Kiss i Oslo Spektrum - konserten

Det må innrømmes, det tok noen dager å lande. Forventningen til søndagens konsert var skyhøye og moderate på samme tid. De åpenbare minusene med forutsigbart sett og en Paul Stanley i mildt sagt elendig sangform var plassert godt framme i tankerekka, samtidig hadde ryktene om et spillesugent band svirret lenge - sagt med andre ord: Det lå an til en spennende kveld i Oslo Spektrum.

Aller først litt om utvalget med merch. T-skjortene var ålreite, men egentlig ikke noe mer. Jeg falt for en variant med karene i blått, under den klassiske Alive-lyspærelogoen og så et program, selvsagt. All honnør til den og de som har satt sammen tekst og bilder til turneprogrammet, forresten, for her var både lay out og bildevalg av ypperste kvalitet. Knallmoro at Kiss tviholder på øvelsen med å lage fete konsertprogram - en øvelse de alltid har vært knallgode på.
Et solid "hei" til det britiske forbandet RavenEye også. En hardtarbeidende trio i sjangeren melodiøs, hissig rock & roll med blues i seg, gjorde jobben og (faktisk) ventetida kortere.
Men så begynte klokka smyge seg mot kvart på ni. Led Zeppelins Rock & roll sørget for at anlegget fikk kjørt seg, så av med lyset, det umiskjennelige lydteppet som signaliserer at nå kommer bandintroduksjonen så - pang! Rett på Deuce.

Uansett konsert merker man det allerede fra første riffet hvordan kvelden kommer til å bli, så også denne kvelden med Kiss. At hele Oslo Spektrum ble ristet i fillebiter av bomber og pyro allerede etter noen få sekunder, lover alltid godt. Så også for denne kvelden, skulle det vise seg.
OK, Paul Stanley har stemmeproblemer, ingen tvil om det, men jeg hadde faktisk fryktet det verre. Noen ganger må han snakkesynge for å komme igjennom, andre ganger er Eric Singer der og backer ham opp. Men man må gi mannen honnør for å aldri vike en tomme fra å gi jernet på hver eneste låt og konsert. Når stemmen skjærer ut på mellomsnakket og han vil og vil, men klarer ikke å komme igjennom Love gun slik han gjorde for bare noen få år siden, da blir man menneske i salen. Man føler med ham og synes rett og slett synd på ham, samtidig blir man stolt over å være Kiss-fan. Han kunne valgt å tone sangene enda mer ned enn de allerede er for å synge låtene litt renere, han kunne overlatt nesten hele settet til de andre, men nei - han gir jernet. Som den uslitelige soldaten i Peter Sellers´ Høyt skum i Hollywood sørger han for å være Paul Stanley fra Kiss - ikke for seg selv, men for fansen. De som ikke har betalt for å se en tafatt rockestjerne, men som vil oppleve en ekte rockestjerne og et ikon - kanskje for siste gangen.

For egen regning var det nettopp Paul Stanley som sto for kveldens mest rørende øyeblikk i Oslo Spektrum. Aller først da han (sikkert etter å blitt minnet på det) avbrøt settet for å gjøre et vers og et refreng av balladen Shandi som toppet listene i Norge i 1980. Det neste var da han forberedte publikum på ta en tur ut i salen og gjøre Psycho circus fra et podie ute i salen, men da husken som skulle ta ham ut til fansen sviktet og vaktene ikke ville la ham sette utfor, ble han oppriktig lei seg. Jeg sier det - jeg tror nemlig ikke at han er en så god skuespiller at han gjør et så stort nummer ut av en teknisk glipp hvis han ikke mente det.
- Men vi har fri i morgen og da kommer jeg til å være ute i gatene, Så kom bort til meg så tar vi bilder og snakker sammen, sa han med fortvilese i stemmen. Om så skjedde vites ikke og skuespill eller ei synes jeg nå det var en fin gest å si åkke som, jeg da.

Jeg sliter faktisk med å finne dødpunkter! Til og med låter jeg skipper og aldri har hatt et nært forhold til, som Lick it up og den slitsomme I love it loud er såpass solide livelåter at de funker uansett i en svett og tøff konsertsetting. Jeg likte den kule grafikken på War machine (som jo er en killer låt) og så var det moro å se en drøss gamle arkivbilder av et Kiss oppigjennom årene på storskjermen mens de gjorde Flaming youth, Til og med Vinnie Vincent fikk sine sekunder i rampelyset!
Alt i alt - terning 5 for Kiss anno 2017 her i gården. Full klaff hvis settet hadde vært en smule mer spennende og Stanley hadde hatt stemmen i behold - og Tommy Thayer hadde gått litt egne veier under gitarsoloen. Men dette er ting det er vanskelig - nær umulig - gjøre noe med. Kiss er et maskineri som skal tilfredsstille både gamle, men også nye fans som kommer til å havne på merch-kjøret i årene som kommer.
Noe annet som har vært moro i etterkant av konserten, er all aktiviteten på nett. Det har vært Kiss overalt! Folk har delt bilder og videos og vært gode, positive fans. Til og med den svenske kongefamilien har vært på Kiss-konsert! Slikt varmer, for bortsett fra Rolling Stones, Alice Cooper og noen til, hvilke andre enn Kiss-fans kan gå på konsert med favorittbandet sitt, over 40 år etter at de startet opp?

