30 år siden heavyåret 1986 - Vol II

BON JOVI - SLIPPERY WHEN WET kunne godt smettet under radaren hadde det ikke vært for den massive radiospillingen førstesingelen You give love a bad name fikk. For der Bon Jovis debutalbum inneholdt slagere som Runaway og She don´t know me, var det lite å rope hurra for på oppfølgeren 7800 Fahrenheit. Men i juli kom singelen You give love a bad name og med det var forventningene til Slippery when wet skrudd, om ikke akkurat til 11, så i hvert langt forbi 5! Selv om en topptent Desmond Child på laget bare bidro på tre låter (deriblant de to singlene), kunne både band og lyttere likevel kose seg med freshe og catchy hard rock-låter som Livin´on a prayer, Raise your hands og Wanted dead or alive, som faktisk var albumets opprinnelige tittel.

Faktisk skulle albumet ha et helt annet cover også, men det skulle til slutt vise seg at det bare var japanerne som var modige nok til å gi ut Slippery when wet med dette coveret.
Her skyldes det å gjøre eventuelle sarte lesere oppmerksomme på at vi nå altså befinner oss i 1986 og at hard rock og damer var en like naturlig kombinasjon som sol og blå himmel.
Selv om albumet ikke har den samme kultstatusen som Slippery when wet, greide Bon Jovi i 1988 likevel å følge greit opp suksessen med New Jersey som ble det "siste" Bon Jovi-albumet før bandet tok en pause og fortsatte i en litt annen og "mørkere" stil med comebackalbumet Keep the faith i 1992.


EUROPE - THE FINAL COUNTDOWN er også et album man naturligvis ikke kommer utenom i heavy- og hardrock-året 1986. Etter å markert seg greit med debuten og fått flere hits med oppfølgeren Wings of tomorrow eksploderte det med The final countdown. Med Journey-produsenten Kevin Elson bak spakene, fikk Europe et mer massivt og på mange måter et mer "amerikansk" sound. Låter som Rock the night, Cherokee og balladen Carrie gjorde det skarpt, uten at det hjalp på motivasjonen til John Norum som hoppet av bandet mer eller mindre samne øyeblikk som Europe ble verdensstjerner. The final countdown er selve svennebrevet på hvordan lage et album der det lukter hits og radiospilling av samtlige låter. Har den tålt tidens tann? Jeg mener i hvert det - såpass at jeg skvatt litt ekstra til da jeg kom over et strøkent vinyleks med "hype sticker"  på - måtte jo ta med den! Gode plater får man som kjent ikke for mange av.

CINDERELLA - NIGHT SONGS gjorde sitt inntog på gutterommet med låta Hell on wheels som jeg helt sikkert enten hørte på Rockpeil eller på Rockbox på svensk radio P1- eller begge deler. Selv om bandet rent visuelt så ut som de var på vei til å gjøre audition som backingbandet til Vinnie Vincent, leverte Tom Kiefer og gutta et overraskende hard og tøft album med bare noen små hint av blues. Etter oppfølgeren Long cold winter ble det vel litt vel mye blues, men det lar vi ligge.
Night songs gjorde inntrykk. VHS-en (naturligvis gjort tilgjengelig gjennom postordreselskapet Melody Line) med et knippe låter, deriblant balladen Nobodys fool, gjorde inntrykk. Cinderella var, sitt glorete image til tross, et litt skummelt og møkkete hardrockband med Tom Kiefers hvesende stemme og catchy, riffsterke låter på rekke og rad. I 30 år har skiva vært jevnt og trutt ute av coveret og jeg tror faktisk dette må være et av de få albumene uten dødpunkter. Her er ballader, en tøff bluesflørt i In from the outside, den blytunge Night somgs og tøffe, eviggrønne favoritter som Push push og Shake me. Etter denne dalte interessen for bandet radikalt for min del, men Night songs - hoy, for ei skive!

