På en snurr med The Pogues

Jeg tror det var Frode Grytten som snakket om The Pogues på radioen, sånn like oppunder jul. Selv om jeg ikke er så overdrevent interessert og fascinert av irsk musikk, har jeg som tidligere nevnt reservert en liten plass i hjertet for The Pogues. Den første CD-en jeg puttet i den da tomme hylla var tross alt den da ferske If I should fall from grace with God og selv om jeg aldri har syntes rockehistoriens fylliker har vært verdt å applaudere for det utenommusikalske, har Shane MacGowan liksom vært det lille unntaket. Grytten snakket vel om den serien med jubileumskonserter The Pogues gjorde i 2012 - jeg tror det var i den forbindelse, det er en stund siden jul, nå. Han snakket om at selv om konserten var utsolgt, sjanglet vokalisten mutters alene rundt om i Londons gater, på jakt etter konsertlokalet sitt.
DVD-en The Pogues in Paris er fra nettopp 2012, og er et mildt sagt fascinerende stykke konsert. The Pogues endevender Olympia i Paris, bandet står på typisk britisk maner ganske så stille og leverer den ene kruttlappen av klassikere etter den andre, og midt oppi i alt dette står Shane MacGowan og tviholder på mikrofonstativet som om han er en sjøudyktig blindpassasjer på et skip som er ute for alle stormers mor . I mørke solbriller og svart dress, ser han mer ut som tvillingbroren til Pushwagner enn den tynne MacGowan vi husker fra slutten av åttitallet. Han stabber seg ut på scena som en gammel gubbe, snøvler og er i beste fall håpløs å skjønne når han snakker - men når han synger, og spesielt etter å gjort unna noen sanger, er Shane MacGowan på plass. Det henger jo ikke sammen, det er surere enn eddik, men det er Shane MacGowan - stemmen i The Pogues - og da blir det riktig uansett. På samme måte som uansett hvor skranglete Keith Richards spiller, så er det greit.
Det er faktisk litt vanskelig å bestemme seg om en skal synes synd på bandet og/eller Shane MacGowan. Uansett, The Pogues med og uten den tannløse og snøvlende vokalisten er ikke det samme. Det er bonusspor på DVD-en som forteller det.

Platehylla - minnehylla

Som dere ser, jeg sliter litt med å slippe mp3-kronikken fra i går fra vår venn fra Aftenposten. Det er en grunn til det: Jeg er fundementalt uenig i de åtte setningene over mine - foreløpige - to.
Jeg er så heldig at kjenner fine folk som synes det både er spennende og morsomt å samle plater. Jeg har aldri hørt noen av de skryte av hvor mange plater de har i hyllene sine. Hvorfor skulle de det?
Å samle plater - eller bøker, frimerker eller servietter, for den saks skyld - handler om alt annet enn å flashe varene, for å si det sånn. For det første dreier det seg om å få et eierforhold til kunsten. Når man må jobbe litt for å nyte ei plate eller en bok med å først gå bort til hylla, tenke litt, lete litt, tenke enda mer og så bestemme seg for hva man skal høre på eller lese, det er da man virkelig setter pris på tiden man har brukt på anskaffelsen og pengene man har brukt.
Men alt dette kommer ikke nærheten av minnene man har av hvert kjøp. Jeg er sikker på at de aller fleste kan stikke hånda ned i plastposen med gamle kassetter, trekke opp Rick Astley og med en gang tenke at, "javisst, denne kjøpte jeg på Esso-stasjonen i Kvam, sammen med en Lolipop og to Bugg. Det var varmt, men overskyet, faktisk på grensen til regn. Forden til fader´n lengtet etter vann - den var faktisk møkkete". Det - min gode mann i Aftenposten - det er det en platesamling handler om. Ikke å bygge kred.

For å bedre vise hva jeg mener, skal jeg avsløre hvilke tre CD-plater som først havnet i platehylla mi - og som fortsatt står der. Jevnlig luftet og spilt blir de og.

  En fin dag i 1989 løp jeg rett opp på Lillehagen elektriske på CC Mart´n i Gjøvik med konfirmasjonspenger i lomma og kjøpte min første CD-spiller, en bærbar Yoko, som i discman. På kjøpet kunne jeg velge meg en CD-plate. Jeg hadde hørt The Pogues med "Irish rover" på radio, og håpet at den skulle være på bandets nyeste plate. Det var den ikke, men "Fairytale of New York" og den tunge "Turkish song of the damned" ble trofaste favoritter. Dette albumet kom i januar 1988, og var følgelig ikke helt ferskvare. Jeg hadde lenge sett fram til denne dagen da jeg kunne begynne å kjøpe de små, delikate, blanke og lekre CD-platene. Likevel var The Pogues-CD-en bare ett hvileskjær, en nødvendig gratispassasjer. I lang tid hadde jeg nemlig siklet på to plater som skulle bli mine - bare finansene og CD-spilleren var i hus. Så samme dag entret jeg døra til det som fortsatt står som verdens beste platebutikk, Platespiller´n i Gjøvik sentrum, og snappet først og fremst til meg:

Jeg var nyfrelst Helloween-fan, hadde den første Keeper-skiva på vinyl, men hadde ikke råd til nummer to på CD. Denne liveskiva var - og er - et minalbum, og følgelig billigere enn et fullprisalbum. Dette er den aller første nye CD-en jeg kjøpte. Albumet kom i april 1989, og som vanlig hadde Rockpeil på P1 - som da var den kule NRK-kanalen - luftet noen låter. Fortsatt er Live in the U.K. et av mine absolutte favorittalbum. Hvorfor? Fordi det er ei knalltøff metallskive - og minnene fra dagen, lukten i platebutikken og følelsen av å spenne på seg høretelefonene på gutterommet og høre den for første gang, står like klart for meg i dag som for over 25 år siden. Hvilken låt jeg først hørte på Spotify har jeg ikke peiling på. Det er borte, glemt. Fordi det er helt uinteressant.

I ren kjøpeiver, tok jeg med denne også - og vips gikk jeg fra null til tre CD-plater på bare noen få timer! Jeg hadde hørt As above, So below fra Malmsteens 1984-utgivelse på Rockbox på svensk P3, uten at den gjorde nevneverdig inntrykk. Jeg tok den mest fordi den var på Nice price, hadde tøft cover og så var det jo tøft å ha ei Yngwie Malmesteen-skive i samlinga. Denne - som med de aller , aller fleste av Malmsteens utgivelser, lider av både kjedelige låter og slapp produksjon, men har en like stor plass i historien som de andre platene mine og Blåblues´Det e vi som spelar på skivan, som er den første ordentlige plata jeg fikk - på kassett. Men det er en annen historie.