Kiss i Oslo Spektrum - 1 dag igjen

En dag igjen, eller sagt på en annen måte: Om et døgn er det over. Kanskje blir konserten fantastisk, kanskje blir det - som i Holmen kollen 2012 - en nedtur. Kanskje blir dette siste gangen jeg ser Kiss på en scene igjen, kanskje får de vann på mølla og gyver løs på en runde til igjen.
Monster er et overraskende tøft album, men det blir likevel en aldri så liten nedtur hvis det blir det siste Kiss gir ut på plate. Drømmen er det albumet bandet siden Sonic boom har messet om, men aldri fått til: En moderne variant av Destroyer møter Revenge. Da må Bob Ezrin på banen - det tror jeg Paul Stanley sitter for godt i produsentstolen til å gå med på. Men et solid Kiss-album med catchy Stanley-låter og tøffe Simmons-låter, skrudd sammen av en utenforstående produsent med erfarne ører på stilker, det bør bandet koste på seg.
Da kan Kiss kan lene seg tilbake, slå seg på brøstet å si "well done, guys". Og så en turne. Kanskje den siste. Klippene på YouTube (som jo låter blikkboks) tyder på at Paul Stanleys stemmetrøbbel bare har eskalert. På klippene fra Moskva og Helsingfors, snakkesynger han mer enn han synger. Til og mellomsnakket høres ut som negler mot en tavle. Det er ikke bare synd, det er ufattelig trist at en av rockens aller største stemmer har forvitret slik. Men det er vel prisen man må betale for å ha presset stemmen til bristepunktet i over 40 år. Slik sett skylder ikke bandet fansen et døyt. De har levert ustanselig i vær og vind siden 1973.



Etter rapportene å dømme er det likevel mye å se fram til i Oslo Spektrum i morgen kveld. Scena ser spartansk ut, men de talløse skjermene og bombene ser ut til å gjøre susen. Settlista er som vanlig ikke direkte spennende, men det er moro at de har tatt inn Flaming youth, Say yeah og Crazy, crazy nights (jmf. kvelden konsert i Stockholm) igjen. Tommy Thayer i Ace Frehleys buksedress med Ace.lyn på som gjør Ace Frehleys Shock me med Ace-gitarsolo med Ace-rakett fra gitaren? Nja, akkurat det tror jeg blir kveldens mest uinteressante øyeblikk - for å si det diplomatisk.
Men jeg løser billett med åpent sinn, smil om munnen og en visshet om at uansett hvordan Tommy Thayer ser ut, Paul Stanley synger eller scena ser ut - Kiss kommer til å levere. Om ikke annet til 12-åringen som sitter med Kiss-utklippsbøkene sine inne i sjelen et sted.

Kiss i Oslo Spektrum - 3 dager igjen

Nå kommer vi til godsakene: Det er 1987, Kiss gir ut Crazy Nights og får en hit med Crazy, crazy nights. Denne tida skulle bli veldig tumelumsk for Kiss-fans, spesielt her i landet der bandet siden starten verken fikk direkte mye oppmerksomhet fra andre enn fansen og ble i hvert fall aldri spilt på radio! For bare hør: Albumet ble annonsert i avisene og balladen Reason to live fikk til og med prøve seg på 10 i skuddet - der den føk rett til topps!

Det skjedde i februar 1988, og dette var schvære greier. Her kom verdens mest latterliggjorte band og tok rotta på Belinda Carlisle, George Harrison, Whitesnake og Def Leppard! Er det rart denne bragden gikk oss til hodet. Fra å være oversett og gjort narr av, var Kiss plutselig på radio og i annonser for 10 i skuddet i landets største aviser!
Låta levde et berg-og-dalbane-liv i toppsjiktet (den toppet lista to ganger), men i begynnelsen av mai begynte futten å gå ut av ballongen. 5.mai hadde den havnet helt nede på den illevarslende 11.plassen (mellom Climie Fisher og Shatoo) noe som gjorde at de følgelig var de ute av dansen.
Men dette var heftig, og verre - eller mer presist bedre - skulle det bli, for snart var det duket for konsert i Skedsmohallen og denne gangen var det ingen bønn - dit SKULLE jeg!




