Sider

Viser innlegg med etiketten Tommy Thayer. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Tommy Thayer. Vis alle innlegg

søndag 14. mai 2017

Kiss i Oslo Spektrum - konserten



Det må innrømmes, det tok noen dager å lande. Forventningen til søndagens konsert var skyhøye og moderate på samme tid. De åpenbare minusene med forutsigbart sett og en Paul Stanley i mildt sagt elendig sangform var plassert godt framme i tankerekka, samtidig hadde ryktene om et spillesugent band svirret lenge - sagt med andre ord: Det lå an til en spennende kveld i Oslo Spektrum.

Aller først litt om utvalget med merch. T-skjortene var ålreite, men egentlig ikke noe mer. Jeg falt for en variant med karene i blått, under den klassiske Alive-lyspærelogoen og så et program, selvsagt. All honnør til den og de som har satt sammen tekst og bilder til turneprogrammet, forresten, for her var både lay out og bildevalg av ypperste kvalitet. Knallmoro at Kiss tviholder på øvelsen med å lage fete konsertprogram - en øvelse de alltid har vært knallgode på.
Et solid "hei" til det britiske forbandet RavenEye også. En hardtarbeidende trio i sjangeren melodiøs, hissig rock & roll med blues i seg, gjorde jobben og (faktisk) ventetida kortere.
Men så begynte klokka smyge seg mot kvart på ni. Led Zeppelins Rock & roll sørget for at anlegget fikk kjørt seg, så av med lyset, det umiskjennelige lydteppet som signaliserer at nå kommer bandintroduksjonen så - pang! Rett på Deuce.


Uansett konsert merker man det allerede fra første riffet hvordan kvelden kommer til å bli, så også denne kvelden med Kiss. At hele Oslo Spektrum ble ristet i fillebiter av bomber og pyro allerede etter noen få sekunder, lover alltid godt. Så også for denne kvelden, skulle det vise seg.
OK, Paul Stanley har stemmeproblemer, ingen tvil om det, men jeg hadde faktisk fryktet det verre. Noen ganger må han snakkesynge for å komme igjennom, andre ganger er Eric Singer der og backer ham opp. Men man må gi mannen honnør for å aldri vike en tomme fra å gi jernet på hver eneste låt og konsert. Når stemmen skjærer ut på mellomsnakket og han vil og vil, men klarer ikke å komme igjennom Love gun slik han gjorde for bare noen få år siden, da blir man menneske i salen. Man føler med ham og synes rett og slett synd på ham, samtidig blir man stolt over å være Kiss-fan. Han kunne valgt å tone sangene enda mer ned enn de allerede er for å synge låtene litt renere, han kunne overlatt nesten hele settet til de andre, men nei - han gir jernet. Som den uslitelige soldaten i Peter Sellers´ Høyt skum i Hollywood sørger han for å være Paul Stanley fra Kiss - ikke for seg selv, men for fansen. De som ikke har betalt for å se en tafatt rockestjerne, men som vil oppleve en ekte rockestjerne og et ikon - kanskje for siste gangen.

For egen regning var det nettopp Paul Stanley som sto for kveldens mest rørende øyeblikk i Oslo Spektrum. Aller først da han (sikkert etter å blitt minnet på det) avbrøt settet for å gjøre et vers og et refreng av balladen Shandi som toppet listene i Norge i 1980. Det neste var da han forberedte publikum på ta en tur ut i salen og gjøre Psycho circus fra et podie ute i salen, men da husken som skulle ta ham ut til fansen sviktet og vaktene ikke ville la ham sette utfor, ble han oppriktig lei seg. Jeg sier det - jeg tror nemlig ikke at han er en god skuespiller at han gjør et så stort nummer ut av en teknisk glipp hvis han ikke mente det.
- Men vi har fri i morgen og da kommer jeg til å være ute i gatene, Så kom bort til meg så tar vi bilder og snakker sammen, sa han med fortvilese i stemmen. Om så skjedde vites ikke og skuespill eller ei synes jeg nå det var en fin gest å si åkke som, jeg da.

