KISS i Oslo Spektrum . 2 dager igjen

Et gløtt bakover i historien, eller plakaten som ledsager denne artikkelserien for den saks skyld, forteller at det visuelle er og alltid har vært en viktig del av Kisstorien.
Det har ikke bare ført til fire tiår med heftige liveshows, det har også gitt næring til en rekke legendariske og ikoniske platecovere, godt over 30 i antallet med smått og stort. Regner man med diverse mer eller mindre offisielle samlinger som er gitt ut på lisens i årens løp, snakker vi derimot om helt andre tall.

For meg som Kiss-fan har platecoverne alltid vært en viktig del av opplevelsen, derfor gir jeg meg nok en gang mimrevegen i vold og gir fem platecovere (regner ikke med de fantastiske solocoverne denne gangen) litt ekstra oppmerksomhet.

CRAZY NIGHTS (1987) - er nok favoritten. Klassiske sminkecovere får bare ha meg unnskyldt, men dette coveret bare slår i mot en som noe helt spesielt.
Alt klaffer her: Fargene er lekre, det ødelagte speilet med karene inni er nydelig utført og det beste av alt: Det er ingen tvil om hvem som har gitt ut albumet! Bandbildene på baksiden (til og med Paul Stanleys blå tanga) ser også bad ass ut.



LOVE GUN (1977) - Et sjarmerende ujevnt album som står som et av mine absolutte favoitter fra sminketida. Ken Kelly, som også gjorde det legendariske Destroyer-coveret er nok en gang hyret inn, og for høyst egen regning synes jeg faktisk Love gun-coveret er hakket stiligere enn Destroyer-omslaget.
Fargene er delikate og sofistikerte og karene ser enda mer over the top-kule ut enn på Destroyer. Ett par milepæler får vi servert også, både i form av at Ace Frehley gjør sin debut som vokalist på et Kiss-album og at dette er det siste studioalbumet hvor alle fire originalmedlemmene spiller på - mer eller mindre samtidig.







ROCK AND ROLL OVER (1976) - Har du null & niks peiling på eller interesse av Kiss, har du likevel garantert sett dette coveret blitt brukt i en eller annen sammenheng, det være seg på en t-skjorte eller en wunderbaum.
Det er så mye som skjer på dette bildet at hadde det blitt gjort på en mindre kløktig måte hadde man bare gitt opp og snudd seg vekk. Men måten det er satt sammen på gjør at detaljene, fargene og motivet smelter sammen til et knalltøft bilde, og det er det som gjør dette coveret så ikonisk. At albumet er en fryd for øret, gjør heller ikke noe, for å si det sånn. Denne kom rett etter Destroyer, og hvis Kiss på Destroyer var pompøse der de omga seg med strykere og barnekor, var de bent ut rocka og topptente på Rock and roll over.

ALIVE (1975) - Det nytter ikke komme utenom denne her - og da slenger jeg på Alive II i samme slengen, rett og slett fordi det aldri verken før eller senere har blitt tatt et så tøft bilde av Gene Simmons og at bombekalaset i utbretten er noe av det heftigste som noen gang er blitt festet til et platecover.
Men Alive var viktig, rett og slett fordi her fikk jeg for første gang se og høre Kiss samtidig! Liveopptakene (som jo stort sett er live ...) med Paul Stanleys mellomsnakk var helt utrolig å høre på, og så var det coveret med Kiss i full fyr på framsida og bilde av Kiss-fans med hjemmlaget plakat i en utsolgt arena på baksiden. Åpnet man coveret fikk man se håndskrevne notater og hilsner til fansen fra Gene, Paul, Ace og Peter. Hvor kult var ikke det!