Trangt, svett og mye hår. Tre stikkord for min aller første ordentlige konsert, men hva gjorde vel slike detaljer når jeg om noen timer skulle se Kiss live!
Jeg var 14 år og ante ingenting om hva som ventet meg. Alt som har dukket opp av grums i ettertid betydde null og niks meg for meg da, og gjør det heller ikke nå. Slike ting som at scena etter klassisk Kiss-standard var enkel og spartansk, manglet Kiss-logoen og at turneen gikk så som så hadde ikke bitt på meg om jeg så hadde fått informasjonen tvangsforet med teskje. Hva så? De er Kiss og kan levere et helstøpt rock & roll-show stående på en bruskasse.

I USA og Canada var det tungvekterne i Helix og av alle tenkelige band Anthrax (!) som var oppvarmingsband for Kiss på Crazy Nights-turneen. Vi fikk Kings of the sun, Australias svar på Backstreet Girls. Ikke akkurat Anthrax, som var hotte på den tida. Men Kings of the sun var et tøft band, for all del, og at debutalbumet var produsert av Eddie Kramer gjorde jo at bandet hadde noe Kiss-relatert over seg også. Naturligvis måtte vi kjøpe skiva!
Som nevnt, det som oppleves i brytningsårene setter uslettelige spor. Så også denne septemberkvelden i Skedsmohallen. Da lysene i hallen ble slukket og den monotone synthlyden ljomet ut av høyttalerne og den karakteristiske stemmen forkynte de ordene jeg hadde hørt tusenvis av ganger på mer eller mindre offisielle utgivelser fylte hallen, var jeg i heavy rock-himmelen: "Alllllll right Oslo! You wanted the best and you got the best! The hottest band in the world ... Kiss!" Fire kjappe rapp på hi hat-en fra Eric Carr og konserten var i gang med Love gun. For en åpningslåt - jeg likte låta godt fra før, der og da ble det min favorittlåt med Kiss og foretrukne konsertstarter.
Jeg tror jeg verken hoppet, veivet med armene eller jublet. Jeg bare sto der apatisk og nøt kvelden, Jeg fattet ikke at karene som sto fem-seks foran meg på en scene i en idrettshall utenfor Oslo var Paul Stanley, Gene Simmons, Eric Carr og Bruce Kulick. De samme som spiller på Crazy nights-albumet og de samme som opptrer på VHS-kassetten Animalize live uncencored. 
Jeg fikk med nød og neppe sneket inn et skralt fotoapparat. Det var så mange folk (høye) foran meg at det var håpløst å sikte. Det vare bare å slenge apparatet opp i lufta og trekke av. Jeg knipset i ett sett, og her er ett av bildene:



Ja, bare le, men for meg er dette et dokument av mitt aller første møte med Kiss som etter denne kvelden i Lillestrøm i 1988 bare befestet sin posisjon som verdens største rockeband. I alle fall i min verden, og det er den som teller. For meg.

Kiss i Oslo Spektrum - 4 dager igjen

Noe av det fine med å være Kiss-fan er at det alltid dukker opp noe å bruke pengene på. Det finnes alltid et hull som må fylles i samlinga, eller så begynner man å samle på noe nytt i Kiss-verdenen. Ferdig med album? Hva med tegneserier, singler, dukker, bootlegs, plakater, blader og magasiner eller utenlandske pressinger med oversatte albumtitler? Her har jeg allerede fått noen favoritter som står trygt i hylla: Skrevet på forførende spansk, låter både Desenmascarado (Unmasked) og Revolver de amaor (Love Gun) pussig nok mer rock & roll enn orignaltitlene.

Det skal med andre ord handler om plater, eller LP-er. For var det noe som var kjipt -og stas - med å handle inn de klassiske Kiss-skivene på åttitallet, var at det var åttitallspressingene som lå i platehyllene. På en annen side var de billige, og det var jo stas! Men back-katalog på billigsalg betød uten unntak Kiss-plater uten snasne innercovere eller innlegg. Det var streite covere med vanlige, kjedelige hvite innerkonvolutter med blekgul Casablanca-etikett på de aller fleste utgivelsene som gjaldt. På den tida (vi snakker 30 år pluss bakover i tid) kjente jeg ikke til hva som skjulte seg av godbiter på de originale utgivelsene. I senere tid har de takket være Ebay og andre tjenester vært tilgjengelige, men (stort sett) vært veldig dyre og i ymse tilstand.
Derfor var gleden stor da hele Kiss-katalogen i 2104  kom ut på vinyl igjen, for der var alt på plass: Heftet og tatoveringene i Alive !!, det blodige innercoveret med pappistolen i Love Gun og det lekre innercoveret med det snedige klistremerket i Rock & Roll Over. Så var det soloalbumene ...



