Pondus i 500

Det er vel bare på sin egen lille egoblogg man kommer unna med å blåse høyt og tydelig i eget horn. Faktum er nemlig at gratisavisa Exact - som ble startet i Gjøvik av noen lykkelig, uvitende amatører (deriblant meg) samme år som Pondus så dagens lys i 1995, ved siden av Dagbladet som var tidlig ute med å trykke Pondus-stripene, faktisk var noen av de aller, aller første avisene/bladene som tok tak i Pondus og presenterte stripene og Frode Øverli i reportasjeform. Vi var tidlig ute med Lise Myhre og Nemi også, men det er en annen historie (jeg neppe kommer tilbake til).
I 20 år har altså Pondus vært blant oss og selv om figurene og stripene oppigjennom årene heldigvis har utviklet seg og modnes, har Pondus og universet rundt nærmest stått på stedet hvil. Eller, det vil si, som i livet ellers har det skjedd mye i Pondus´liv også, og det er det som har vært så spennende og annerledes med Øverlis Pondus: Barna hans vokser til, nye figurer kommer til og bidrar til at Pondus-samfunnet lever og virker som - nesten - i et hvilket som helst nabolag, men ellers kretser livet forttsatt rundt fotballbanen, puben og hjemmet.
Men selv om Øverli kanskje er som aller best når han tar tak i de nære og følelsesladde ting som Påsans kjærlighetssorg, Camillas uttroskap og Jokkes jakt på sin ukjente far, er det likevel når Pondus og Jokke diskuterer plater og fotball leserne føler seg mest hjemme med sin Pondus. Hvem er best, Kiss eller AC/DC, Manchester United eller Liverpool? For noen av oss er svarene ganske så åpenbare, men de to kompisenes krangel om noen av livets store spørsmål, er noe av det som alltid har vært selve grunnsteinen og livsnerven i Pondus.
Jeg har alltid vært fan og er av dem som kjøper trippelt opp - minst - av de samme stripene. Først i bladet, så i de forskjellige samlebøkene og nå til slutt i best of-boka Pondus 500 der Frode Øverli har samlet 500 av sine favorittstriper i en deilig, tjukk bok. Figurene, mimikken og lydordene (flomma, fifle, fofle) er noe av Øverlis styrke som seriehumorist, men Pondus hadde ikke vært halvparten så morsomt hvis ikke tegningene hadde blitt ledsaget av det strålende og hysterisk morsomme manuset. Frode Øverlis blikk på snåle typer, blant annet svartmetallere, har resultert i gjenkjennende gapskratt. Øverli er førti pluss, det er kanskje kjerneleseren også, hvem vet. Uansett kan det være en fordel å være litt voksen, for Øverli spruter ut åttitallsreferanser så det er en fryd å lese.
20 år med Ponus må feires med noen videoklipp, for anledningen spesialbestilt av Jokke og fruen Camilla:

Kiss -Shandi

Manchester United - Liverpool (2002/2003) 4-0

Tilbake i stripeklubben

Det hviler liksom noe ekstra klassisk, ja, nesten retro-aktig over Manchester Uniteds nye hjemmedrakter. Uten å drive med skummel reklame - dette dreier seg utelukkende om det visuelle og ikke minst det nostalgiske - det er noe spesielt å se Manchester United-spillerne iført trøye med tre striper i igjen. Nike har levert mye fint i mange år, de, men etter å vært ute av gamet siden 1991/1992-sesongen, er altså Adidas tilbake igjen som trøyeskredder. Selv om de helt store resultatene uteble på åttitallet, var derimot draktene - i motsetning til en del andre moter - enkle og greie. Og det er noe av det det enkle og greie utseende åttitallsdraktene bar preg av jeg synes man kan kjenne igjen i årets utgave også. Rødt, med svarte og hvite detaljer i kragen og tre, hvite striper - that¨s it. Jeg synes draktene ser lekre ut.
Åpningskampen mot Tottenham fikk jeg bare se bruddstykker av på en storskjerm. Det ble til slutt en knepen, knølete og noe heldig seier, men det er bra! Det var slik Manchester United vant mange av kampene sine under Sir Alex Ferguson: Kjempe med nebb og klør til fløyta går og med det få marginene på sin side. Det er derimot litt vanskelig å si noe om laget i år. Fortsatt virrer det navn rundt i hatten - hvem skal inn, hvem skal ut, tør David de Gea stå i mål igjen? Han fikk fri mot Tottenham fordi presset etter flørten med Real Madrid kom til å bli forbli for stort, eller noe sånt. Mon det. Angel di Maria begnte bra i klubben, men sank så som en stein. Etter noen kamper for sin nye arbeidsgiver ble han tydeligvis lei og begynte å se etter andre inntekstkilder. Fair det, men han hadde nok kommet seg ut  portene på Old Trafford med en litt gildere status dersom han hadde brukt første sesong på å "områ seg" og så gi full gass denne sesongen. Hadde resultatene uteblitt også denne runden, OK, da  er kanskje ikke engelsk fotball noe for deg, gutten min. Men nå er vi i gang - la det beste laget vinne. Og vi vet jo alle hvem det er.

8.8 blir en merkedag ...

... ikke nødvendigvis fordi jeg nok en gang er i Gøteborg for å få med min noenogtrettiende - og vel så det - Ulf Lundell-konsert, men fordi på den dagen sparkes fotballen i gang igjen i England etter en ulidelig lang pause.
Når det er sagt - jeg har et mildt sagt ambivalent forhold til fotball. Jeg aner ikke hvilken divisjon Raufoss spiller i eller hva Gjøvik/Lyn kaller seg om dagen. Jeg ser ikke ett sekund på norsk, spansk, nederlandsk eller italiensk fotball, men når det kommer til Premier League, da er jeg på nett (knis). Er heller ikke så verst på quiz som dreier seg om fotball-VM fra 1982.
Men det er noe eget med Premier League. Det er nok en gammel tippekampgreie. Mot slutten av syttitallet heiet den fem år eldre bror min på Liverpool og Leeds. Jeg ville ikke være noe dårligere, men som seksåring var det ikke så lett å navigere seg rundt i jungelen av engelske fotballag. Litt som med Kiss ble navnet, logoen og ikke minst kallenavnet faktorer som vippet unna konkurrerende lag som Coventry, Ipswich og Derby - det måtte bare bli Manchester United - The red devils. Jeg er med andre ord langt fra noen medgangssupporter. Mot slutten av syttitallet og til langt utpå åttitallet var ikke Manchester United akkurat det laget som senere og i godt og vel 20 år skulle renske europeiske storklubber for sølvtøy. De rykket ned i 1974, men karet seg raskt opp igjen. Klubben greide å raske med seg FA-cup-titlene i 1983 og 1985, men ikke noe mer. Da laget under ledelse av Ron Atkinson i 1986 nok en gang holdt på rykke ned, fikk Atkinson fyken og ble erstatte av dere -vet-hvem.
Første kampen er hjemme mot Tottenham på Old Trafford. Tøff start. Forhåpentligvis klarer karene å røske med seg viktige poeng i de neste kampene mot Aston Villa, Newcastle og Swansea før de tar i mot Liverpool hjemme 12. september. Sesongavslutningen mot Bournemouth bør uansett bli en formalitet - nei, glem det. Ballen er rundt, cup er cup, det skal spilles 90 minutter og så videre - og helst til fløyta går. Det er som kjent fort gjort å både skli og bli utvist i avgjørende kamper, og da ryker i hvert fall gullet ...