Svett og tett på The Beatles-mania

Tall og tid kan være kjedelig, men det kan være moro også. For noen uker siden kom The Beatles´At Hollywood Bowl ut på nytt (CD, vinylen kommer i november) - 39 år etter albumet først dumpet ned i platehyllene i mai 1977. Da hadde The Beatles vært oppløst i over sju år og innspillingene man hørte på At the Hollywood Bowl over 10 år gamle. Puh! Uansett, man må kunne si at opptakene - og albumet - har tålt tidens tann.
Som kjent er opptakene fra The Beatles´ USA-turneer i august 1964 og august 1965 og opprinnelig skulle albumet gis ut da, men fordi opptakene ble sett på som vel skrale lydmessig (les: mye publikumsstøy!) ble planene og platen skrinlagt og ikke gjort noe med før drøye 10 år senere.
Siden utgivelsen i 1977 har albumet vært sett på som en klassiker som har levd sitt eget liv. For der filmen A hard day¨s night skildret Beatles-hysteriet i komifilm-versjon, selv om det karikerte popstjernelivet var ekte nok når det kom til stykket, gir At The Hollywood Bowl den usminkede og dokumentariske versjonen av hvordan det var å være tett på The Beatles. Det er knapt som man hører musikken, men publikums hyl og skrik gir oss likevel en følelse av å være tilstede på noe helt spesielt og vitne til et fenomen innen populærkultur.
Albumcoveret med billettene og den særegne skjellscenen, har for lengst blitt legendarisk og kanskje blitt et av de mest kjente The Beatles-omslagene! Derfor var det snodig, synd og litt stusselig at når re-utgivelsen dukket opp for noen uker siden, var det med et helt annet cover! Fint og fargerikt, men ganske så kjedelig. Det er et bilde av The Beatles - verken mer eller mindre.

Dårlig nytt for nostalgikerne med andre ord, til gjengjeld er innholdet desto mer å trakte etter. Publikum er tonet akkurat passe ned og The Beatles er løftet akkurat passe fram slik at balansen mellom sal og scene er perfekt. Alle bootlegkassettene med The Beatles-konserter kan endelig pent plasseres i kassettkofferten, for dette er bra saker!
Men det stopper ikke der! Som helt sikkert mange har fått med seg, har det nettopp vært premiere på "filmversjonen" av albumet - turnedokumentaren Eight days a week der regissør Ron Howard har gjort en mildt sagt mesterlig jobb med å samle sammen en rekke flotte konsertopptak helt fra The Cavern-tida og helt til den siste konserten i San Francisco i 1966. Som en bonus fikk vi som så den på kino en halvtimes nyrestaurert versjon av konserten på Shea Stadium i New York i 1965 foran 55.600 publikummere også. Dette var med en andre ord en stadionkonsert, noe som var et totalt ukjent begrep i 1965.
The Beatles hadde likevel fått ordnet seg utstyr. Forsterkerfabrikanten VOX la seg i selen og fikk laget forsterkere på hele 100 watt, og koblet opp mot arenaens speakersystem låt det, som det heter i filmen, "som 1000 transistorradioer". Etter dette sa The Beatles nei takk til flere spillejobber. Til og med den alltid spillesugne Paul McCartney satte foten ned. Heldigvis, får vi si, for ellers hadde vi kanskje ikke fått revolusjonerende studioinnspillinger som til slutt endte opp på album som Rubber Soul, Revolver og Sgt. Peppers Lonely Heart´s Club Band.
Filmen kommer i på DVD/BlueRay i november og er så absolutt verdt å vente på og få med seg. Historiene er stort sett kjente, men de nyrestaurerte konsertopptakene er magiske. Nyere intervjuer med Paul McCartney og Ringo Starr er mikset med arkivopptak av John Lennon og George Harrison. På den måten er de med de også. Noe annet som er fint er at Ron Howard har valgt andre klipp fra kjente intervjuer enn de som allerede ligger på YouTube og som var kjent lenge før den tid. Så selv om materialet er kjent, sitter vi likevel igjen med en følelse av å få servert noe nytt.
Interessant og rørende er intervjuene med Whoopi Goldberg (hva i alle dager har hun i en dokumentar om The Beatles å gjøre, liksom) der hun forteller hvordan The Beatles sørget for å bringe svarte og hvite sammen på konsert. Liverpool-gutta sa nemlig nei til å spille for en segregert forsamling, noe som naturligvis skapte ballade - særlig i den sørlige delen av USA.
Med albumet og etter hvert også filmen Eight days a week får The Beatles-fansen virkelig noe å sette tennene i. Om det er noe særlig nytt kan jo diskuteres all den tid The Beatles har vært forsket på siden de slo igjennom, men at det er noen flotte utgivelser som gir lytteren glassklar The Beatles-musikk for penga, er det ingen tvil om. Og det er vel tross alt det viktigste.