Noe av de ... nei, de lekreste coverne i samlinga er de fire solocoverne. Hvor mange timer jeg har brukt på å finstudere de fire ansiktene ført i penn og pensel av Eraldo Carugati har jeg heldigvis ikke tall på, men at det til sammen dreier seg om en raus fellesferie er jeg helt sikker på.
Men sjekk bildene, detaljene, den lille stripen med blod på ansiktet til Gene Simmons som ble lagt til i siste liten og at hvert medlem har fått sin farge. Himmelblå er Ace Frehley, den forførende lillafargen er Paul Stanley, den demoniske blodrødfargen er Gene Simmons og den jungelgrønne og optimistiske fargen tilhører selvfølgelig jungelkatten Peter Criss, som nesten hadde ni liv i Kiss.
Jeg hadde soloalbumene både på kassett, CD og vinyl før 2014, men da de ble sluppet på nytt igjen med plakat og det hele, ja, da måtte jeg selvølgelig handle inn skivene på nytt - igjen. Det må innrømmes at jeg drøyde litt, spesielt med Peter Criss-skiva, men da det for ikke lenge siden ble satt ut et rykte om at den kom til å gå ut av produksjon, da var veien til Amazon bokstavelig talt kort! Helt sikkert bløff, men det er slike ting som gjør det moro å være fan. Finne noe å jakte på, noe man liksom ikke kan gå glipp av (som denne australske utgaven av The best of solo albums som er fantastisk lekker).

Det  var en stor greie da de fire soloalbumene kom ut samtidig i (optimistisk) millionopplag i september 1978. Dette hadde ingen gjort før - gitt ut soloalbum mens bandet fortsatt var aktivt, jo visst, men aldri hadde samtlige medlemmer i et band gitt ut soloalbum samtidig. 
Responsen var mildt sagt splittet. Hva var dette? Fire album som ser ut som Kiss, men det er jo ikke Kiss, selv om det er det? Det var dyrt nok å kjøpe skiver i utgangspunktet, hvordan i all verden skulle fansen ha råd til å kjøpe fire - samtidig? Løsningen var at de aller fleste delte opp handlingen og prioriterte stort sett slik at Paul Stanley var første pri, så fulgte Ace Frehley og Gene Simmons og Peter Criss til slutt. At soloalbumene var et resultat av at det mektige maskineriet begynte å knake og slå alvorlige sprekker, var det vel de færreste som tenkte på.

Men jeg slår et slag for soloplatene jeg også, og som veldig mange er Paul Stanley min favoritt. Litt feigt ettersom det er det albumet som er tryggest og låter mest Kiss, men dette er et album helt uten dødpunkter som viser at Paul Stanley er Kiss´ Paul McCartney hva låtteft og øre for refrenger angår.
Best: Tonight you belong to me, Wouldn't you like to know me, It´s all right, Goodbye
Slappest: Ain´t quite right







I ettertid hadde det vært moro hvis albumet til Gene Simmons hadde vært enda villere og særere. I bunn og grunn er han i en liten identitetskrise. Han vil være demonen i Kiss, samtidig er han livredd for å ikke virke smart og sofistikert nok. Som med Peter Criss tenkte han nok at nå skal jeg vise dem!
Men jeg liker albumet godt, jeg! Alt dette har resultert i et veldig fint, om ikke direkte David Bowie-sprøtt album der han endelig får lov å være The Beatles i Mr. Make Believe og crooner i Disney-favoritten When you wish upon a star. 
Best: Radioactive, See you tonite, Mr Make Believe, Living in sin
Slappest: When you wish upon a star


Der Gene Simmons allierer seg med et stjernelag av musikere som spenner seg fra Joe Perry (Aerosmith) og Rick Nielsen (Cheap Trick) til Bob Seger og Jeff "Skunk" Baxter, murer Ace Frehley seg inne i hjemmestudioet sitt sammen med produsenten Eddie Kramer og trommisen Anton Fig. Det er det. Resultatet har blitt en rocka knyttneve av et album der Ace Frehley får boltre seg fritt. Uten tvil soloalbumet som er fansens favoritt, men for egen regning hører jeg oftere på Simmons sitt album enn denne. Likevel, her er det mye tøft - og litt Ace-snålt, selvfølgelig.
Best: Rip it out, What´s on you mind?, Speeding back to my baby, New York groove
Slappest: Ozone, Wiped out

Mens Ace Frehley er den eneste som får en skikkelig hit (New York groove klatrer opp til en sterk 13. plass på Billboard-lista) var det ingen som brydde seg om Peter Criss. Her går han tilbake til sine røtter som ung nattklubbrotte i New York, og gir ut et album så langt fra Kiss man kan komme. Her er tøff rock & roll byttet ut med lett syttitallssoul, poppete ballader og nær sagt strykere på absolutt alt! Likevel er dette et album full av sjarme og fine sanger der Criss´Rod Stewart-hese røst virkelig kommer til sin rett. At mesteparten av låtene ble skrevet lenge før han ble med i Kiss, for så være.
Best: I´m gonna love you, Easy thing, I can´t stop the rain, You matter to me
Slappest: Don´t you let me down, That´s the kind of sugar papa likes.