UNMASKED (1980) - La oss være ærlige, det er komplett umulig å plukke fem platecovere av flere titalls, så dette blir etter magefølelsen - og dagsformen. Men Unmasked kommer jeg ikke unna. Dette var den første kassetten jeg maste fader´n om å kjøpe til meg da den kom, og den dag i dag står denne som en av mine absolutte favoritter. Hvis folk spør meg om mine tre favorittskiver med Kiss, svarer jeg kjapt som en røyskatt: Crazy nights, Unmasked og (Music from) The Elder. Det er mine tre absolutte favoritter - om det er album jeg vil anbefale til noen som aldri har hørt ei Kiss-låt før, neppe, men for meg er dette viktige album i min Kisstorie som aldri har sluttet å gløde.
Her er også alt riktig. Fargene, tegneserietemaet som det faktisk ligger en story og spenning i, og så er det selve kontroversen, sisteruta der fyren sier til leseren at Kiss stinker. Mange fans har reagert på den ruta. Her har vi hele livet blitt fortalt at favorittbandet vårt suger, og så sier de det samme selv! Jeg ser på kommentaren som selvironi og humor. Som Paul Stanley (løselig) sa det i et intervju: Som Kiss-fan er du enten med eller mot oss. Digger du bandet - knall. Hater du Kiss, helt i orden. Midt på treet? Finn deg heller et annet band.

Jøss, var det fem alt? Her er noen som naturligvis burde vært med - som på mirakuløst vis likevel ble det!

Kiss i Oslo Spektrum - 4 dager igjen

Noe av det fine med å være Kiss-fan er at det alltid dukker opp noe å bruke pengene på. Det finnes alltid et hull som må fylles i samlinga, eller så begynner man å samle på noe nytt i Kiss-verdenen. Ferdig med album? Hva med tegneserier, singler, dukker, bootlegs, plakater, blader og magasiner eller utenlandske pressinger med oversatte albumtitler? Her har jeg allerede fått noen favoritter som står trygt i hylla: Skrevet på forførende spansk, låter både Desenmascarado (Unmasked) og Revolver de amaor (Love Gun) pussig nok mer rock & roll enn orignaltitlene.

Det skal med andre ord handler om plater, eller LP-er. For var det noe som var kjipt -og stas - med å handle inn de klassiske Kiss-skivene på åttitallet, var at det var åttitallspressingene som lå i platehyllene. På en annen side var de billige, og det var jo stas! Men back-katalog på billigsalg betød uten unntak Kiss-plater uten snasne innercovere eller innlegg. Det var streite covere med vanlige, kjedelige hvite innerkonvolutter med blekgul Casablanca-etikett på de aller fleste utgivelsene som gjaldt. På den tida (vi snakker 30 år pluss bakover i tid) kjente jeg ikke til hva som skjulte seg av godbiter på de originale utgivelsene. I senere tid har de takket være Ebay og andre tjenester vært tilgjengelige, men (stort sett) vært veldig dyre og i ymse tilstand.
Derfor var gleden stor da hele Kiss-katalogen i 2104  kom ut på vinyl igjen, for der var alt på plass: Heftet og tatoveringene i Alive !!, det blodige innercoveret med pappistolen i Love Gun og det lekre innercoveret med det snedige klistremerket i Rock & Roll Over. Så var det soloalbumene ...



Noe av de ... nei, de lekreste coverne i samlinga er de fire solocoverne. Hvor mange timer jeg har brukt på å finstudere de fire ansiktene ført i penn og pensel av Eraldo Carugati har jeg heldigvis ikke tall på, men at det til sammen dreier seg om en raus fellesferie er jeg helt sikker på.
Men sjekk bildene, detaljene, den lille stripen med blod på ansiktet til Gene Simmons som ble lagt til i siste liten og at hvert medlem har fått sin farge. Himmelblå er Ace Frehley, den forførende lillafargen er Paul Stanley, den demoniske blodrødfargen er Gene Simmons og den jungelgrønne og optimistiske fargen tilhører selvfølgelig jungelkatten Peter Criss, som nesten hadde ni liv i Kiss.
Jeg hadde soloalbumene både på kassett, CD og vinyl før 2014, men da de ble sluppet på nytt igjen med plakat og det hele, ja, da måtte jeg selvølgelig handle inn skivene på nytt - igjen. Det må innrømmes at jeg drøyde litt, spesielt med Peter Criss-skiva, men da det for ikke lenge siden ble satt ut et rykte om at den kom til å gå ut av produksjon, da var veien til Amazon bokstavelig talt kort! Helt sikkert bløff, men det er slike ting som gjør det moro å være fan. Finne noe å jakte på, noe man liksom ikke kan gå glipp av (som denne australske utgaven av The best of solo albums som er fantastisk lekker).