YNGWIE J. MALMSTEEN - TRILOGY ble fangsten etter å avlagt Rilla platebar på Hamar et besøk under en skoletur i 7. klasse. Malmsteen kjente jeg litt til fra før, men det var - nok en gang - gjennom Thor Rune Haugens lille metallhjørne i Rockpeil jeg hørte låta Magic Mirrors og ble solgt. At coveret i 1986 var knusetøft og noe helt annet enn det Kiss og Mötley Crüe holdt på med, gjorde også susen. Musikk er minner, for selv om Mark Boals aldri ble noen stor vokalist i mine ører, og Yngwie Malmsteen gjør en del kårny ting på skiva, står Trilogy ved siden av den geniale Odyssey som noe av det tøffeste svensken har levert på plate. Bare tenk deg bakoversveisen når stiften treffer åpningsriffet på You don´t remember (I´ll never forget) eller instrumentalen Trilogy suite Op:5 - dette var helt nye toner for en ung rocker.
Oppigjennom årene har jeg med et smalt og skrått øye fulgt Yngwie J. Malmsteens karriere. Lest noen bioer og bare hørt gjennom de nye platene uten at det har fenget. Etter den kommersielle suksessen med spesielt Odyssey virker det som svensken ble så høy på seg selv at han glemte en del viktige ting når det gjelder å spille inn plater: A) Albumet bør inneholde låter B) i hvert noen som kan kalles låter C) det bør være et snev av grei lyd på platene og D) gitarer er tøft, men ofte i samspill med andre instrumenter, men da bør man kunne høre de andre instrumentene også.

ACCEPT - RUSSIAN ROULETTE har alt som er Accept: Marsjmetall, tung koring, tøffe låter og Udo Dirkschneider på vokal. Etter denne forlot Udo sammen med gitaristen Jörg Fischer bandet, og med det var den epoken over. Før Russian Roulette hadde bandet levert en perlerad av album, for når forgjengeren heter Metal Heart og albumet før der igjen heter Balls to the Wall da snakker vi tysk metallhistorie!
Ved siden av noen vanvittige låter som tittelkuttet, Walking in the shadow, T.V. war og catchy åttitallere som It´s hard to find a way og Man enoug to cry pirret historien om platetittelen nysgjerrigheten også. I tittelkuttet synges det "war games", noe som også var den opprinnelige platetittelen, men fordi den actionfylte ungdomsfilmen (som det het da) ved samme navn ble såpass kjent, ble det i hui og hast bestemt å skifte navn til Russian Roulette. En liten detalj som bare er verdt en liten linje på Facebook i dag, men i 1986 var dette en svær greie som gjerne ga en side i Okej.


VINNIE VINCENT - INVASION må jeg nesten ta med fordi det er en viktig Kiss-referanse her. Etter å skrevet noen veldig gode låter for Kiss på Lick it up og Creatures of the night, fikk Vinnie Vincent lov (kremt) til å forlate Kiss-skuta og gjøre noe annet. Noe han også gjorde. I 1986 var det Okej som var kilden til rock & roll-nyheter. Etter at de hadde skrevet om det, var det bare å vente på at enten Rockpeil eller Rockbox skulle finne noe lyd!
Nok en gang var det Rockpeil som slo til med I wanna be your victim. Dette var noe nytt. Greit nok at Yngwie J. Malmsteen klemte til med mye gitarer, men på Invasion hadde han møtt sin overmann. Låtene er catchy og tøffe  - i utgangspunktet - men Vinnie Vincent  nøyer seg ikke med lite! Han lesser på med gitarer, gitarer og enda mer gitarer før han åpner slusene til kastratvokal med mere og etterlater lytteren utslitt ved høyttalerne. Vinnie Vincent er en genial låtskriver, bare hør på Back on the streets fra denne utgivelsen. Men vil du høre den i en bra versjon, bør du sjekke ut John Norums fra sin solodebut Totak control eller en Ace Frehley-bootleg fra samme tidsrom. Men Vinnie Vincent har på sitt krøkkete vis greid å bli en myte. De to soloalbumene solgte ingenting, forsøkene med noen EP-er gjorde heller ingenting for ham. I 1992 skrev han noen låter for Kiss til Revenge-albumet, men etter det er det ingen som verken har sett eller hørt noe fra Vinnie Vincent og i dag regnes han nærmest som savnet! Some says han jobber som studiomusiker under et annet navn i Nashville, andre sier han er uteligger og det som verre er. Det som uansett er tilfelle er at han i 1986 fikk en svoren Kiss-fan til å kjøpe Invasion - men ikke oppfølgeren All system go. 

Yes, dett var dett! Det finnes så mange gode plater i bunken merket 1986 at internett ville bli brukt opp skulle man ta for seg alt sammen, men nå er det heldigvis snart ett nytt år med nye muligheter til å grave fram gamle plater! Godt nytt og snurr skiver!