Kiss i Oslo Spektrum - 5 dager igjen

Etter den utrolige oppturen med Crazy Nights-albumet i 1987 - med påfølgende turne og en gnistrende konsert i Skedsmohallen året etter - kom Hot in the shade i 1989 med verdens mest udugelige cover, en drøss låter med dårlig lyd (men balladen Forever er flott!) og en knallsterk turne der bandet begynte å titte i arkivskuffene etter låter igjen - i USA.
Samtidig begynte en gjeng i flanellskjorter med image og utstråling på minussida å gjøre seg gjeldende. Grungen var over oss med band som verken brydde seg om å lage hits (og når de fikk det var det gæli og!) eller levere underholdning på scena. Sagt på en annen måte - verden ble som et U2-cover. Men så!

Fram til Kiss ga ut Unholy-singelen i mai 1992, besto ikke verden av annet enn grøtete riff, flanellskjorter og hullete olabukser. Her er det viktig å merke seg at det skulle gå ennå noen år før vi offisielt fikk servert Kiss´egen grungeflørt, Carnival of souls - et album som om ikke annet viser at det beste er å holde seg til en behersker best.

Jeg klarer ikke beskrive med ord følelsen som huserte i kroppen idet stiften ramlet nedpå singelrillene som huset Unholy.

 Jeg ante ikke hvordan det låt, men coveret - og den tittelen! - indikerte om ikke annet at det kunne bli hardt! 

Aller først lyden av noe som bygger seg sakte, men sikkert opp. Så et moderne, mørkt og litt Black Sabbath-aktig riff før helvete og Gene Simmons braker løs. Gene Simmons -på en førstesingel! Dette var ikke Hide your heart eller Forever fra Hot in the shades. Dette var noe som fanden selv hadde komponert med smil om munnen og tunga ute. Enkel, javisst, men dødelig effektiv og man kunne se gamlegutta vise finger´n til deppehodene i Seattle. Kiss, gamle og triste? Å nei, dette var knallharde saker, og når videoen kom i all sin svart/hvite herlighet med lefling med pentagram og småunger fra helvete, da var det ingen tvil om at Kiss var tilbake - og de mente alvor! Og så knall det var å se Simmons i godt, gammelt demon-driv igjen!

På den tida visste jeg heldigvis ikke hvor dårlig det sto til med favorittbandet mitt. Interessen for Kiss var mildt sagt lunken, turneene i USA var dårlig besøkt og noen større Europa-turne (kun noewn datoer i Storbritannia) tok de seg ikke tid (råd) til. Men gutta stilte på signering i Oslo City - og der var jeg!

Jeg husker alt fra denne gloheite dagen i 1992 på Oslo City. For det var steike varmt og de som ville ha ting & tang signert av Kiss var mange. Jeg kjøpte meg Unholy-singelen og fikk den signert. Det var spesielt og skummelt på en barnslig måte å bare stå noen centimeter fra gjengen som oppigjennom årene hadde gitt meg så mye glede og samtidig loppet meg for så mye cash og tid. Jeg husker Gene Simmons spøkte og lo og tullet med fansen, men jeg la merke til hvor grå og sliten og nærmest uinteressert Paul Stanley virket. I 1992 hadde karene såvidt fylt 40 år, men ettersom de hadde vært favorittbandet mitt hele livet var de i mitt hode noen gamliser. Eric Singer og Bruce Kulick gjorde jobben sin - Kulick alltid høflig og blid mot fansen, Singer en kul kis på kontrakt. 

Men se på bildet av denne gjengen her: Dette er en gjeng rockestjerner som forteller verden at slik, slik spiller vi som kan dette med rock & roll. For i 1992 var Kiss verdens tøffeste rockeband - igjen - og med albumet Revenge fortalte de hele verden at trender kommer og går, men Kiss består.

Kiss i Oslo Spektrum - 6 dager igjen

Moviebox, Indiana Jones, Øreneredet og James Bond Octopussy - og Kiss Animalize live uncencored,  Kjære vene, å si denne gikk varm de helgene vi slo oss løs i heimen og leide moviebox, ville være en like solid underdrivelse som å si at at joda, The Beatles var jo et ganske talentfullt orkester som hadde noen hits, de.
Vi er i 1985 og denne ble - som alt annet på den tida - kjøpt via den Göteborgsbaserte musikkgodtebutikken Melody Line som hyppig annonserte i OKEJ, som var hard rock-bibelen på den tida. Naturligvis gikk det i Kerrang! også, men det var dyre blader og OKEJ var på den tida særdeles Kiss-vennlige, så sparepengene gikk til Sverige, enkelt og greit.
På denne tida begrenset det jeg hadde sett av Kiss som beveget seg på tv til videoene til A world without heroes og I love it loud - på svensk tv, selvsagt.

