KISS i Oslo Spektrum . 2 dager igjen

Et gløtt bakover i historien, eller plakaten som ledsager denne artikkelserien for den saks skyld, forteller at det visuelle er og alltid har vært en viktig del av Kisstorien.
Det har ikke bare ført til fire tiår med heftige liveshows, det har også gitt næring til en rekke legendariske og ikoniske platecovere, godt over 30 i antallet med smått og stort. Regner man med diverse mer eller mindre offisielle samlinger som er gitt ut på lisens i årens løp, snakker vi derimot om helt andre tall.

For meg som Kiss-fan har platecoverne alltid vært en viktig del av opplevelsen, derfor gir jeg meg nok en gang mimrevegen i vold og gir fem platecovere (regner ikke med de fantastiske solocoverne denne gangen) litt ekstra oppmerksomhet.

CRAZY NIGHTS (1987) - er nok favoritten. Klassiske sminkecovere får bare ha meg unnskyldt, men dette coveret bare slår i mot en som noe helt spesielt.
Alt klaffer her: Fargene er lekre, det ødelagte speilet med karene inni er nydelig utført og det beste av alt: Det er ingen tvil om hvem som har gitt ut albumet! Bandbildene på baksiden (til og med Paul Stanleys blå tanga) ser også bad ass ut.



LOVE GUN (1977) - Et sjarmerende ujevnt album som står som et av mine absolutte favoitter fra sminketida. Ken Kelly, som også gjorde det legendariske Destroyer-coveret er nok en gang hyret inn, og for høyst egen regning synes jeg faktisk Love gun-coveret er hakket stiligere enn Destroyer-omslaget.
Fargene er delikate og sofistikerte og karene ser enda mer over the top-kule ut enn på Destroyer. Ett par milepæler får vi servert også, både i form av at Ace Frehley gjør sin debut som vokalist på et Kiss-album og at dette er det siste studioalbumet hvor alle fire originalmedlemmene spiller på - mer eller mindre samtidig.







ROCK AND ROLL OVER (1976) - Har du null & niks peiling på eller interesse av Kiss, har du likevel garantert sett dette coveret blitt brukt i en eller annen sammenheng, det være seg på en t-skjorte eller en wunderbaum.
Det er så mye som skjer på dette bildet at hadde det blitt gjort på en mindre kløktig måte hadde man bare gitt opp og snudd seg vekk. Men måten det er satt sammen på gjør at detaljene, fargene og motivet smelter sammen til et knalltøft bilde, og det er det som gjør dette coveret så ikonisk. At albumet er en fryd for øret, gjør heller ikke noe, for å si det sånn. Denne kom rett etter Destroyer, og hvis Kiss på Destroyer var pompøse der de omga seg med strykere og barnekor, var de bent ut rocka og topptente på Rock and roll over.

ALIVE (1975) - Det nytter ikke komme utenom denne her - og da slenger jeg på Alive II i samme slengen, rett og slett fordi det aldri verken før eller senere har blitt tatt et så tøft bilde av Gene Simmons og at bombekalaset i utbretten er noe av det heftigste som noen gang er blitt festet til et platecover.
Men Alive var viktig, rett og slett fordi her fikk jeg for første gang se og høre Kiss samtidig! Liveopptakene (som jo stort sett er live ...) med Paul Stanleys mellomsnakk var helt utrolig å høre på, og så var det coveret med Kiss i full fyr på framsida og bilde av Kiss-fans med hjemmlaget plakat i en utsolgt arena på baksiden. Åpnet man coveret fikk man se håndskrevne notater og hilsner til fansen fra Gene, Paul, Ace og Peter. Hvor kult var ikke det!






UNMASKED (1980) - La oss være ærlige, det er komplett umulig å plukke fem platecovere av flere titalls, så dette blir etter magefølelsen - og dagsformen. Men Unmasked kommer jeg ikke unna. Dette var den første kassetten jeg maste fader´n om å kjøpe til meg da den kom, og den dag i dag står denne som en av mine absolutte favoritter. Hvis folk spør meg om mine tre favorittskiver med Kiss, svarer jeg kjapt som en røyskatt: Crazy nights, Unmasked og (Music from) The Elder. Det er mine tre absolutte favoritter - om det er album jeg vil anbefale til noen som aldri har hørt ei Kiss-låt før, neppe, men for meg er dette viktige album i min Kisstorie som aldri har sluttet å gløde.
Her er også alt riktig. Fargene, tegneserietemaet som det faktisk ligger en story og spenning i, og så er det selve kontroversen, sisteruta der fyren sier til leseren at Kiss stinker. Mange fans har reagert på den ruta. Her har vi hele livet blitt fortalt at favorittbandet vårt suger, og så sier de det samme selv! Jeg ser på kommentaren som selvironi og humor. Som Paul Stanley (løselig) sa det i et intervju: Som Kiss-fan er du enten med eller mot oss. Digger du bandet - knall. Hater du Kiss, helt i orden. Midt på treet? Finn deg heller et annet band.