Jeg sliter faktisk med å finne dødpunkter! Til og med låter jeg skipper og aldri har hatt et nært forhold til, som Lick it up og den slitsomme I love it loud er såpass solide livelåter at de funker uansett i en svett og tøff konsertsetting. Jeg likte den kule grafikken på War machine (som jo er en killer låt) og så var det moro å se en drøss gamle arkivbilder av et Kiss oppigjennom årene på storskjermen mens de gjorde Flaming youth, Til og med Vinnie Vincent fikk sine sekunder i rampelyset!
Alt i alt - terning 5 for Kiss anno 2017 her i gården. Full klaff hvis settet hadde vært en smule mer spennende og Stanley hadde hatt stemmen i behold - og Tommy Thayer hadde gått litt egne veier under gitarsoloen. Men dette er ting det er vanskelig - nær umulig - gjøre noe med. Kiss er et maskineri som skal tilfredsstille både gamle, men også nye fans som kommer til å havne på merch-kjøret i årene som kommer.
Noe annet som har vært moro i etterkant av konserten, er all aktiviteten på nett. Det har vært Kiss overalt! Folk har delt bilder og videos og vært gode, positive fans. Til og med den svenske kongefamilien har vært på Kiss-konsert! Slikt varmer, for bortsett fra Rolling Stones, Alice Cooper og noen til, hvilke andre enn Kiss-fans kan gå på konsert med favorittbandet sitt, over 40 år etter at de startet opp?




lørdag 6. mai 2017

Kiss i Oslo Spektrum - 1 dag igjen



En dag igjen, eller sagt på en annen måte: Om et døgn er det over. Kanskje blir konserten fantastisk, kanskje blir det - som i Holmen kollen 2012 - en nedtur. Kanskje blir dette siste gangen jeg ser Kiss på en scene igjen, kanskje får de vann på mølla og gyver løs på en runde til igjen.
Monster er et overraskende tøft album, men det blir likevel en aldri så liten nedtur hvis det blir det siste Kiss gir ut på plate. Drømmen er det albumet bandet siden Sonic boom har messet om, men aldri fått til: En moderne variant av Destroyer møter Revenge. Da må Bob Ezrin på banen - det tror jeg Paul Stanley sitter for godt i produsentstolen til å gå med på. Men et solid Kiss-album med catchy Stanley-låter og tøffe Simmons-låter, skrudd sammen av en utenforstående produsent med erfarne ører på stilker, det bør bandet koste på seg.
Da kan Kiss kan lene seg tilbake, slå seg på brøstet å si "well done, guys". Og så en turne. Kanskje den siste. Klippene på YouTube (som jo låter blikkboks) tyder på at Paul Stanleys stemmetrøbbel bare har eskalert. På klippene fra Moskva og Helsingfors, snakkesynger han mer enn han synger. Til og mellomsnakket høres ut som negler mot en tavle. Det er ikke bare synd, det er ufattelig trist at en av rockens aller største stemmer har forvitret slik. Men det er vel prisen man må betale for å ha presset stemmen til bristepunktet i over 40 år. Slik sett skylder ikke bandet fansen et døyt. De har levert ustanselig i vær og vind siden 1973.



Etter rapportene å dømme er det likevel mye å se fram til i Oslo Spektrum i morgen kveld. Scena ser spartansk ut, men de talløse skjermene og bombene ser ut til å gjøre susen. Settlista er som vanlig ikke direkte spennende, men det er moro at de har tatt inn Flaming youth, Say yeah og Crazy, crazy nights (jmf. kvelden konsert i Stockholm) igjen. Tommy Thayer i Ace Frehleys buksedress med Ace.lyn på som gjør Ace Frehleys Shock me med Ace-gitarsolo med Ace-rakett fra gitaren? Nja, akkurat det tror jeg blir kveldens mest uinteressante øyeblikk - for å si det diplomatisk.
Men jeg løser billett med åpent sinn, smil om munnen og en visshet om at uansett hvordan Tommy Thayer ser ut, Paul Stanley synger eller scena ser ut - Kiss kommer til å levere. Om ikke annet til 12-åringen som sitter med Kiss-utklippsbøkene sine inne i sjelen et sted.

tirsdag 30. august 2016

Viva Las Vegas!