Det var i denne perioden jeg så smått begynte å kjøpe (og etter hvert bytte, dog i liten skala) livetapes på kassett og godsaker på video. Jeg hadde, om ikke alltid sett, så i hvert fall hørt ikoniske opptredener som The Mike Douglas Show fra 1974, The Midnight Special fra 1975 og The Paul Lynde Halloween Special fra 1976. På kassett var kvaliteten som regel god, på video derimot hadde opptakene gått igjennom så mange videospillere verden over at det stort sett bare var bølgete bilder i svart/hvitt igjen når jeg endelig fikk puttet kassetten i VHS-spilleren. Derfor kom Animalize Live Uncensored som sendt fra oven. Herregud - for en konsert, for et band og for noen låter! MTV sto (vel?) for filminga og kameraføringen var smidig og tøff med masse heftige publikumsbilder av fans som digget Kiss. Paul Stanley i toppform, frekk i mellomsnakket og på denne tida var det ingen som matchet ham verken som vokalist eller frontmann. Gene Simmons i parykk var litt kårny, men det verken visste eller tenkte jeg over da. Dette var Kiss - i levende live på tv-skjermen, i 90 minutter når jeg måtte ønske. For ikke lenge siden snurret jeg (DVD-en) den igjen. Hadde den tålt tidens tann? O yes, eller som Jan Eggun ville sagt det - Mor, eg vil tilbake.

Allerede nå ser jeg at det blir håpløst å gjennom alle kjøpevideoene - fra Animalize Live Uncencored til den fortsatt ferske Rocks Las Vegas - men denne her, Exposed fra 1987 havner, om ikke kvalitetsmessig så i hvert fall nostalgimessig i samme bås som Animalize ... I ettertid er den derimot ganske så døll. Paul Stanley og Gene Simmons tar imot en forvirret reporter "hjemme" i Beverly Hills der de er omgitt av sol, sommer og Playboy-modeller. Kiss-karene lever tilsynelatende rockelivet til det fulle, og selv om vi kan knise av det nå, var dette et tidstypisk bilde av slik vi så rockeverdenen i 1987. Men selv om verbalinnslagene i beste fall er sjarmerende, får vi for første gangen se klassiske Kiss-klipp fra syttitallet fra "arkivet" og med det oppleve
Kiss gi fansen spennende sminkeklipp som Rio 1983 med Vinnie Vincent, for eksempel. I ettertid -som med Kissology - er det jo synd at mange av klippene som vises på disse filmene er av dårligere kvalitetet enn man finner på YouTube, men pyttpytt - det er jo morosamt å sjå på for det!



Nå begynner det å bli veldig moro å være Kiss-fan - spesielt for meg! Åttitallet var for meg en eneste lang og herlig reise i å oppdage Kiss, og i 1987 kom albumet Crazy Nights og året senere kom bandet til Skedsmohallen og endelig - der var jeg! Men mer om det senere, Selv om det bare er tre låter på denne videoen, er jeg veldig glad i denne VHS-en. På denne tida hadde jeg verken tilgang på Super Channel eller Sky Channel, så for å se videoene fra Crazy Nights var jeg prisgitt klassekompiser som kunne ta opp fra Headbangers Ball og liknende. Det førte ofte til at starten eller slutten var kuttet ned, det var tekst på filmen og så videre. På denne (det ble vel kalt video-EP?) fikk vi videoene til Turn on the night, Reason to live og Crazy Crazy Nights i krystallklar VHS-kvalitet uten opptakssmuss foran eller bak. Som med de fleste Kiss-videoene, gikk også denne varm!


Midt i denne perioden ga mine gode venner i Melody Line ut spillefilmen Kiss meets the phantom of the park som jeg naturligvis hadde hørt om, men aldri sett. Ideen (hvis man kan kalle det det) var i følge Paul Stanley at det skulle være en blanding mellom Star Wars og The Beatles-filmen A hard days night. Vel, nok om det.
I 1992 kom X-treme Close Up og året etter Kiss Konfidential som er to artige filmer sydd over samme lest. Det morsomme her er at Stanley og Simmons for første gang bjuder på og forteller om gamle dager og kommer med friske statements. Ikke som de dusinproduserte intervjuene de gjorde på midten av 80-tallet da det bare var om å gjøre være kul rockestjerne, Dette var interessant, og i tillegg til videoer blant annet fra ferskvaren Revenge fikk vi flere artige klipp fra arkivet også.
I 1994 (nå går det unna, men det er fordi jeg på denne tida hadde veldig mange andre Kiss-videos å titte på også) kom Kiss My Ass som er et prosjekt jeg stiller meg ganske likegyldig til. På plate covrer kjente artister som Garth Brooks og Anthrax Kiss-låter, mens videoen viser Kiss-karene grave i gamle bilder (som er moro) og viser klipp fra forskjellige stadier av Kisstorien (noe som jo alltid er moro, men denne gangen ble det veldig rotete og usammenhengende. Dette til tross, det er er på Kiss my ass-videoen man finner klippet jeg tror jeg har spilt mest av alle Kiss-videos: 1992-liveversjonen av Love Gun. I utgangspunktet er dette min ultimate Kiss-favorittlåt, men denne versjonen tar kaka! bandet er avslappet og steike kule, Stanley synger som en gud, Simmons er råtøff, Kulick legger snertent og avslappet inn kule gitarlicks og Singer spiller som vanlig tøft. Han gjorde bare det på den tida. Det er rett og slett bare tøft og kult!