30 år siden heavyåret 1986 - Vol I

Når stiloppgavene ble utlevert i norsktimene fulgte pekefingeren alltid samme rutine: Fra den kjedelige førsteoppgaven (som helt sikkert ga god karakter, uansett innhold) til den siste, selve halmstråoppgaven som var perfekt for dem som a) hadde veldig mye fantasi eller b) ikke eide fantasi i det hele tatt: Fristil!
Det var på denne siste oppgaven pekefingeren min stort sett stoppet, og det gjør den for så vidt nå også. Med det mener jeg at dette skrives på frihånd og etter husken. Dette er altså ikke ment som noe oppslagsverk! Det er bare ment som en liten mimretur for å titte litt på noen av de gilde platene som kom ut for 30 år siden.
Herregud, 30 år - det høres ut som vi skal tilbake til The Beatles-tida, men det skal vi ikke. Vi skal bare tilbake til 1986,
1986 var et svært år for meg som musikk- og - ikke minst - nyter av heavy metal og tungrock. Derfor tenkte jeg en  kjapp titt på noen av platene som skulle bety mye for meg - der og da. Med det menes at her finner man verken Candlemass eller Voivod, for selv om det er band jeg har snoket litt i i ettertid, var dette var helt ukjente band for 13-årige meg.

METALLICA - MASTER OF PUPPETS har jeg snakket mye om før, men som for noen måneder siden står denne som et av de aller største øyeblikkene på plate - for meg, i hvert fall. Å ja, det glemte jeg å si - vi snakker vinylutgavene - alltid vinyl! Så sitter du og knoter med et lite CD-cover, se for deg Metallica-logoen i stilig, men tøff marmor, korsene, "dog taggene", trådene og ikke minst de giftige bildene på baksiden av coveret! Det viser Metallica som verdens største band - selv om de i starten på turneen "bare" var support for Ozzy Osbourne. Men du verden - denne holder fortsatt vann, og etter de nye låtene å dømme, virker det ikke som Metallica er klare til å pensjonere seg riktig enda -selv om det så stygt ut for noen år siden.

ALICE COOPER - CONSTRICTOR står vel ikke akkurat fram som noen Alice Copper-klassiker, men at det var et viktig album for Cooper, er det ingen tvil om. Etter å forvirret gamle fans med å gi ut mer eller mindre eksperimentelle album (som toppet seg med det snodige, men slettes ikke ille tospannet DaDa og Zipper catches skin) i nær sagt 10 år, tar han seg sammen, ser seg rundt og snuser inn hva som gjelder av musikk og kommer med et album som oser av hits. Poppete og syntetiske, javisst, men med låter som Teenage Frankenstein, The world needs guts, Thrill my gorilla og naturligvis He´s back (the man behind the mask) fra grøsseren Friday the 13th Part IV: Jason lives, ble yngre musikknytere oppmerksomme på den gamle skrekkrockeren igjen, noe som gjorde at Alice Cooper plutselig fikk en ny start med et nytt publikum, noe som igjen gjorde at han kunne legge ut på The nightmare returns-turneen, blant annet med Ace Frehley som support, men det er annen historie.
Han knytter til seg yngre musikere som muskelbunten Kane Roberts og bassisten Kip Winger (som skulle få en OK karriere på egen hånd). På coveret er det nærbilde av Alice med den karakteristiske øyesminken, smått tyggende på en kongeboa. På baksiden, litt som på The Beatles´Sgt Peppers ..., står musikere og produsenter oppført, og det tøffeste av alt -vi ser underkroppen til Alice Cooper, liksom han er hengt, med slangen krypende oppover og rundt skrotten. Joda, Alice Cooper var tilbake! Er det rart jeg ønsket meg -og heldigvis fikk - denne til jul? Etter denne oppturen ble det mye krafsing i "C"-hylla på Platespiller´n. Både Billion dollar babies, Killer og Love it to death innfridde, men noen Constrictor var de ikke.