Mens fans av andre band furter over hvor grådige favorittene har blitt på sine gamle dager, gjør Kiss-fansen det motsatte. Jovisst vet Kiss (Gene Simmons) å melke kuene, men til forskjell fra mange andre band, er det alltid topp kvalitet på varene. Dukker det opp en Kiss-boks, kan du være sikker på at den er spekket med bøker, plakater, styr og stell av topp kvalitet. Kostbart? Joda, men er man fan så er det så absolutt verdt det. Bare spør de som på 70-tallet begynte å hamstre matbokser, gymbager, sokker, radioer, modellbiler -og flipperspill med Kiss-logo på.

Det siste på Kiss-treet (bortsett fra vinylre-utgivelsene som kom i 2014, har det vært stille en stund nå) er Las Vegas-konserten fra 2014, som ble filmet og for ikke mange måneder siden vist på kinoer verden over, inkludert Lillehammer og Hamar, men ikke Gjøvik, dessverre. Derfor er det stas at konserten nå er tilgjengelig i en drøss formater: En deluxe-pakke (Blue-ray, DVD og CD av konserten, en heftig 60-siders bok med en drøss lekre bilder samt en bonus-CD med en akustisk minikonsert som også finnes på "filmdiskene"), en vinylpakke (dobbelvinyl med dødslekre etiketter, DVD) pluss konserten på enkel DVD eller Blue-ray og en CD-digipack. Jeg tror det skulle være det grøvste.
For egen regning har jeg (foreløpig) gått for deluxe- og vinylutgaven. Og takk og pris for det! Her er det virkelig ikke spart på noe!


Men hvordan låter det/ser det ut? Aller først: Selv om det er kårny at Tommy Thayer er "The space man" og Eric Singer "The cat man" - sistnevnte har sågar de klassiske "Eric Carr-emblemene" Carr brukte på trommene under Crazy nights-turneen, liksom for å hinte til både Peter Criss og Eric Carr, har vel (med unntak av Revenge-line upen med Bruce Kulick og Eric Singer) Kiss aldri vært så musikalsk sterke som nå.Her er ingen trommis som sakker akterut etter andre riff eller en gitarist som glemmer at han er på jobb. Dette er stødige håndverkere under strikt kontrakt, signert Paul Stanley og Gene Simmons. Med det som utgangspunkt, er det bare å fyre opp Blue-ray-spilleren!
Konserten er spilt inn på Hard Rock Hotel i Las Vegas, altså en relativ tett og intim konsertsal (i amerikansk målestokk) til sammenligning med de store stadionene. Her i landet har vi de siste årene ikke vært direkte bortskjemte med Kiss-besøk, men vi som er interesserte har likevel fått solide glimt av hvordan sceneshowet har sett ut. Den store "edderkoppen" er visuell tøff og bringer tankene til den klassiske Love Gun og Alive II-"trappescenen". Denne gangen består sceneshowet av en kaskade av lys, pyro, bomber, skjermer og enda mer lys og bomber. Det ser tøft og rålekkert ut, og det beste av alt: Det høres knall ut også.



For å starte med den akustiske konserten, foregår den i en uformell setting under det som må være en meet & greet. Karene stiller hverdagslig kledt og uten sminke. Hele opplegget minner om Unplugged-konserten for 20 år siden, men der 1996-konserten var kvikk og full av pepp, er versjonene av Coming home og Goin´ blind realitivt sedate, for å si det sånn. Artig med Hard luck woman (Paul Stanley synger), men ellers er den akustiske delen mest for å gi noe ekstra til fansen, noe bonus - som det for øvrig det ellers lite av på filmene.

Til slutt: Settet. Samler man på bootlegs, har de siste årene vært enda traurige enn 1983-1984-turneene da mer eller alt var likt. Men her -kjære vene! Det starter oppskriftsmessig med Detroit rock city, så følger Creatures of the night, Psycho circus, Parasite, War machine (!) og Tears are falling (!!). Andre høydepunkter er Hell or hallelujah, en tøff og en smule oppdatert versjon av God of thunder og så er det utrolig moro å høre Do you love me igjen.
På CD-en og vinylen er soloene kuttet ut (heldigvis), men 16 Kiss-klassikere på rekke og rad i en forrykende livesetting, er så absolutt ikke noe å kimse av.
OK, det er sikkert mye overdubs, klipp og lim, juks og fanteri her også. Men det spiller ingen rolle. Kiss lover i underkant av to timer med verdens tøffets rock & roll-show, og det løftet innfrir de. De er ikke The hottest band in the world for ingenting.