Kiss i Oslo Spektrum - 5 dager igjen

Etter den utrolige oppturen med Crazy Nights-albumet i 1987 - med påfølgende turne og en gnistrende konsert i Skedsmohallen året etter - kom Hot in the shade i 1989 med verdens mest udugelige cover, en drøss låter med dårlig lyd (men balladen Forever er flott!) og en knallsterk turne der bandet begynte å titte i arkivskuffene etter låter igjen - i USA.
Samtidig begynte en gjeng i flanellskjorter med image og utstråling på minussida å gjøre seg gjeldende. Grungen var over oss med band som verken brydde seg om å lage hits (og når de fikk det var det gæli og!) eller levere underholdning på scena. Sagt på en annen måte - verden ble som et U2-cover. Men så!

Fram til Kiss ga ut Unholy-singelen i mai 1992, besto ikke verden av annet enn grøtete riff, flanellskjorter og hullete olabukser. Her er det viktig å merke seg at det skulle gå ennå noen år før vi offisielt fikk servert Kiss´egen grungeflørt, Carnival of souls - et album som om ikke annet viser at det beste er å holde seg til en behersker best.

Jeg klarer ikke beskrive med ord følelsen som huserte i kroppen idet stiften ramlet nedpå singelrillene som huset Unholy.

 Jeg ante ikke hvordan det låt, men coveret - og den tittelen! - indikerte om ikke annet at det kunne bli hardt! 

Aller først lyden av noe som bygger seg sakte, men sikkert opp. Så et moderne, mørkt og litt Black Sabbath-aktig riff før helvete og Gene Simmons braker løs. Gene Simmons -på en førstesingel! Dette var ikke Hide your heart eller Forever fra Hot in the shades. Dette var noe som fanden selv hadde komponert med smil om munnen og tunga ute. Enkel, javisst, men dødelig effektiv og man kunne se gamlegutta vise finger´n til deppehodene i Seattle. Kiss, gamle og triste? Å nei, dette var knallharde saker, og når videoen kom i all sin svart/hvite herlighet med lefling med pentagram og småunger fra helvete, da var det ingen tvil om at Kiss var tilbake - og de mente alvor! Og så knall det var å se Simmons i godt, gammelt demon-driv igjen!

På den tida visste jeg heldigvis ikke hvor dårlig det sto til med favorittbandet mitt. Interessen for Kiss var mildt sagt lunken, turneene i USA var dårlig besøkt og noen større Europa-turne (kun noewn datoer i Storbritannia) tok de seg ikke tid (råd) til. Men gutta stilte på signering i Oslo City - og der var jeg!

Jeg husker alt fra denne gloheite dagen i 1992 på Oslo City. For det var steike varmt og de som ville ha ting & tang signert av Kiss var mange. Jeg kjøpte meg Unholy-singelen og fikk den signert. Det var spesielt og skummelt på en barnslig måte å bare stå noen centimeter fra gjengen som oppigjennom årene hadde gitt meg så mye glede og samtidig loppet meg for så mye cash og tid. Jeg husker Gene Simmons spøkte og lo og tullet med fansen, men jeg la merke til hvor grå og sliten og nærmest uinteressert Paul Stanley virket. I 1992 hadde karene såvidt fylt 40 år, men ettersom de hadde vært favorittbandet mitt hele livet var de i mitt hode noen gamliser. Eric Singer og Bruce Kulick gjorde jobben sin - Kulick alltid høflig og blid mot fansen, Singer en kul kis på kontrakt. 

Men se på bildet av denne gjengen her: Dette er en gjeng rockestjerner som forteller verden at slik, slik spiller vi som kan dette med rock & roll. For i 1992 var Kiss verdens tøffeste rockeband - igjen - og med albumet Revenge fortalte de hele verden at trender kommer og går, men Kiss består.