VAN HALEN - 5150 må jeg - til mange gamle fans´store fortvilelse -  innrømme var Van Halen-ventilen for meg. Tidligere hadde jeg prøvd meg på Fair Warning, Diver down og Van Halen II, ja, til og med 1984 uten å få verken fot eller napp. Det var noe med soundet. Det låt trått og uferdig. Låtene var ikke fengende og David Lee Roth har jeg aldri sett på som noe annet enn en kul entertainer.
Nå skal jeg være forsiktig, for selv om singlene kom med noen ukers mellomrom, mener jeg NRK P2s Rockpeil spilte Van Halens Good enough og Europes The final countdown i samme program! Mulig jeg husker det slik fordi låtene var på samme opptakskassett og at tida gikk litt saktere i 1986, men uansett- for en tøff, vågal, kul og ikke minst melodisterk Van Halen-låt! Sammy Hagar ble min mann i bandet, og jeg må innrømme at jeg liker alle fire studioalbumene han gjorde med Van Halen, eller Van Hagar som mange både valgte og velger kalle de årene han var med. Uansett, 5150 var det første Van Halen-albumet som toppet Billboard-lista (1984 nådde "bare" en andreplass) og når man hører på albumet idag, så sitter låter som Why can´t this be love, Dreams, Summer nights og den kårny Inside fortsatt godt i øret.

OZZY OSBOURNE - THE ULTIMATE SIN er Ozzy Osbournes fjerde soloalbum og hans bidrag til å gi gamle fans hakeslepp. Nå begynte Ozzy å bli litt mykere i kantene allerede på forgjengeren Bark at the moon, og som med veteraner som Judas Priest og allerede nevnte Van Halen begynte også Ozzy Osbourne å leke med litt mer poppete materiale og uttrykk. Albumet er produsert av Ron Nevison som på den tida hadde gjort suksess med band som Heart og Survivor. Var det noen som kunne gjøre Ozzy til en hit på radio, var det ham! Den samme Nevison skulle året etter produsere Crazy nights med Kiss og ta med seg mye av synthene og oppskriftsheftet fra The ultimate sin, men det - som mye annet - er en annen historie og et annet årstall.
Ettersom jeg er fan av gode melodier og catchy refreng, liker jeg denne her. Låter som Shot in the dark, Thank god for the bomb og ikke minst tittelkuttet, er knallsterke låter som fortjener spilletid på høyt volum den dag i dag. Pop-Ozzy var nok hard å svelge for mange, men som med både Alice Cooper, Van Halen og Judas Priest med sitt Turbo-album, greide nok også han å kapre en god del nye fans - fans som helt sikkert er med den dag i dag. 30 år etter.
Jøss, dette var moro og for et år 1986 var! Dette må vi må gjøre mer av!

Viva Las Vegas!

Mens fans av andre band furter over hvor grådige favorittene har blitt på sine gamle dager, gjør Kiss-fansen det motsatte. Jovisst vet Kiss (Gene Simmons) å melke kuene, men til forskjell fra mange andre band, er det alltid topp kvalitet på varene. Dukker det opp en Kiss-boks, kan du være sikker på at den er spekket med bøker, plakater, styr og stell av topp kvalitet. Kostbart? Joda, men er man fan så er det så absolutt verdt det. Bare spør de som på 70-tallet begynte å hamstre matbokser, gymbager, sokker, radioer, modellbiler -og flipperspill med Kiss-logo på.

Det siste på Kiss-treet (bortsett fra vinylre-utgivelsene som kom i 2014, har det vært stille en stund nå) er Las Vegas-konserten fra 2014, som ble filmet og for ikke mange måneder siden vist på kinoer verden over, inkludert Lillehammer og Hamar, men ikke Gjøvik, dessverre. Derfor er det stas at konserten nå er tilgjengelig i en drøss formater: En deluxe-pakke (Blue-ray, DVD og CD av konserten, en heftig 60-siders bok med en drøss lekre bilder samt en bonus-CD med en akustisk minikonsert som også finnes på "filmdiskene"), en vinylpakke (dobbelvinyl med dødslekre etiketter, DVD) pluss konserten på enkel DVD eller Blue-ray og en CD-digipack. Jeg tror det skulle være det grøvste.
For egen regning har jeg (foreløpig) gått for deluxe- og vinylutgaven. Og takk og pris for det! Her er det virkelig ikke spart på noe!