Det  var en stor greie da de fire soloalbumene kom ut samtidig i (optimistisk) millionopplag i september 1978. Dette hadde ingen gjort før - gitt ut soloalbum mens bandet fortsatt var aktivt, jo visst, men aldri hadde samtlige medlemmer i et band gitt ut soloalbum samtidig. 
Responsen var mildt sagt splittet. Hva var dette? Fire album som ser ut som Kiss, men det er jo ikke Kiss, selv om det er det? Det var dyrt nok å kjøpe skiver i utgangspunktet, hvordan i all verden skulle fansen ha råd til å kjøpe fire - samtidig? Løsningen var at de aller fleste delte opp handlingen og prioriterte stort sett slik at Paul Stanley var første pri, så fulgte Ace Frehley og Gene Simmons og Peter Criss til slutt. At soloalbumene var et resultat av at det mektige maskineriet begynte å knake og slå alvorlige sprekker, var det vel de færreste som tenkte på.

Men jeg slår et slag for soloplatene jeg også, og som veldig mange er Paul Stanley min favoritt. Litt feigt ettersom det er det albumet som er tryggest og låter mest Kiss, men dette er et album helt uten dødpunkter som viser at Paul Stanley er Kiss´ Paul McCartney hva låtteft og øre for refrenger angår.
Best: Tonight you belong to me, Wouldn't you like to know me, It´s all right, Goodbye
Slappest: Ain´t quite right







I ettertid hadde det vært moro hvis albumet til Gene Simmons hadde vært enda villere og særere. I bunn og grunn er han i en liten identitetskrise. Han vil være demonen i Kiss, samtidig er han livredd for å ikke virke smart og sofistikert nok. Som med Peter Criss tenkte han nok at nå skal jeg vise dem!
Men jeg liker albumet godt, jeg! Alt dette har resultert i et veldig fint, om ikke direkte David Bowie-sprøtt album der han endelig får lov å være The Beatles i Mr. Make Believe og crooner i Disney-favoritten When you wish upon a star. 
Best: Radioactive, See you tonite, Mr Make Believe, Living in sin
Slappest: When you wish upon a star


Der Gene Simmons allierer seg med et stjernelag av musikere som spenner seg fra Joe Perry (Aerosmith) og Rick Nielsen (Cheap Trick) til Bob Seger og Jeff "Skunk" Baxter, murer Ace Frehley seg inne i hjemmestudioet sitt sammen med produsenten Eddie Kramer og trommisen Anton Fig. Det er det. Resultatet har blitt en rocka knyttneve av et album der Ace Frehley får boltre seg fritt. Uten tvil soloalbumet som er fansens favoritt, men for egen regning hører jeg oftere på Simmons sitt album enn denne. Likevel, her er det mye tøft - og litt Ace-snålt, selvfølgelig.
Best: Rip it out, What´s on you mind?, Speeding back to my baby, New York groove
Slappest: Ozone, Wiped out

Mens Ace Frehley er den eneste som får en skikkelig hit (New York groove klatrer opp til en sterk 13. plass på Billboard-lista) var det ingen som brydde seg om Peter Criss. Her går han tilbake til sine røtter som ung nattklubbrotte i New York, og gir ut et album så langt fra Kiss man kan komme. Her er tøff rock & roll byttet ut med lett syttitallssoul, poppete ballader og nær sagt strykere på absolutt alt! Likevel er dette et album full av sjarme og fine sanger der Criss´Rod Stewart-hese røst virkelig kommer til sin rett. At mesteparten av låtene ble skrevet lenge før han ble med i Kiss, for så være.
Best: I´m gonna love you, Easy thing, I can´t stop the rain, You matter to me
Slappest: Don´t you let me down, That´s the kind of sugar papa likes.