The second coming fra 1998 blir den siste, rett og slett fordi dette er den første jeg handlet på DVD og denne delen skulle i utgangspunktet handle om den tidlige og spennende VHS-tida.
Men denne liker jeg også godt. Fiffig produsert i forbindelse med reunion-turneen, får vi her bli med Kiss bak kulissene mens de forbereder seg til det som ble tidenes comeback-turne -ikke bare for fansen, men også for Kiss som siden da bare har surfet på en særdeles innbringende bølge av merch og (litt ny) musikk.
Denne føler jeg tar Kiss-ånden på kornet, og som fan er det moro å se karene brushe opp sminkeferdighetene og lære seg å gå på platåsko igjen. Sikkert mye juks og fanteri her også, men denne er likevel et must for Kiss-fansen.

Yes, bortsett fra at videohyllene i over 30 år har bulet ut - er det rart vi som sysler med Kiss mener vi er fans av verdens tøffeste band?

Viva Las Vegas!

Mens fans av andre band furter over hvor grådige favorittene har blitt på sine gamle dager, gjør Kiss-fansen det motsatte. Jovisst vet Kiss (Gene Simmons) å melke kuene, men til forskjell fra mange andre band, er det alltid topp kvalitet på varene. Dukker det opp en Kiss-boks, kan du være sikker på at den er spekket med bøker, plakater, styr og stell av topp kvalitet. Kostbart? Joda, men er man fan så er det så absolutt verdt det. Bare spør de som på 70-tallet begynte å hamstre matbokser, gymbager, sokker, radioer, modellbiler -og flipperspill med Kiss-logo på.

Det siste på Kiss-treet (bortsett fra vinylre-utgivelsene som kom i 2014, har det vært stille en stund nå) er Las Vegas-konserten fra 2014, som ble filmet og for ikke mange måneder siden vist på kinoer verden over, inkludert Lillehammer og Hamar, men ikke Gjøvik, dessverre. Derfor er det stas at konserten nå er tilgjengelig i en drøss formater: En deluxe-pakke (Blue-ray, DVD og CD av konserten, en heftig 60-siders bok med en drøss lekre bilder samt en bonus-CD med en akustisk minikonsert som også finnes på "filmdiskene"), en vinylpakke (dobbelvinyl med dødslekre etiketter, DVD) pluss konserten på enkel DVD eller Blue-ray og en CD-digipack. Jeg tror det skulle være det grøvste.
For egen regning har jeg (foreløpig) gått for deluxe- og vinylutgaven. Og takk og pris for det! Her er det virkelig ikke spart på noe!


Men hvordan låter det/ser det ut? Aller først: Selv om det er kårny at Tommy Thayer er "The space man" og Eric Singer "The cat man" - sistnevnte har sågar de klassiske "Eric Carr-emblemene" Carr brukte på trommene under Crazy nights-turneen, liksom for å hinte til både Peter Criss og Eric Carr, har vel (med unntak av Revenge-line upen med Bruce Kulick og Eric Singer) Kiss aldri vært så musikalsk sterke som nå.Her er ingen trommis som sakker akterut etter andre riff eller en gitarist som glemmer at han er på jobb. Dette er stødige håndverkere under strikt kontrakt, signert Paul Stanley og Gene Simmons. Med det som utgangspunkt, er det bare å fyre opp Blue-ray-spilleren!
Konserten er spilt inn på Hard Rock Hotel i Las Vegas, altså en relativ tett og intim konsertsal (i amerikansk målestokk) til sammenligning med de store stadionene. Her i landet har vi de siste årene ikke vært direkte bortskjemte med Kiss-besøk, men vi som er interesserte har likevel fått solide glimt av hvordan sceneshowet har sett ut. Den store "edderkoppen" er visuell tøff og bringer tankene til den klassiske Love Gun og Alive II-"trappescenen". Denne gangen består sceneshowet av en kaskade av lys, pyro, bomber, skjermer og enda mer lys og bomber. Det ser tøft og rålekkert ut, og det beste av alt: Det høres knall ut også.



For å starte med den akustiske konserten, foregår den i en uformell setting under det som må være en meet & greet. Karene stiller hverdagslig kledt og uten sminke. Hele opplegget minner om Unplugged-konserten for 20 år siden, men der 1996-konserten var kvikk og full av pepp, er versjonene av Coming home og Goin´ blind realitivt sedate, for å si det sånn. Artig med Hard luck woman (Paul Stanley synger), men ellers er den akustiske delen mest for å gi noe ekstra til fansen, noe bonus - som det for øvrig det ellers lite av på filmene.