The Demon fyller 66

Det ble sagt at Gene Simmons, tidligere lærer med en egen evne til å fordype seg i skumle temaer som religion og slikt, fikk beskjed om å holde kjeft da Kiss ble intervjuet på 1970-1980-tallet. Hvorfor? Rett og slett fordi han slet med å gi de riktige rock & roll-svarene. Han svarte som en lærer, snakket og preiket i det uendelige om tunge ting og kunne til tider virke både nedlatende og arrogant - noe han helt sikkert var også. Slik gjorde ikke rockestjerner. De snakket om sex og rock & roll - og litt drugs. De to førstnevnte tok Paul Stanley seg av, Peter Criss og Ace Frehley kniste seg gjennom det siste.
I dag fyller Gene Simmons 66 år, og det slår meg at han alltid har vært voksen. Bare hør soloalbumet hans fra 1978. Her lesser han på med teateralsk poprock, skrekk og romantikk - og en hyllest til Walt Disney med When you wish upon a star. I 1978 var han 29 år. Genes soloalbum, i motsetning til "oppfølgeren" Asshole fra 2004,  er ikke dårlig, men Kiss-fansen slet med å svelge den. Ace Frehleys var tøft, rocka og enkelt - det var Ace. Paul Stanley reddet Kiss-skinnet mens Peter Criss leflet med croonerpop og kvasidisco på sitt.
Den eminente Kiss-podcasten Three sides of the coin, som jeg stadig vender tilbake til, har hatt noen morsomme og interessante diskusjoner om Gene Simmons. Som vanlig har de snudd en stein jeg har oversett, men som så absolutt make sense. Da Kiss i 1983 fjernet sminka, ble Simmons på mange måter vingeklippet. Paul Stanley fant seg raskt til rette i sin nye rolle. Han danset rundt og var like mye rockestjerne som under sminketida, men Gene, stakkars, hadde blitt frarøvet sin rolle som The Demon. Han hadde tunga og greide å beholde flammenummeret sitt, men når han vraltet rundt som The Demon uten de vanvittig heftige kostymene og det sminkede ansiktet, så han direkte kårny ut. Jeg så det ikke da, men når gutta fra USA her om dagen kommenterte det, hadde jeg ikke noe annet valg enn å si meg enig.
Gene Simmons har aldri vært min mann i Kiss. Låtene hans har oppigjennom årene vært mildt sagt ujevne og det er ikke alltid stemmen har greid å løfte låtene eller gi de særpreg heller. Personlig synes jeg han leverer de beste låtene på de utskjelte albumene Unmasked og Crazy nights - og kanonplata Revenge, selvfølgelig, for ikke glemme Sonic boom og Monster der han gjør et grusomt comeback som, ja , Gene Simmons.

Under store deler av åttitallet, tenker da spesielt på Animalize og Asylum, var det derimot en forvirret og Kiss-lei Simmons som bare sporadisk var innom studio og involvert i bandet. At Kiss i det hele tatt eksisterte og kom seg igjennom åttitallet, er ene og alene Paul Stanleys fortjeneste - noe Stanley ikke er sen om å nevne i sin selvbiografi.
Når Gene Simmons nå fyller 66 år, er det tross alt med respekt jeg skriver disse linjene. Han var en av grunnene til at jeg ble Kiss-fan, han så alltid tøff ut på plakater og platecovere og var årsaken til at man holdt seg våken utover sommerkveldene for å se om han dukket opp i Miami vice. Det gjorde han - i noen korte, men kule sekunder. Men ingen skal ta fra Gene Simmons det faktum at han i min verden reddet rocken da Nirvana tidlig på nittitallet entret scena med loslitte strikkegensere og hølete joggesko. Hardrocken lå med brukket rygg, men Kiss kjempet tappert og gjorde så godt de kunne med Revenge. På Unholy hilser vi for første gang siden 1982/1983 på Gene Simmons - The Demon - igjen. Her er han tvers igjenom ond og forbanna - og dødskul. Han hadde nok hørt Smells like teens spirit - og han likte svært dårlig det han hørte, så gratulerer med dagen, gode, gamle demon.