Get black

Ett eller annet sted, en eller annen plass, har jeg lagret Darkthrone-demoteipen Thulcandra, med - for dem som noterer - grønt cover. Musikken foreviget på en lilla og gul Memorex-opptakskassett. Den jumpet ned i postkassa mi i 1989 - med andre ord lenge før internett, ja, faktisk lenge før pre-internett! I retrospekt var dette en fascinerende tid. Selv om kommunikasjonen stort sett foregikk via brev og/eller blader og fanziner, fikk vi på en eller annen måte snusen i det som skjedde likevel. På den tida hadde jeg et heavy metal-program på nærradioen i Gjøvik og jeg mener jeg og makkeren rykket inn en liten (gratis)annonse i Puls der vi var på jakt etter demoteiper fra up & coming band. Kerrang! hadde en slik spalte, og vi tenkte det kunne være kult å overføre det til radio. Vi fikk en hel del svar, blant annet husker jeg et pønkband fra Kyrksæterøra som kalte seg Exterminate. Som intro til den første låta hadde de spilt inn uttalelsen fra en teit voksen som etter sigende skulle bedømme bandet (dette var lenge før UKM), noe som både var tøft, modig og knallherlig å høre på. "De møtes, trøkke te og har det tøft, men det låter bare sølat" sa en muggen trønder i opptakten før bandet klemte til. Jeg aner ikke hva som skjedde med gutta i Exterminate, men forhåpentligvis hadde de det tøft i mange år etter dette.

Vi spilte Darkthones Thulcandra også. I hvert fall en gang, for dette var kruttsterke saker å spille på en nærradio med kristen profil! Black metal var nytt for oss heavykara i 1989, men sjangeren var spennende og på avstand fulgte jeg med. Mye undergrunn. Banda hadde tatt tak i Venom - som nå låt helt håpløst uttdaterte, selv om de sammen med Bathory og Celtic Frost var sjangerens gudfedre (kanskje litt feil begrep når man snakker om black metal).
Riksavisene nevnte ikke black metal med et ord, bortsett fra når Burzum og Greven begynte å herje rundt 1992, da. Men plutselig - i 1996 da Darkthrone kom med Total Death og Satyricon med Nemesis Divina (begge på superselskapet Moonfog, selvfølgelig) - var hovedstadspressen på hugget. Jeg mener å huske både VG og Dagbladet flesket til med anmeldelser - to ganger full pott i sistnevnte blekke, til og med.
 Så kom Infernofestivaleni 2001 og svartmetallen ble, om ikke akkurat stuerein, så ble den omtalt, både som noe kuriøst, men også som noe det var litt stas å kjenne til, ja attpåtil tilsynelatende like!



Det er neimen ikke rart Jørn "Necrobutcher" Stubberud i Mayhem har betraktet det hele både hoderystende og på en viss avstand. I mange år har det blitt skrevet bøker og laget dokumentarfilmer om den norske black metal-scena, men som med den klassiske Sex Pistols-konserten på Pingvin Club i Oslo, 20. juli 1977, er det flere som hevder de var der enn som faktisk kan klassifiseres som reelle tidsvitner. Uten sammenlikning for øvrig.
Jeg vil derfor slå et slag for Dødsarkiv, historien om Mayhem rått og til tider brutalt fortalt i bokform av Stubberud sjøl og ført i penn av Svein Strømmen. Mayhem levde hard core. Blakke og sultne interrailet de seg gjennom Europaturneer, stjal brød fra brødbilen for å stilne den verste sulten. De var dedikerte som bare rakker´n. Det var ikke snakk om å stille inn konserter hvis det ikke var mulig å komme dit i turnebuss!
Jørn Stubberud forteller i en muntlig og ærlig stil. Episodene med Greven/Aarseth og selvmordet til den svenske vokalisten Dead (som satte så pris på å finne en død kråke at han la den i en plastpose og snuste inn "lukten av død" foran konsertene. Etter hvert ble kråka temmelig ... porøs, må vite) er han innom, men han vil heller snakke om bandet, musikken, om black metal.
Boka er herlig ledsaget av tidsriktige bilder. Unge gutter som uten å vite var i ferd med å bli legender og forbilder for hundrevis, ja, kanskje tusenvis av black metal-band verden over.
Jeg har intervjuet Necrobutcher jeg og. Han sto i en telefonkiosk på Oslo City og ba meg ringe opp igjen. Så klart - det er rock & roll.

