Moviebox, Indiana Jones, Øreneredet og James Bond Octopussy - og Kiss Animalize live uncencored, Kjære vene, å si denne gikk varm de helgene vi slo oss løs i heimen og leide moviebox, ville være en like solid underdrivelse som å si at at joda, The Beatles var jo et ganske talentfullt orkester som hadde noen hits, de.
Vi er i 1985 og denne ble - som alt annet på den tida - kjøpt via den Göteborgsbaserte musikkgodtebutikken Melody Line som hyppig annonserte i OKEJ, som var hard rock-bibelen på den tida. Naturligvis gikk det i Kerrang! også, men det var dyre blader og OKEJ var på den tida særdeles Kiss-vennlige, så sparepengene gikk til Sverige, enkelt og greit.
På denne tida begrenset det jeg hadde sett av Kiss som beveget seg på tv til videoene til A world without heroes og I love it loud - på svensk tv, selvsagt.
Det var i denne perioden jeg så smått begynte å kjøpe (og etter hvert bytte, dog i liten skala) livetapes på kassett og godsaker på video. Jeg hadde, om ikke alltid sett, så i hvert fall hørt ikoniske opptredener som The Mike Douglas Show fra 1974, The Midnight Special fra 1975 og The Paul Lynde Halloween Special fra 1976. På kassett var kvaliteten som regel god, på video derimot hadde opptakene gått igjennom så mange videospillere verden over at det stort sett bare var bølgete bilder i svart/hvitt igjen når jeg endelig fikk puttet kassetten i VHS-spilleren. Derfor kom Animalize Live Uncensored som sendt fra oven. Herregud - for en konsert, for et band og for noen låter! MTV sto (vel?) for filminga og kameraføringen var smidig og tøff med masse heftige publikumsbilder av fans som digget Kiss. Paul Stanley i toppform, frekk i mellomsnakket og på denne tida var det ingen som matchet ham verken som vokalist eller frontmann. Gene Simmons i parykk var litt kårny, men det verken visste eller tenkte jeg over da. Dette var Kiss - i levende live på tv-skjermen, i 90 minutter når jeg måtte ønske. For ikke lenge siden snurret jeg (DVD-en) den igjen. Hadde den tålt tidens tann? O yes, eller som Jan Eggun ville sagt det - Mor, eg vil tilbake.
Allerede nå ser jeg at det blir håpløst å gjennom alle kjøpevideoene - fra Animalize Live Uncencored til den fortsatt ferske Rocks Las Vegas - men denne her, Exposed fra 1987 havner, om ikke kvalitetsmessig så i hvert fall nostalgimessig i samme bås som Animalize ... I ettertid er den derimot ganske så døll. Paul Stanley og Gene Simmons tar imot en forvirret reporter "hjemme" i Beverly Hills der de er omgitt av sol, sommer og Playboy-modeller. Kiss-karene lever tilsynelatende rockelivet til det fulle, og selv om vi kan knise av det nå, var dette et tidstypisk bilde av slik vi så rockeverdenen i 1987. Men selv om verbalinnslagene i beste fall er sjarmerende, får vi for første gangen se klassiske Kiss-klipp fra syttitallet fra "arkivet" og med det oppleveKiss gi fansen spennende sminkeklipp som Rio 1983 med Vinnie Vincent, for eksempel. I ettertid -som med Kissology - er det jo synd at mange av klippene som vises på disse filmene er av dårligere kvalitetet enn man finner på YouTube, men pyttpytt - det er jo morosamt å sjå på for det!
Nå begynner det å bli veldig moro å være Kiss-fan - spesielt for meg! Åttitallet var for meg en eneste lang og herlig reise i å oppdage Kiss, og i 1987 kom albumet Crazy Nights og året senere kom bandet til Skedsmohallen og endelig - der var jeg! Men mer om det senere, Selv om det bare er tre låter på denne videoen, er jeg veldig glad i denne VHS-en. På denne tida hadde jeg verken tilgang på Super Channel eller Sky Channel, så for å se videoene fra Crazy Nights var jeg prisgitt klassekompiser som kunne ta opp fra Headbangers Ball og liknende. Det førte ofte til at starten eller slutten var kuttet ned, det var tekst på filmen og så videre. På denne (det ble vel kalt video-EP?) fikk vi videoene til Turn on the night, Reason to live og Crazy Crazy Nights i krystallklar VHS-kvalitet uten opptakssmuss foran eller bak. Som med de fleste Kiss-videoene, gikk også denne varm!
Midt i denne perioden ga mine gode venner i Melody Line ut spillefilmen Kiss meets the phantom of the park som jeg naturligvis hadde hørt om, men aldri sett. Ideen (hvis man kan kalle det det) var i følge Paul Stanley at det skulle være en blanding mellom Star Wars og The Beatles-filmen A hard days night. Vel, nok om det.
I 1992 kom X-treme Close Up og året etter Kiss Konfidential som er to artige filmer sydd over samme lest. Det morsomme her er at Stanley og Simmons for første gang bjuder på og forteller om gamle dager og kommer med friske statements. Ikke som de dusinproduserte intervjuene de gjorde på midten av 80-tallet da det bare var om å gjøre være kul rockestjerne, Dette var interessant, og i tillegg til videoer blant annet fra ferskvaren Revenge fikk vi flere artige klipp fra arkivet også.
I 1994 (nå går det unna, men det er fordi jeg på denne tida hadde veldig mange andre Kiss-videos å titte på også) kom Kiss My Ass som er et prosjekt jeg stiller meg ganske likegyldig til. På plate covrer kjente artister som Garth Brooks og Anthrax Kiss-låter, mens videoen viser Kiss-karene grave i gamle bilder (som er moro) og viser klipp fra forskjellige stadier av Kisstorien (noe som jo alltid er moro, men denne gangen ble det veldig rotete og usammenhengende. Dette til tross, det er er på Kiss my ass-videoen man finner klippet jeg tror jeg har spilt mest av alle Kiss-videos: 1992-liveversjonen av Love Gun. I utgangspunktet er dette min ultimate Kiss-favorittlåt, men denne versjonen tar kaka! bandet er avslappet og steike kule, Stanley synger som en gud, Simmons er råtøff, Kulick legger snertent og avslappet inn kule gitarlicks og Singer spiller som vanlig tøft. Han gjorde bare det på den tida. Det er rett og slett bare tøft og kult!
The second coming fra 1998 blir den siste, rett og slett fordi dette er den første jeg handlet på DVD og denne delen skulle i utgangspunktet handle om den tidlige og spennende VHS-tida.Men denne liker jeg også godt. Fiffig produsert i forbindelse med reunion-turneen, får vi her bli med Kiss bak kulissene mens de forbereder seg til det som ble tidenes comeback-turne -ikke bare for fansen, men også for Kiss som siden da bare har surfet på en særdeles innbringende bølge av merch og (litt ny) musikk.
Denne føler jeg tar Kiss-ånden på kornet, og som fan er det moro å se karene brushe opp sminkeferdighetene og lære seg å gå på platåsko igjen. Sikkert mye juks og fanteri her også, men denne er likevel et must for Kiss-fansen.
Yes, bortsett fra at videohyllene i over 30 år har bulet ut - er det rart vi som sysler med Kiss mener vi er fans av verdens tøffeste band?
