For en som på åttitallet stort sett bare hadde råd til å kjøpe småkjipe - men billige - nice price-plater og følgelig deiset rett inn i CD-verdenen på nittitallet, er det ekstra moro å være glad i musikk og ikke minst være glad i plater om dagen. Ved siden av at (mer eller mindre) samtlige nye utgivelser også nå kommer på vinyl, er også mange av de gamle klassikerne tilgjengelige igjen, eller som serien så artig heter, "back on black".
Personlig - og det er jo i bunn og grunn det denne lille nettplassen handler om - er det utrolig moro å kjøpe opp (igjen) de gamle Kiss-platene! For ved siden av at samtlige utgivelser (noen til og med for første gang på vinyl) har gjenoppstått i tung, deilig og særdeles lyttervennlig 180 grams vinyl (noe nice price-versjonene slettes ikke var), er også alle innleggene med! Det betyr den artige papirpistolen i Love Gun, de fantastiske plakatene i Dynasty og Unmasked og de fine innercoverne og heftene som fulgte/følger med Alive og Alive II - blant annet. 
Noe annet som er artig, er at mange band og artister nå har begynt å leke med vinylutgivelsene. Ser man bort fra at poenget naturligvis er å lage så mange varianter av et og samme album som mulig, fordi de vet fansen må ha alt, er det som platekjøper og fan artig å jakte på platene for å tette alle fargehullene - hvis man da ikke er så grådig at man kjøper alt med en gang, selvfølgelig.
En typisk diskusjon som dukker opp, er om fargevinylen forringer kvaliteten på lyden, litt slik som det ble sagt picture discene gjorde i gamle dager. Jeg aner ikke, det får være opp til hver enkelt. Poenget er at det er moro å kjøpe og spille vinylplater igjen!Det må sies at bortsett fra de tre første skivene (yes, jeg synes Theatre of pain faktisk er et artig album) har jeg aldri vært noen direkte stor Mötley Crüe-fan, men hvor tøffe er ikke disse re-utgivelsene av de klassiske (vi er rause i dag) MC-skivene? Slik skal det gjøres, og om ikke det musikalske gjør at man slår kollbøtter, er det uansett artig å snurre noen gode, gamle Mötley Crüe-skiver og samtidig mimre litt om gamle dager, den gangen Mötley Crüe var noe av det tøffeste man kunne høre på.
Re-utgivelser er artig. Det er moro å finne igjen album man enten bare hadde på opptakskassett eller på vanlig kassett.Det er også moro å la seg friste av "begrensede" opplag. Det rykker litt ekstra i platesamlegenet da. Ta plateselskapet Peaceville for eksempel. Et sveip innom der gjorde at Mayhems Live in Zeitz på gullvinyl(!) og i et opplag på 1000 eksemplarer, plutselig snart havner i platehylla mi. Hey, det er jo Mayhem - live fra 1990 - med hele den grimme besetningen, Euronymous, Dead, Necrobutcher og Hellhammer, inntakte. Noen år senere skulle som kjent halvparten av bandet forlate denne verden, både for eget og andres sverd.
Men skiva ser tøff ut, og når man vet hvordan Mayhem hørtes ut for vel 25 år siden, er det ikke fritt for at alt ligger til rette for en helsvart aften foran steroanlegget -selv om vinylen er i livsglad gullfarge.
