Kiss i Oslo Spektrum - 4 dager igjen

Noe av det fine med å være Kiss-fan er at det alltid dukker opp noe å bruke pengene på. Det finnes alltid et hull som må fylles i samlinga, eller så begynner man å samle på noe nytt i Kiss-verdenen. Ferdig med album? Hva med tegneserier, singler, dukker, bootlegs, plakater, blader og magasiner eller utenlandske pressinger med oversatte albumtitler? Her har jeg allerede fått noen favoritter som står trygt i hylla: Skrevet på forførende spansk, låter både Desenmascarado (Unmasked) og Revolver de amaor (Love Gun) pussig nok mer rock & roll enn orignaltitlene.

Det skal med andre ord handler om plater, eller LP-er. For var det noe som var kjipt -og stas - med å handle inn de klassiske Kiss-skivene på åttitallet, var at det var åttitallspressingene som lå i platehyllene. På en annen side var de billige, og det var jo stas! Men back-katalog på billigsalg betød uten unntak Kiss-plater uten snasne innercovere eller innlegg. Det var streite covere med vanlige, kjedelige hvite innerkonvolutter med blekgul Casablanca-etikett på de aller fleste utgivelsene som gjaldt. På den tida (vi snakker 30 år pluss bakover i tid) kjente jeg ikke til hva som skjulte seg av godbiter på de originale utgivelsene. I senere tid har de takket være Ebay og andre tjenester vært tilgjengelige, men (stort sett) vært veldig dyre og i ymse tilstand.
Derfor var gleden stor da hele Kiss-katalogen i 2104  kom ut på vinyl igjen, for der var alt på plass: Heftet og tatoveringene i Alive !!, det blodige innercoveret med pappistolen i Love Gun og det lekre innercoveret med det snedige klistremerket i Rock & Roll Over. Så var det soloalbumene ...



Noe av de ... nei, de lekreste coverne i samlinga er de fire solocoverne. Hvor mange timer jeg har brukt på å finstudere de fire ansiktene ført i penn og pensel av Eraldo Carugati har jeg heldigvis ikke tall på, men at det til sammen dreier seg om en raus fellesferie er jeg helt sikker på.
Men sjekk bildene, detaljene, den lille stripen med blod på ansiktet til Gene Simmons som ble lagt til i siste liten og at hvert medlem har fått sin farge. Himmelblå er Ace Frehley, den forførende lillafargen er Paul Stanley, den demoniske blodrødfargen er Gene Simmons og den jungelgrønne og optimistiske fargen tilhører selvfølgelig jungelkatten Peter Criss, som nesten hadde ni liv i Kiss.
Jeg hadde soloalbumene både på kassett, CD og vinyl før 2014, men da de ble sluppet på nytt igjen med plakat og det hele, ja, da måtte jeg selvølgelig handle inn skivene på nytt - igjen. Det må innrømmes at jeg drøyde litt, spesielt med Peter Criss-skiva, men da det for ikke lenge siden ble satt ut et rykte om at den kom til å gå ut av produksjon, da var veien til Amazon bokstavelig talt kort! Helt sikkert bløff, men det er slike ting som gjør det moro å være fan. Finne noe å jakte på, noe man liksom ikke kan gå glipp av (som denne australske utgaven av The best of solo albums som er fantastisk lekker).

Det  var en stor greie da de fire soloalbumene kom ut samtidig i (optimistisk) millionopplag i september 1978. Dette hadde ingen gjort før - gitt ut soloalbum mens bandet fortsatt var aktivt, jo visst, men aldri hadde samtlige medlemmer i et band gitt ut soloalbum samtidig. 
Responsen var mildt sagt splittet. Hva var dette? Fire album som ser ut som Kiss, men det er jo ikke Kiss, selv om det er det? Det var dyrt nok å kjøpe skiver i utgangspunktet, hvordan i all verden skulle fansen ha råd til å kjøpe fire - samtidig? Løsningen var at de aller fleste delte opp handlingen og prioriterte stort sett slik at Paul Stanley var første pri, så fulgte Ace Frehley og Gene Simmons og Peter Criss til slutt. At soloalbumene var et resultat av at det mektige maskineriet begynte å knake og slå alvorlige sprekker, var det vel de færreste som tenkte på.

Men jeg slår et slag for soloplatene jeg også, og som veldig mange er Paul Stanley min favoritt. Litt feigt ettersom det er det albumet som er tryggest og låter mest Kiss, men dette er et album helt uten dødpunkter som viser at Paul Stanley er Kiss´ Paul McCartney hva låtteft og øre for refrenger angår.
Best: Tonight you belong to me, Wouldn't you like to know me, It´s all right, Goodbye
Slappest: Ain´t quite right







I ettertid hadde det vært moro hvis albumet til Gene Simmons hadde vært enda villere og særere. I bunn og grunn er han i en liten identitetskrise. Han vil være demonen i Kiss, samtidig er han livredd for å ikke virke smart og sofistikert nok. Som med Peter Criss tenkte han nok at nå skal jeg vise dem!
Men jeg liker albumet godt, jeg! Alt dette har resultert i et veldig fint, om ikke direkte David Bowie-sprøtt album der han endelig får lov å være The Beatles i Mr. Make Believe og crooner i Disney-favoritten When you wish upon a star. 
Best: Radioactive, See you tonite, Mr Make Believe, Living in sin
Slappest: When you wish upon a star


Der Gene Simmons allierer seg med et stjernelag av musikere som spenner seg fra Joe Perry (Aerosmith) og Rick Nielsen (Cheap Trick) til Bob Seger og Jeff "Skunk" Baxter, murer Ace Frehley seg inne i hjemmestudioet sitt sammen med produsenten Eddie Kramer og trommisen Anton Fig. Det er det. Resultatet har blitt en rocka knyttneve av et album der Ace Frehley får boltre seg fritt. Uten tvil soloalbumet som er fansens favoritt, men for egen regning hører jeg oftere på Simmons sitt album enn denne. Likevel, her er det mye tøft - og litt Ace-snålt, selvfølgelig.
Best: Rip it out, What´s on you mind?, Speeding back to my baby, New York groove
Slappest: Ozone, Wiped out

Mens Ace Frehley er den eneste som får en skikkelig hit (New York groove klatrer opp til en sterk 13. plass på Billboard-lista) var det ingen som brydde seg om Peter Criss. Her går han tilbake til sine røtter som ung nattklubbrotte i New York, og gir ut et album så langt fra Kiss man kan komme. Her er tøff rock & roll byttet ut med lett syttitallssoul, poppete ballader og nær sagt strykere på absolutt alt! Likevel er dette et album full av sjarme og fine sanger der Criss´Rod Stewart-hese røst virkelig kommer til sin rett. At mesteparten av låtene ble skrevet lenge før han ble med i Kiss, for så være.
Best: I´m gonna love you, Easy thing, I can´t stop the rain, You matter to me
Slappest: Don´t you let me down, That´s the kind of sugar papa likes.