Men hvordan låter det/ser det ut? Aller først: Selv om det er kårny at Tommy Thayer er "The space man" og Eric Singer "The cat man" - sistnevnte har sågar de klassiske "Eric Carr-emblemene" Carr brukte på trommene under Crazy nights-turneen, liksom for å hinte til både Peter Criss og Eric Carr, har vel (med unntak av Revenge-line upen med Bruce Kulick og Eric Singer) Kiss aldri vært så musikalsk sterke som nå.Her er ingen trommis som sakker akterut etter andre riff eller en gitarist som glemmer at han er på jobb. Dette er stødige håndverkere under strikt kontrakt, signert Paul Stanley og Gene Simmons. Med det som utgangspunkt, er det bare å fyre opp Blue-ray-spilleren!
Konserten er spilt inn på Hard Rock Hotel i Las Vegas, altså en relativ tett og intim konsertsal (i amerikansk målestokk) til sammenligning med de store stadionene. Her i landet har vi de siste årene ikke vært direkte bortskjemte med Kiss-besøk, men vi som er interesserte har likevel fått solide glimt av hvordan sceneshowet har sett ut. Den store "edderkoppen" er visuell tøff og bringer tankene til den klassiske Love Gun og Alive II-"trappescenen". Denne gangen består sceneshowet av en kaskade av lys, pyro, bomber, skjermer og enda mer lys og bomber. Det ser tøft og rålekkert ut, og det beste av alt: Det høres knall ut også.



For å starte med den akustiske konserten, foregår den i en uformell setting under det som må være en meet & greet. Karene stiller hverdagslig kledt og uten sminke. Hele opplegget minner om Unplugged-konserten for 20 år siden, men der 1996-konserten var kvikk og full av pepp, er versjonene av Coming home og Goin´ blind realitivt sedate, for å si det sånn. Artig med Hard luck woman (Paul Stanley synger), men ellers er den akustiske delen mest for å gi noe ekstra til fansen, noe bonus - som det for øvrig det ellers lite av på filmene.

Til slutt: Settet. Samler man på bootlegs, har de siste årene vært enda traurige enn 1983-1984-turneene da mer eller alt var likt. Men her -kjære vene! Det starter oppskriftsmessig med Detroit rock city, så følger Creatures of the night, Psycho circus, Parasite, War machine (!) og Tears are falling (!!). Andre høydepunkter er Hell or hallelujah, en tøff og en smule oppdatert versjon av God of thunder og så er det utrolig moro å høre Do you love me igjen.
På CD-en og vinylen er soloene kuttet ut (heldigvis), men 16 Kiss-klassikere på rekke og rad i en forrykende livesetting, er så absolutt ikke noe å kimse av.
OK, det er sikkert mye overdubs, klipp og lim, juks og fanteri her også. Men det spiller ingen rolle. Kiss lover i underkant av to timer med verdens tøffets rock & roll-show, og det løftet innfrir de. De er ikke The hottest band in the world for ingenting.

Vinyl - en lekegrind i farger, minner og herlig lyd

For en som på åttitallet stort sett bare hadde råd til å kjøpe småkjipe - men billige - nice price-plater og følgelig deiset rett inn i CD-verdenen på nittitallet, er det ekstra moro å være glad i musikk og ikke minst være glad i plater om dagen. Ved siden av at (mer eller mindre) samtlige nye utgivelser også nå kommer på vinyl, er også mange av de gamle klassikerne tilgjengelige igjen, eller som serien så artig heter, "back on black".

Personlig - og det er jo i bunn og grunn det denne lille nettplassen handler om - er det utrolig moro å kjøpe opp (igjen) de gamle Kiss-platene! For ved siden av at samtlige utgivelser (noen til og med for første gang på vinyl) har gjenoppstått i tung, deilig og særdeles lyttervennlig 180 grams vinyl (noe nice price-versjonene slettes ikke var), er også alle innleggene med! Det betyr den artige papirpistolen i Love Gun, de fantastiske plakatene i Dynasty og Unmasked og de fine innercoverne og heftene som fulgte/følger med Alive og Alive II - blant annet.  

Noe annet som er artig, er at mange band og artister nå har begynt å leke med vinylutgivelsene. Ser man bort fra at poenget naturligvis er å lage så mange varianter av et og samme album som mulig, fordi de vet fansen må ha alt, er det som platekjøper og fan artig å jakte på platene for å tette alle fargehullene - hvis man da ikke er så grådig at man kjøper alt med en gang, selvfølgelig.

