Javel, er det DETTE som kalles rock?

Rockefeller, Oslo, søndag kveld. Klokken er 22.15. I følge skjemaet som florerte skulle Ace Frehley med følge allerede vært i gang en halvtime nå. Typisk Ace. Nå har han gitt blanke i tidsskjema og fansen igjen.
Ett kvarter senere. Lydmannen snurrer i gang den like snurrige instrumentalen "Fractured mirror" fra soloalbumet fra 1978. Den er monoton, ganske kjedelig, litt rar og veldig lang. Så snubler bandet inn på scena. Aces gamle bandkompis fra åttitallet, Ritche Scarlet, er tilbake i bandet og ser ut som han akkurat har våknet fra bakrommet i en eller annen mystisk rockeklubb i New York i 1985, men ikke verre enn at han har rukket å fullføre noen harde turneer med New York Dolls før han kom til Oslo. Så kommer Ace. Speider ut over publikum, klemmer litt på sin kjære Gibson Les Paul, koser seg helt sikkert over synet av rekka med Marshall-forsterkere bak seg - og så er vi gang. "Rocket Ride" er første låt ut. En klassiker, selv om "Rip it Out" er og blir den ultimate åpningslåta på en Ace-konsert. Det er i hvert fall det vi lærte av de første Ace-solokonsertene etter bruddet med Kiss som kom med posten på kassett fra USA midt på åttitallet.
OK - Ace Frehley lærte skeptikerne - meg inkludert - en real lekse på Rockefeller denne søndagskvelden. Eller for å fritt sitere Ronni Le Tekrø under årets by:Larm: Lagar du itte musikk med hjerte, kan du bare drite i det! Så sant så sant. Der Kiss reiser rundt og bare pøser ut låt etter låt, konsert etter konsert verden rundt, er Ace Frehley selve definisjonen på rock. Han behøver ikke noe stæsj. Ett knalltøft band, en Les Paul og noen arbeidsvillige Marshallforsterkere, og han er fornøyd.
Uten sammenligning for øvrig, men når Paul McCartney drar i gang The Beatles-låter på konsertene sine, mister jeg litt pifen. Han har jo så utrolig mye bra solomateriale å by på - tenker da spesielt på rekka med gode album som kom ut på åttitallet. Litt sånn var magefølelsen under Ace Frehley-konserten også. Settlister avslørte at han spiller "ikke-Ace"-låter som "Love Gun", "Deuce" og "Strutter" på konsertene sine. Hvorfor det? Han har jo nok av kule sololåter å ta av? "Insane", "Stranger in a Strange Land" og årgangslivefavoritter som "Audio Video" og "Give it to me Anyway", for eksempel. Svaret er rett og slett at Ace spiller de gamle Kiss-låtene så mye bedre enn gamlebandet. Ta "Love Gun", for eksempel. For en versjon, og så moro det var å se Ace kose seg med de klassiske riffene og gitarsoloen han har spilt tusenvis av ganger. Trommis Scott Cugan sang ryggen av Paul Stanley - rett og slett.
Det er lett å gjøre litt narr av Ace Frehley. Han har oppigjennom årene liksom ikke helt fått det til, vært det svarte fåret som både har gitt f og - ja, mest gitt f. Men når det gjelder er Space-Ace på plass. Det er ikke noe vits i å spekulere om han hadde passet inn i 2015-utgaven av Kiss. Han hadde vært en like naturlig del av bandet i dag som julenissen er på et møte i Jehovas vitner. For der Kiss handler om penger, business og enda mer penger, er Ace bare interessert i en ting, og det er å spille god, klassisk rock & roll som treffer midt i hjertet og fleisen. Og det gjør han -  så sminken renner.

Dette spilte Ace Frehley på Rockefeller 7/6/15

Rocket Ride
Gimme´a Feelin´
Toys
Parasite
Love Gun
Breakout
Space Invader
Snowblind
Strutter
2000 Man
Rock Soldiers
Strange Ways
New York Groove
2 Young 2 Die
Shock Me
Ace - solo
Cold Gin
Rip It Out

Detroit Rock City
Deuce

Hva nå, Ace?

Jeg er neimen ikke sikker på om det er en slags form for merkelig solidaritet eller bare tilfeldigheter, men i samme øyeblikk Ace Frehley plugger i Les Paul-en sin og forhåpentligvis gir jernet på Rockefeller søndag kveld, har Kiss faktisk spillefri på sin tettpakkede Europa-turne - som denne gangen verken innbefatter Norge eller Sverige, som jo har flere Kiss-konserter under beltet enn vi noen gang kommer til å få.
Men nok om det. Det er Ace Frehley og konserten på søndag det skal handle om nå. Jeg gleder meg. Ikke fordi jeg innbiller meg at gubben kommer til å levere noe mer enn man kan forvente av en som i årenes løp har tatt like godt vare på seg selv og karrieren sin som Paul DiAnno, men fordi han er Ace - og Ace leverer, om ikke annet på sin måte.
Sist han besøkte Oslo var i 2008. Da var det godt å se ham på scena igjen. Kul og laid back, passe slurvete som vanlig, men hundre prosent Ace.
Foran søndagens konsert ryktes det at han har vært seg selv nok under "meet & great"-oppleggene i Australia og New Zealand også. Forsentkomminger og dårlig kvalitet på både arrangement og bilder, preget møtene mange fans betalte godt for å oppleve. Det er også typisk Ace.

Han er og blir en sullik, en løs kanon på dekk, når det kommer til business og oppførsel foran dem som betaler mora for ham - fansen.
Jeg husker en Kiss-konvention på Rockefeller i Oslo midt på nittitallet. Ace var hedersgjesten - etter hvert. Mye surr og rot der også, og da han først åpenbarte seg var det sannelig ikke lett å skjønne om han led av alle jet lags mor eller hadde vært å snoket i barskapet/medisinskapet. En assistent måtte føre tusjpennen mot det han skulle signere, noe blikkontakt eller et lite "hello" var det ikke snakk om. Men hey - det er Ace. Typisk Ace, sa vi da og kniste litt. Uansett, det grøsser fortsatt litt når jeg titter på signaturen på omslaget til mitt eksemplar av "Trouble Walkin´".
To ganger - minst -rotet han til det med Kiss. Han gir ut plater tregere enn Boston og er knapt ute og lufter seg. Når det settes opp lister over gitarister som har vært med å definere og tilføre rock´n´roll-historien både fete riff og spillestiler som i sin tur har vært med å motivere millioner av gitarister, blir han sjelden eller aldri nevnt - i hvert fall ikke blant de aller største. Det kan være mange grunner til det, men en viktig grunn er at Ace aldri har vært opptatt av å ta vare på karrieren sin. Hadde han pleiet navnet sitt med like mye omtanke som han oppigjennom årene har gjort med pulveret og flaskene, hadde han vært der sammen med Jeff Beck, Jimmy Page, Eric Clapton - ja, til og med Ted Nugent blir nevnt oftere i slike sammenhenger enn Ace Frehley.
Søndag kveld får vi se om det fortsatt er liv i gamle Space-Ace. Skjønt, både han og vi vet at bare han drar igjennom "Shock Me" og klukkler noen ganger, så er vi solgt. Hvorfor? Fordi han er Ace, "and he told us so".