Dør til dør-aksjon med The Beatles i London

Selv om London som med de fleste andre (stor)byer i dag er sørgelig rensket for platebutikker, er det heldigvis fortsatt nok å finne på for den som er litt interessert musikk. En liten og i og for seg uskyldig nok lapp, var likevel nok til at en kollega og meg selv hoppet av turistbussen og heller ga oss beina i vold - i The Beatles´ fotspor!
Avsenderen het Richard Porter, og er en av mange, mange The Beatles-entusiaster i verden som livnærer seg på The Fab Four. Men vår venn Mr. Porter har, naturlig nok, spesialisert seg på London - byen The Beatles bodde og virket i. Mr. Porter tilbyr mange turer, og den vi tok var nok den enkleste (og sikkert billligste), men vi gjorde som lappen sa, og møtte opp på Marylebone Station (bildet over). Hvorfor det, lurte vi på og fikk svar. Det er nemlig herfra åpningsscenene i A hard day´s night ble spilt inn - og ikke Lime Street Station i Liverpool som vel var meningen kinopublikummet i 1964 skulle tro.



Boston Place. Opp gaten her løp de i åpningssekvensen! Og i følge Richard Porter var det like ved den første motorsykkelen George Harrison gikk på fleisen - for øvrig i et av filmens mest minneverdige øyeblikk - men nå var guidingen i gang for alvor! Det er alltid litt vanskelig å se for seg slike ting, men som over alt ellers i verden, har også London forandret seg en smule på vel 50 år.



Kanskje du i løpet av besøk på Marylebone Station får lyst til å kjøpe en blomsterkvast? Gjør du det her, gjør du handelen akkurat der The Beatles gjemte seg for hylende fans i en rekke med passelig plasserte telefonbokser. Men nå må vi skynde oss, for Mr. Porter har ikke bare A hard day´s night-facts å by på!



Det er unektelig litt pussig å stå sammen med en flokk mennesker fra nær sagt hele verden og ta bilde av en dør -selv om det unektelig er meget flott dør - men det er menneskene, eller spesielt en person, som har gått ut og inn denne døra, som er interessant for oss. Velkommen til 57 Wimpole Street, en kjapp gange fra Marylebone Station, og til familien Ashers hus. Paul McCartney pleide i mange år en ... nær relasjon med husets datter, Jane, og bodde her i mange år. Det var her han drømte Yesterday og det var bak denne døra han og John Lennon skrev I want to hold your hand, som ble bandets første USA-hit.



I følge bilder var dette bygget i 94 Baker Street en smule kulere i 1967, men det var her The Beatles prøvde å være businessmenn og butikkeiere. The Apple Shop ble et yndet objekt for butikktyver, noe bandet tok konsekvensene av: På avslutningsdagen kunne de som dukket opp ta det de ville uten å betale for det. Det var jo sjelden noe gjorde det uansett.



Det er mye spennende og morsomt å se hvis du slenger deg med Richard Porter på en fottur i The Beatles´ fotspor. Det hele ender her, foran Abbey Road der en tusletur over fotgjengerovergangen naturligvis hører med. Som turist er det lov å høflig ignorere folk som tuter eller himler med øynene. I følge guiden har ikke Abbey Road en egen suvenirbutikk - men heldigvis har han det ...

Da The Beatles tok jula tilbake

Noen minutter over midnatt lille julaften, eller veldig tidlig julaften, om du vil, åpnet The Beatles hvelvet og la hele katalogen sin ut (mer eller mindre) gratis ut på nett. AC/DC og Led Zeppelin var lenge tvilende, men ga til slutt etter - The Beatles mente de som ville høre musikken pent fikk kjøpe platene! En tanke som lenge var god, for pussig nok ble The Beatles-samlingen "1" i en tiårsperiode verdens mest solgte plate! Hvem hadde trodd det da det tidlig på 00-tallet dukket opp en samleplate med et band som ikke hadde gitt lyd fra seg siden 1970 (hvis man ser bort i fra Anthology-albumene, selvfølgelig). Det sier vel litt om hvor relevant The Beatles var og fortsatt er.

