KISS i Oslo Spektrum . 2 dager igjen

Et gløtt bakover i historien, eller plakaten som ledsager denne artikkelserien for den saks skyld, forteller at det visuelle er og alltid har vært en viktig del av Kisstorien.
Det har ikke bare ført til fire tiår med heftige liveshows, det har også gitt næring til en rekke legendariske og ikoniske platecovere, godt over 30 i antallet med smått og stort. Regner man med diverse mer eller mindre offisielle samlinger som er gitt ut på lisens i årens løp, snakker vi derimot om helt andre tall.

For meg som Kiss-fan har platecoverne alltid vært en viktig del av opplevelsen, derfor gir jeg meg nok en gang mimrevegen i vold og gir fem platecovere (regner ikke med de fantastiske solocoverne denne gangen) litt ekstra oppmerksomhet.

CRAZY NIGHTS (1987) - er nok favoritten. Klassiske sminkecovere får bare ha meg unnskyldt, men dette coveret bare slår i mot en som noe helt spesielt.
Alt klaffer her: Fargene er lekre, det ødelagte speilet med karene inni er nydelig utført og det beste av alt: Det er ingen tvil om hvem som har gitt ut albumet! Bandbildene på baksiden (til og med Paul Stanleys blå tanga) ser også bad ass ut.



LOVE GUN (1977) - Et sjarmerende ujevnt album som står som et av mine absolutte favoitter fra sminketida. Ken Kelly, som også gjorde det legendariske Destroyer-coveret er nok en gang hyret inn, og for høyst egen regning synes jeg faktisk Love gun-coveret er hakket stiligere enn Destroyer-omslaget.
Fargene er delikate og sofistikerte og karene ser enda mer over the top-kule ut enn på Destroyer. Ett par milepæler får vi servert også, både i form av at Ace Frehley gjør sin debut som vokalist på et Kiss-album og at dette er det siste studioalbumet hvor alle fire originalmedlemmene spiller på - mer eller mindre samtidig.







ROCK AND ROLL OVER (1976) - Har du null & niks peiling på eller interesse av Kiss, har du likevel garantert sett dette coveret blitt brukt i en eller annen sammenheng, det være seg på en t-skjorte eller en wunderbaum.
Det er så mye som skjer på dette bildet at hadde det blitt gjort på en mindre kløktig måte hadde man bare gitt opp og snudd seg vekk. Men måten det er satt sammen på gjør at detaljene, fargene og motivet smelter sammen til et knalltøft bilde, og det er det som gjør dette coveret så ikonisk. At albumet er en fryd for øret, gjør heller ikke noe, for å si det sånn. Denne kom rett etter Destroyer, og hvis Kiss på Destroyer var pompøse der de omga seg med strykere og barnekor, var de bent ut rocka og topptente på Rock and roll over.

ALIVE (1975) - Det nytter ikke komme utenom denne her - og da slenger jeg på Alive II i samme slengen, rett og slett fordi det aldri verken før eller senere har blitt tatt et så tøft bilde av Gene Simmons og at bombekalaset i utbretten er noe av det heftigste som noen gang er blitt festet til et platecover.
Men Alive var viktig, rett og slett fordi her fikk jeg for første gang se og høre Kiss samtidig! Liveopptakene (som jo stort sett er live ...) med Paul Stanleys mellomsnakk var helt utrolig å høre på, og så var det coveret med Kiss i full fyr på framsida og bilde av Kiss-fans med hjemmlaget plakat i en utsolgt arena på baksiden. Åpnet man coveret fikk man se håndskrevne notater og hilsner til fansen fra Gene, Paul, Ace og Peter. Hvor kult var ikke det!






UNMASKED (1980) - La oss være ærlige, det er komplett umulig å plukke fem platecovere av flere titalls, så dette blir etter magefølelsen - og dagsformen. Men Unmasked kommer jeg ikke unna. Dette var den første kassetten jeg maste fader´n om å kjøpe til meg da den kom, og den dag i dag står denne som en av mine absolutte favoritter. Hvis folk spør meg om mine tre favorittskiver med Kiss, svarer jeg kjapt som en røyskatt: Crazy nights, Unmasked og (Music from) The Elder. Det er mine tre absolutte favoritter - om det er album jeg vil anbefale til noen som aldri har hørt ei Kiss-låt før, neppe, men for meg er dette viktige album i min Kisstorie som aldri har sluttet å gløde.
Her er også alt riktig. Fargene, tegneserietemaet som det faktisk ligger en story og spenning i, og så er det selve kontroversen, sisteruta der fyren sier til leseren at Kiss stinker. Mange fans har reagert på den ruta. Her har vi hele livet blitt fortalt at favorittbandet vårt suger, og så sier de det samme selv! Jeg ser på kommentaren som selvironi og humor. Som Paul Stanley (løselig) sa det i et intervju: Som Kiss-fan er du enten med eller mot oss. Digger du bandet - knall. Hater du Kiss, helt i orden. Midt på treet? Finn deg heller et annet band.

Jøss, var det fem alt? Her er noen som naturligvis burde vært med - som på mirakuløst vis likevel ble det!