En typisk diskusjon som dukker opp, er om fargevinylen forringer kvaliteten på lyden, litt slik som det ble sagt picture discene gjorde i gamle dager. Jeg aner ikke, det får være opp til hver enkelt. Poenget er at det er moro å kjøpe og spille vinylplater igjen!
Det må sies at bortsett fra de tre første skivene (yes, jeg synes Theatre of pain faktisk er et artig album) har jeg aldri vært noen direkte stor Mötley Crüe-fan, men hvor tøffe er ikke disse re-utgivelsene av de klassiske (vi er rause i dag) MC-skivene? Slik skal det gjøres, og om ikke det musikalske gjør at man slår kollbøtter, er det uansett artig å snurre noen gode, gamle Mötley Crüe-skiver og samtidig mimre litt om gamle dager, den gangen Mötley Crüe var noe av det tøffeste man kunne høre på.

Re-utgivelser er artig. Det er moro å finne igjen album man enten bare hadde på opptakskassett eller på vanlig kassett.
Det er også moro å la seg friste av "begrensede" opplag. Det rykker litt ekstra i platesamlegenet da. Ta plateselskapet Peaceville for eksempel. Et sveip innom der gjorde at Mayhems Live in Zeitz på gullvinyl(!) og i et opplag på 1000 eksemplarer, plutselig snart havner i platehylla mi. Hey, det er jo Mayhem - live fra 1990 - med hele den grimme besetningen, Euronymous, Dead, Necrobutcher og Hellhammer, inntakte. Noen år senere skulle som kjent halvparten av bandet forlate denne verden, både for eget og andres sverd.
Men skiva ser tøff ut, og når man vet hvordan Mayhem hørtes ut for vel 25 år siden, er det ikke fritt for at alt ligger til rette for en helsvart aften foran steroanlegget -selv om vinylen er i livsglad gullfarge.

World Wide Live - endelig back on black

Selv om jeg midt på åttitallet var en habil Scorpions-fan, kom jeg faktisk aldri så langt at jeg fikk kjøpt livemesterverket (intet mindre) World Wide Live. I hvert fall ikke på plate. Jeg kostet heller på meg VHS-versjonen (som var svindyr i 1985) med intervjuer, artige snutter off-stage og naturligvis en rekke giftige liveklipp.

Men selv om jeg aldri fikk plassert albumet i hylla, hørte jeg likevel utrolig mye på World Wide Live. Hvordan da? Naturligvis gjennom noen som kjente noen som kunne ta lyden fra skiva over på den trofaste C-90-opptakskassetten fra Maxell (alltid Maxell, til nød BASF), selvfølgelig.
Jeg fulgte Scorpions tett. Spilte i filler Love at first sting, Blackout og Lovedrive. Det samme med Savage Amusement fra 1988 som viste et litt mer moderne Scorpions der de fengende hardrocklåtene låt både framoverlente og skarpere i kantene, uten at det var noen tvil om at det var Scorpions. Singelen Rhythm of Love satt som et skudd, det samme de litt røffere Media Overkill og Passions Rules the Game. 

Så kom det grå 1990 og Crazy World med Wind of Change. Hva var dette?! Dette var ikke det artige og snertne rockebandet som regjerte på åttitallet. Dette var en selvopptatt gjeng som på tvilsom tyskengelsk skulle frelse verden. De hoppet på bandvogna, som amerikanerne kaller det, og begynte å likne på alle andre band. Litt liksom-grunge der, litt mørkemetall der. Berlinmuren falt og jeg meldte meg ut av Scorpions-laget - helt til nå.
Nå er nemlig mange av de klassiske albumene ute igjen - på vinyl! Endelig har jeg sikret meg World Wide Live på dobel vinyl - med plakat, og det hele. Men karene er smarte, for kjøper du vinylutgaven får du ikke med DVD-en (av den klassiske VHS-en) , men en CD-versjon i stedet. Kjøper du CD-en derimot, får du DVD-en med på kjøpet. Fiffig selvfølgelig.
Uansett, albumet låter like heftig og tøft som i 1985. Dette er Scorpions på sitt aller, aller beste! Superstjerner i Europa og USA - det er som man kan høre palmesus av låtene som er spilt inn fra den store USA-turneen. For 25 år siden brøt jeg med Scorpions. Nå er vi venner igjen - om enn ikke annet for gammelt vennskaps skyld.