Jula var liksom The Beatles-høytiden. Mens bandet var aktive spilte de inn små, morsomme julesingler som ble sendt til medlemmene av fanklubben, og både fans og -ikke fans (og journalister) ventet hver jul spent på hva som kom til å bli årets julesingel fra The Fab Four. 

I år har The Beatles for alvor tatt jula tilbake. Ikke bare ble musikken tilgjengelig på nett (vi lar den diskusjonen ligge), men i god tid før selve julerushet ble den ferske The Beatles-klassikeren "1" gitt ut på nytt - og vel så det!

For naturligvis finnes "1" nå i utallige versjoner - alt naturligvis restaurert etter alle kunstenes regler. Giles Martin og Sam Okell har jobbet jevnt og trutt i Abbey Road Studio for å utstyre de 27 nummer-en-singlene med rykende ferske og oppdaterte stereomikser. Er du gjerrig - eller ikke bare så veldig stor fan - kjøper du den nye CD-versjonen. Er du litt mer ivrig, kjøper du DVD-en (også), der de samme 27 låtene finnes i videoutgaver - restaurerte med nye, friske farger og med ditto fersk og fin lyd, selvfølgelig.

Men det er DENNE "plussversjonen" som er selve juvelen i The Beatles´ julesmykkeskrin: CD, 2 Blue-ray-Discs pluss et 124 sider lekkert teksthefte, tettpaket med informasjon om innspillingene og annet artig og relevant lesestoff. Her er naturligvis alle de 27 hit-videoene - men vi får i tillegg 23 andre videoer, noen kjente klassikere fra blant annet Ed Sullivan-show, men mange har ikke vært "offentlig" tilgjengelig før nå. Og naturligvis - alt i superduperkvalitet både når det gjelder bilde og ikke minst lyd. Hvert bilde er tatt ut, restaurert og satt tilbake. Bare sjekk de røde jaktjakkene karene bruker i videoen til Penny Lane. I tillegg er menyene utstyrt slik at du kan plukke og mikse og sette opp din egen jukeboks, i tillegg kan du høre Paul McCartney og Ringe Starr (hver for seg) kommentere noen vidoer også. Artig når McCartney ser opp igjen Peny Lane og Hey Jude - det er tydelig at kommentarene er tatt på sparket og at han ikke er innom YouTube hver dag på jakt etter The Beatles-videoer.

Morsomt også å se lunsjversjonen av I feel fine-videoen og andre alternative versjoner av kjente The Beatles-videoer. Det er tydelig at ettersom de ikke turnerte lengre var de svært interesserte i å gjøre så mye ut av "minifilmene" som mulig.
Så er du sent ute med julegavene - eller bare vil koste på deg noe ekstra fint til jul, er - som i 2000 - The Beatles "1" å anbefale. God jul!

I et rom i et hus i en hage

Mulig noen får klump i halsen av å stå utenfor meieriet eller fruktlageret, men få bygninger får tankene til å spinne og munnen til å nynne som det gamle EMI-studioet i St John´s Wood i London. Abbey Road ble det nye navnet etter at The Beatles hadde gjort gaten studioet ligger i kjent.
Et typisk ambassadehus i et typisk ambassadøstrøk, sett med norske øyne, men tenk på hvem som oppigjennom årene har fartet rundt i gatene og gått inn og ut igjen av de lyse tredørene!

Her parkerte The Beatles-gutta miniene sine, her kjeftet Pink Floyd på hverandre og her skapte Peter Sellers komimagi sammen med George Martin. I nyere tid har band som Oasis, Radiohead og The Killers spilt inn plater her, men som turist er det ikke disse bandene man tenker på når man går over den berømte fotgjengerovergangen. For det må man, om enn noe motvillig ...
Som turist ser man bare pynten på kaka. Man kommer ikke inn, man får ikke nærme seg det berømte Studio 2, man kommer ikke bak bygningen der studioene ligger, men man får en følelse av at dette er en gate og en bygning som har mange historier å fortelle.
By the way, det tok litt tid - for det er en smule turistharry - men når det gjelder fotgjengerovergangen på Abbey Road er det lov å være turist - og harry på en gang - og få tatt bilde av seg, gående over fotgjengerovergangen.

