fortjeneste - noe Stanley ikke er sen om å nevne i sin selvbiografi.
Når Gene Simmons nå fyller 66 år, er det tross alt med respekt jeg skriver disse linjene. Han var en av grunnene til at jeg ble Kiss-fan, han så alltid tøff ut på plakater og platecovere og var årsaken til at man holdt seg våken utover sommerkveldene for å se om han dukket opp i Miami vice. Det gjorde han - i noen korte, men kule sekunder. Men ingen skal ta fra Gene Simmons det faktum at han i min verden reddet rocken da Nirvana tidlig på nittitallet entret scena med loslitte strikkegensere og hølete joggesko. Hardrocken lå med brukket rygg, men Kiss kjempet tappert og gjorde så godt de kunne med Revenge. På Unholy hilser vi for første gang siden 1982/1983 på Gene Simmons - The Demon - igjen. Her er han tvers igjenom ond og forbanna - og dødskul. Han hadde nok hørt Smells like teens spirit - og han likte svært dårlig det han hørte, så gratulerer med dagen, gode, gamle demon.