Til slutt: Settet. Samler man på bootlegs, har de siste årene vært enda traurige enn 1983-1984-turneene da mer eller alt var likt. Men her -kjære vene! Det starter oppskriftsmessig med Detroit rock city, så følger Creatures of the night, Psycho circus, Parasite, War machine (!) og Tears are falling (!!). Andre høydepunkter er Hell or hallelujah, en tøff og en smule oppdatert versjon av God of thunder og så er det utrolig moro å høre Do you love me igjen.
På CD-en og vinylen er soloene kuttet ut (heldigvis), men 16 Kiss-klassikere på rekke og rad i en forrykende livesetting, er så absolutt ikke noe å kimse av.
OK, det er sikkert mye overdubs, klipp og lim, juks og fanteri her også. Men det spiller ingen rolle. Kiss lover i underkant av to timer med verdens tøffets rock & roll-show, og det løftet innfrir de. De er ikke The hottest band in the world for ingenting.

The Demon fyller 66

Det ble sagt at Gene Simmons, tidligere lærer med en egen evne til å fordype seg i skumle temaer som religion og slikt, fikk beskjed om å holde kjeft da Kiss ble intervjuet på 1970-1980-tallet. Hvorfor? Rett og slett fordi han slet med å gi de riktige rock & roll-svarene. Han svarte som en lærer, snakket og preiket i det uendelige om tunge ting og kunne til tider virke både nedlatende og arrogant - noe han helt sikkert var også. Slik gjorde ikke rockestjerner. De snakket om sex og rock & roll - og litt drugs. De to førstnevnte tok Paul Stanley seg av, Peter Criss og Ace Frehley kniste seg gjennom det siste.
I dag fyller Gene Simmons 66 år, og det slår meg at han alltid har vært voksen. Bare hør soloalbumet hans fra 1978. Her lesser han på med teateralsk poprock, skrekk og romantikk - og en hyllest til Walt Disney med When you wish upon a star. I 1978 var han 29 år. Genes soloalbum, i motsetning til "oppfølgeren" Asshole fra 2004,  er ikke dårlig, men Kiss-fansen slet med å svelge den. Ace Frehleys var tøft, rocka og enkelt - det var Ace. Paul Stanley reddet Kiss-skinnet mens Peter Criss leflet med croonerpop og kvasidisco på sitt.
Den eminente Kiss-podcasten Three sides of the coin, som jeg stadig vender tilbake til, har hatt noen morsomme og interessante diskusjoner om Gene Simmons. Som vanlig har de snudd en stein jeg har oversett, men som så absolutt make sense. Da Kiss i 1983 fjernet sminka, ble Simmons på mange måter vingeklippet. Paul Stanley fant seg raskt til rette i sin nye rolle. Han danset rundt og var like mye rockestjerne som under sminketida, men Gene, stakkars, hadde blitt frarøvet sin rolle som The Demon. Han hadde tunga og greide å beholde flammenummeret sitt, men når han vraltet rundt som The Demon uten de vanvittig heftige kostymene og det sminkede ansiktet, så han direkte kårny ut. Jeg så det ikke da, men når gutta fra USA her om dagen kommenterte det, hadde jeg ikke noe annet valg enn å si meg enig.
Gene Simmons har aldri vært min mann i Kiss. Låtene hans har oppigjennom årene vært mildt sagt ujevne og det er ikke alltid stemmen har greid å løfte låtene eller gi de særpreg heller. Personlig synes jeg han leverer de beste låtene på de utskjelte albumene Unmasked og Crazy nights - og kanonplata Revenge, selvfølgelig, for ikke glemme Sonic boom og Monster der han gjør et grusomt comeback som, ja , Gene Simmons.

Under store deler av åttitallet, tenker da spesielt på Animalize og Asylum, var det derimot en forvirret og Kiss-lei Simmons som bare sporadisk var innom studio og involvert i bandet. At Kiss i det hele tatt eksisterte og kom seg igjennom åttitallet, er ene og alene Paul Stanleys fortjeneste - noe Stanley ikke er sen om å nevne i sin selvbiografi.
Når Gene Simmons nå fyller 66 år, er det tross alt med respekt jeg skriver disse linjene. Han var en av grunnene til at jeg ble Kiss-fan, han så alltid tøff ut på plakater og platecovere og var årsaken til at man holdt seg våken utover sommerkveldene for å se om han dukket opp i Miami vice. Det gjorde han - i noen korte, men kule sekunder. Men ingen skal ta fra Gene Simmons det faktum at han i min verden reddet rocken da Nirvana tidlig på nittitallet entret scena med loslitte strikkegensere og hølete joggesko. Hardrocken lå med brukket rygg, men Kiss kjempet tappert og gjorde så godt de kunne med Revenge. På Unholy hilser vi for første gang siden 1982/1983 på Gene Simmons - The Demon - igjen. Her er han tvers igjenom ond og forbanna - og dødskul. Han hadde nok hørt Smells like teens spirit - og han likte svært dårlig det han hørte, så gratulerer med dagen, gode, gamle demon.