Kiss i Oslo Spektrum - 3 dager igjen

Nå kommer vi til godsakene: Det er 1987, Kiss gir ut Crazy Nights og får en hit med Crazy, crazy nights. Denne tida skulle bli veldig tumelumsk for Kiss-fans, spesielt her i landet der bandet siden starten verken fikk direkte mye oppmerksomhet fra andre enn fansen og ble i hvert fall aldri spilt på radio! For bare hør: Albumet ble annonsert i avisene og balladen Reason to live fikk til og med prøve seg på 10 i skuddet - der den føk rett til topps!

Det skjedde i februar 1988, og dette var schvære greier. Her kom verdens mest latterliggjorte band og tok rotta på Belinda Carlisle, George Harrison, Whitesnake og Def Leppard! Er det rart denne bragden gikk oss til hodet. Fra å være oversett og gjort narr av, var Kiss plutselig på radio og i annonser for 10 i skuddet i landets største aviser!
Låta levde et berg-og-dalbane-liv i toppsjiktet (den toppet lista to ganger), men i begynnelsen av mai begynte futten å gå ut av ballongen. 5.mai hadde den havnet helt nede på den illevarslende 11.plassen (mellom Climie Fisher og Shatoo) noe som gjorde at de følgelig var de ute av dansen.
Men dette var heftig, og verre - eller mer presist bedre - skulle det bli, for snart var det duket for konsert i Skedsmohallen og denne gangen var det ingen bønn - dit SKULLE jeg!




Trangt, svett og mye hår. Tre stikkord for min aller første ordentlige konsert, men hva gjorde vel slike detaljer når jeg om noen timer skulle se Kiss live!
Jeg var 14 år og ante ingenting om hva som ventet meg. Alt som har dukket opp av grums i ettertid betydde null og niks meg for meg da, og gjør det heller ikke nå. Slike ting som at scena etter klassisk Kiss-standard var enkel og spartansk, manglet Kiss-logoen og at turneen gikk så som så hadde ikke bitt på meg om jeg så hadde fått informasjonen tvangsforet med teskje. Hva så? De er Kiss og kan levere et helstøpt rock & roll-show stående på en bruskasse.

I USA og Canada var det tungvekterne i Helix og av alle tenkelige band Anthrax (!) som var oppvarmingsband for Kiss på Crazy Nights-turneen. Vi fikk Kings of the sun, Australias svar på Backstreet Girls. Ikke akkurat Anthrax, som var hotte på den tida. Men Kings of the sun var et tøft band, for all del, og at debutalbumet var produsert av Eddie Kramer gjorde jo at bandet hadde noe Kiss-relatert over seg også. Naturligvis måtte vi kjøpe skiva!
Som nevnt, det som oppleves i brytningsårene setter uslettelige spor. Så også denne septemberkvelden i Skedsmohallen. Da lysene i hallen ble slukket og den monotone synthlyden ljomet ut av høyttalerne og den karakteristiske stemmen forkynte de ordene jeg hadde hørt tusenvis av ganger på mer eller mindre offisielle utgivelser fylte hallen, var jeg i heavy rock-himmelen: "Alllllll right Oslo! You wanted the best and you got the best! The hottest band in the world ... Kiss!" Fire kjappe rapp på hi hat-en fra Eric Carr og konserten var i gang med Love gun. For en åpningslåt - jeg likte låta godt fra før, der og da ble det min favorittlåt med Kiss og foretrukne konsertstarter.
Jeg tror jeg verken hoppet, veivet med armene eller jublet. Jeg bare sto der apatisk og nøt kvelden, Jeg fattet ikke at karene som sto fem-seks foran meg på en scene i en idrettshall utenfor Oslo var Paul Stanley, Gene Simmons, Eric Carr og Bruce Kulick. De samme som spiller på Crazy nights-albumet og de samme som opptrer på VHS-kassetten Animalize live uncencored. 
Jeg fikk med nød og neppe sneket inn et skralt fotoapparat. Det var så mange folk (høye) foran meg at det var håpløst å sikte. Det vare bare å slenge apparatet opp i lufta og trekke av. Jeg knipset i ett sett, og her er ett av bildene:



Ja, bare le, men for meg er dette et dokument av mitt aller første møte med Kiss som etter denne kvelden i Lillestrøm i 1988 bare befestet sin posisjon som verdens største rockeband. I alle fall i min verden, og det er den som teller. For meg.