The Demon fyller 66

Det ble sagt at Gene Simmons, tidligere lærer med en egen evne til å fordype seg i skumle temaer som religion og slikt, fikk beskjed om å holde kjeft da Kiss ble intervjuet på 1970-1980-tallet. Hvorfor? Rett og slett fordi han slet med å gi de riktige rock & roll-svarene. Han svarte som en lærer, snakket og preiket i det uendelige om tunge ting og kunne til tider virke både nedlatende og arrogant - noe han helt sikkert var også. Slik gjorde ikke rockestjerner. De snakket om sex og rock & roll - og litt drugs. De to førstnevnte tok Paul Stanley seg av, Peter Criss og Ace Frehley kniste seg gjennom det siste.
I dag fyller Gene Simmons 66 år, og det slår meg at han alltid har vært voksen. Bare hør soloalbumet hans fra 1978. Her lesser han på med teateralsk poprock, skrekk og romantikk - og en hyllest til Walt Disney med When you wish upon a star. I 1978 var han 29 år. Genes soloalbum, i motsetning til "oppfølgeren" Asshole fra 2004,  er ikke dårlig, men Kiss-fansen slet med å svelge den. Ace Frehleys var tøft, rocka og enkelt - det var Ace. Paul Stanley reddet Kiss-skinnet mens Peter Criss leflet med croonerpop og kvasidisco på sitt.
Den eminente Kiss-podcasten Three sides of the coin, som jeg stadig vender tilbake til, har hatt noen morsomme og interessante diskusjoner om Gene Simmons. Som vanlig har de snudd en stein jeg har oversett, men som så absolutt make sense. Da Kiss i 1983 fjernet sminka, ble Simmons på mange måter vingeklippet. Paul Stanley fant seg raskt til rette i sin nye rolle. Han danset rundt og var like mye rockestjerne som under sminketida, men Gene, stakkars, hadde blitt frarøvet sin rolle som The Demon. Han hadde tunga og greide å beholde flammenummeret sitt, men når han vraltet rundt som The Demon uten de vanvittig heftige kostymene og det sminkede ansiktet, så han direkte kårny ut. Jeg så det ikke da, men når gutta fra USA her om dagen kommenterte det, hadde jeg ikke noe annet valg enn å si meg enig.
Gene Simmons har aldri vært min mann i Kiss. Låtene hans har oppigjennom årene vært mildt sagt ujevne og det er ikke alltid stemmen har greid å løfte låtene eller gi de særpreg heller. Personlig synes jeg han leverer de beste låtene på de utskjelte albumene Unmasked og Crazy nights - og kanonplata Revenge, selvfølgelig, for ikke glemme Sonic boom og Monster der han gjør et grusomt comeback som, ja , Gene Simmons.

Under store deler av åttitallet, tenker da spesielt på Animalize og Asylum, var det derimot en forvirret og Kiss-lei Simmons som bare sporadisk var innom studio og involvert i bandet. At Kiss i det hele tatt eksisterte og kom seg igjennom åttitallet, er ene og alene Paul Stanleys fortjeneste - noe Stanley ikke er sen om å nevne i sin selvbiografi.
Når Gene Simmons nå fyller 66 år, er det tross alt med respekt jeg skriver disse linjene. Han var en av grunnene til at jeg ble Kiss-fan, han så alltid tøff ut på plakater og platecovere og var årsaken til at man holdt seg våken utover sommerkveldene for å se om han dukket opp i Miami vice. Det gjorde han - i noen korte, men kule sekunder. Men ingen skal ta fra Gene Simmons det faktum at han i min verden reddet rocken da Nirvana tidlig på nittitallet entret scena med loslitte strikkegensere og hølete joggesko. Hardrocken lå med brukket rygg, men Kiss kjempet tappert og gjorde så godt de kunne med Revenge. På Unholy hilser vi for første gang siden 1982/1983 på Gene Simmons - The Demon - igjen. Her er han tvers igjenom ond og forbanna - og dødskul. Han hadde nok hørt Smells like teens spirit - og han likte svært dårlig det han hørte, så gratulerer med dagen, gode, gamle demon.