Jeg slår også et slag for vinylen Live in Zeitz som, hvis man er rask, fortsatt er å få kloa i. Kun 1000 eks er trykket i en litt kårny, men likevel tøff gullvinyl. Lyden er fra turneen i 1990 med Dead på vokal og Euronymous på gitar og naturligvis Necrobutcher på bass og Hellhammer på trommer. Lyden er Mayhem. Ullen, kjeller, kald og primitiv, men likevel råsterk. Det lukter bootleg lang vei, med andre ord - Mayhem. Et hefte med intervjuer og bilder følger med, og alt i alt er utgivelsen både forseggjort og "komplett", og ikke minst og kanskje det viktigste, skriker det samleobjekt av Live in Zeitz.

Men det var ikke bare Darkthrone og Satyricon som kom med sterke plater for 20 år siden. Ut av mørket kom en totning, men det er, som det heter, en annen historie ....

Vinyl - en lekegrind i farger, minner og herlig lyd

For en som på åttitallet stort sett bare hadde råd til å kjøpe småkjipe - men billige - nice price-plater og følgelig deiset rett inn i CD-verdenen på nittitallet, er det ekstra moro å være glad i musikk og ikke minst være glad i plater om dagen. Ved siden av at (mer eller mindre) samtlige nye utgivelser også nå kommer på vinyl, er også mange av de gamle klassikerne tilgjengelige igjen, eller som serien så artig heter, "back on black".

Personlig - og det er jo i bunn og grunn det denne lille nettplassen handler om - er det utrolig moro å kjøpe opp (igjen) de gamle Kiss-platene! For ved siden av at samtlige utgivelser (noen til og med for første gang på vinyl) har gjenoppstått i tung, deilig og særdeles lyttervennlig 180 grams vinyl (noe nice price-versjonene slettes ikke var), er også alle innleggene med! Det betyr den artige papirpistolen i Love Gun, de fantastiske plakatene i Dynasty og Unmasked og de fine innercoverne og heftene som fulgte/følger med Alive og Alive II - blant annet.  

Noe annet som er artig, er at mange band og artister nå har begynt å leke med vinylutgivelsene. Ser man bort fra at poenget naturligvis er å lage så mange varianter av et og samme album som mulig, fordi de vet fansen må ha alt, er det som platekjøper og fan artig å jakte på platene for å tette alle fargehullene - hvis man da ikke er så grådig at man kjøper alt med en gang, selvfølgelig.

En typisk diskusjon som dukker opp, er om fargevinylen forringer kvaliteten på lyden, litt slik som det ble sagt picture discene gjorde i gamle dager. Jeg aner ikke, det får være opp til hver enkelt. Poenget er at det er moro å kjøpe og spille vinylplater igjen!
Det må sies at bortsett fra de tre første skivene (yes, jeg synes Theatre of pain faktisk er et artig album) har jeg aldri vært noen direkte stor Mötley Crüe-fan, men hvor tøffe er ikke disse re-utgivelsene av de klassiske (vi er rause i dag) MC-skivene? Slik skal det gjøres, og om ikke det musikalske gjør at man slår kollbøtter, er det uansett artig å snurre noen gode, gamle Mötley Crüe-skiver og samtidig mimre litt om gamle dager, den gangen Mötley Crüe var noe av det tøffeste man kunne høre på.

Re-utgivelser er artig. Det er moro å finne igjen album man enten bare hadde på opptakskassett eller på vanlig kassett.
Det er også moro å la seg friste av "begrensede" opplag. Det rykker litt ekstra i platesamlegenet da. Ta plateselskapet Peaceville for eksempel. Et sveip innom der gjorde at Mayhems Live in Zeitz på gullvinyl(!) og i et opplag på 1000 eksemplarer, plutselig snart havner i platehylla mi. Hey, det er jo Mayhem - live fra 1990 - med hele den grimme besetningen, Euronymous, Dead, Necrobutcher og Hellhammer, inntakte. Noen år senere skulle som kjent halvparten av bandet forlate denne verden, både for eget og andres sverd.
Men skiva ser tøff ut, og når man vet hvordan Mayhem hørtes ut for vel 25 år siden, er det ikke fritt for at alt ligger til rette for en helsvart aften foran steroanlegget -selv om vinylen er i livsglad gullfarge.