Da The Beatles føk forbi Norge - igjen

Noen få ord i søkefeltet og arkivskuffene åpner seg med alle dets hemmeligheter. Slik er det med internett. Det vi før brukte måneder og år på å hente inn av hefter, brosjyrer og blader, ligger nå foran oss bare ved hjelp av noen kjappe klikk på tastaturet. Det er fint, men litt nostalgisk trist også.
I kveld fikk jeg rett og slett lyst til å sjekke hva som har hendt av musikalsk moro på denne datoen oppigjennom årene. Det var et lykketreff av en dato, for det er en del, gitt! Det første intervjuet med Elvis Presley ble publisert 28. juli i 1954 i "Memphis Press-Scimitar". Videre raste Roy Orbison inn på de bristiske hitlistene med Only the lonely i 1960 og The Boomtown Rats med Trollrock-aktuelle Bob Geldof i spissen, føk rett inn på listene i England med I don´t like mondays -  og The Beatles føk forbi Norge for andre gang på ett år og besøkte Sverige - for andre gang.
Bortsett fra at den svenske jordingen var så som så, noe som førte til at John Lennon og Paul McCartney fikk føle elektrisiteten på kroppen gjennom mikrofonene, gikk de fire konsertene (to om dagen den 28. og 29.juli) på Johanneshovs Isstadion i Stockholm, i følge diverse rapporter bra. The Beatles toppet en plakat som ellers blant andre bestod av The Kays, The Moonlighters og The Streaplers - som vel finnes i en slags variant den dag i dag - og ble i følge svenske medier møtt på Arlanda av 3000 hylende fans.
Som med det første besøket i 1963 finnes det noen giftige lydopptak som viser The Beatles i toppform. Dessverre ingen flott, strøken svart/hvitt-film som i 1963, men du verden, dette er en rå versjon av All my loving!

Kule låter eller bare tåpelig tidtrøyte?

Er du av dem som ristet i kassettcoveret på Diver Down på leting etter et svar, en ledetråd - noe som helst - på hva Van Halen hadde forsynt skrottene sine med når låta Happy Trails knatret ut av kassettspilleren som siste låt ut? Da hadde vi allerede fått en tullete cover av Roy Orbisons Oh, Pretty Woman og gla´jazz-låta Big Bad Bill (Is Sweet William Now) med gamle herr Van Halen på klarinett. Hva i all verden var dette for noe?!
Men Van Halen er slettes ikke de første - eller de eneste - som har pekt litt nese til fansen. The Beatles gjorde det jo hele tida, rett og slett fordi de var først ute med nesten alt. En poplåt med bare strykere? Hvorfor ikke? Det har ingen gjort før, tenkte de og vips ble Eleanor Rigby født.
Alice Cooper koste seg også sikkert glugg ihjel da han midt mellom Sick Things og I Love The Dead på superalbumet Billion Dollar Babies plasserte pianosvisken Mary Ann.

I 1976 gjorde Kiss det samme med Beth - og fikk en kjempehit. Hvilket bringer oss over til Kiss´seneste framstøt, rock & roll-tegnefilmen Scooby-Doo & Kiss: Rock and Roll Mystery der bandet har spilt inn en helt ny låt, en litt sånn urocka Van Halen-luring de har kalt Don´t Touch My Ascot. Den er kort og morsom - og bra! I motsetning til søtballaden Nothing can keep me from you fra rockekomedien Detroit Rock City passer faktisk låta godt til filmen også. Med sine klare referanser til kalkunen Kiss Meets The Phantom of the Park, virker det som en veldig artig film også - og hvem digger vel ikke Scooby-Doo? Med bare de korte trailerne som utgangspunkt, er det (faktisk) ingen tvil om at det er dette Kiss burde lagd i 1978 - en tegnefilm - ikke den tåpelige spillefilmen som både er dum og kjedelig - selv for Kiss-fans. Så hva skal man si? Er det tøft eller dumt når favorittartistene våre tar en stikkvei ut i det ukjente? Jeg stemmer for at det er tøft - så lenge det ikke blir for dumt.