Jøss, var det fem alt? Her er noen som naturligvis burde vært med - som på mirakuløst vis likevel ble det!

Vinyl - en lekegrind i farger, minner og herlig lyd

For en som på åttitallet stort sett bare hadde råd til å kjøpe småkjipe - men billige - nice price-plater og følgelig deiset rett inn i CD-verdenen på nittitallet, er det ekstra moro å være glad i musikk og ikke minst være glad i plater om dagen. Ved siden av at (mer eller mindre) samtlige nye utgivelser også nå kommer på vinyl, er også mange av de gamle klassikerne tilgjengelige igjen, eller som serien så artig heter, "back on black".

Personlig - og det er jo i bunn og grunn det denne lille nettplassen handler om - er det utrolig moro å kjøpe opp (igjen) de gamle Kiss-platene! For ved siden av at samtlige utgivelser (noen til og med for første gang på vinyl) har gjenoppstått i tung, deilig og særdeles lyttervennlig 180 grams vinyl (noe nice price-versjonene slettes ikke var), er også alle innleggene med! Det betyr den artige papirpistolen i Love Gun, de fantastiske plakatene i Dynasty og Unmasked og de fine innercoverne og heftene som fulgte/følger med Alive og Alive II - blant annet.  

Noe annet som er artig, er at mange band og artister nå har begynt å leke med vinylutgivelsene. Ser man bort fra at poenget naturligvis er å lage så mange varianter av et og samme album som mulig, fordi de vet fansen må ha alt, er det som platekjøper og fan artig å jakte på platene for å tette alle fargehullene - hvis man da ikke er så grådig at man kjøper alt med en gang, selvfølgelig.

En typisk diskusjon som dukker opp, er om fargevinylen forringer kvaliteten på lyden, litt slik som det ble sagt picture discene gjorde i gamle dager. Jeg aner ikke, det får være opp til hver enkelt. Poenget er at det er moro å kjøpe og spille vinylplater igjen!
Det må sies at bortsett fra de tre første skivene (yes, jeg synes Theatre of pain faktisk er et artig album) har jeg aldri vært noen direkte stor Mötley Crüe-fan, men hvor tøffe er ikke disse re-utgivelsene av de klassiske (vi er rause i dag) MC-skivene? Slik skal det gjøres, og om ikke det musikalske gjør at man slår kollbøtter, er det uansett artig å snurre noen gode, gamle Mötley Crüe-skiver og samtidig mimre litt om gamle dager, den gangen Mötley Crüe var noe av det tøffeste man kunne høre på.

Re-utgivelser er artig. Det er moro å finne igjen album man enten bare hadde på opptakskassett eller på vanlig kassett.
Det er også moro å la seg friste av "begrensede" opplag. Det rykker litt ekstra i platesamlegenet da. Ta plateselskapet Peaceville for eksempel. Et sveip innom der gjorde at Mayhems Live in Zeitz på gullvinyl(!) og i et opplag på 1000 eksemplarer, plutselig snart havner i platehylla mi. Hey, det er jo Mayhem - live fra 1990 - med hele den grimme besetningen, Euronymous, Dead, Necrobutcher og Hellhammer, inntakte. Noen år senere skulle som kjent halvparten av bandet forlate denne verden, både for eget og andres sverd.
Men skiva ser tøff ut, og når man vet hvordan Mayhem hørtes ut for vel 25 år siden, er det ikke fritt for at alt ligger til rette for en helsvart aften foran steroanlegget -selv om vinylen er i livsglad gullfarge.

It´s Alive!

Du verden, i dag er det 40 år siden Kiss Alive! så dagens lys! Dette sjansespillet av et dobbeltalbum som i verste fall kunne ruinert Casablanca og satt Kiss´ framtidige karriere på spill, men i stedet ble en kommersiell suksess og et album ordentlige rockejournalister - som jo ikke liker Kiss - også vet å sette pris på, ble altså lansert 10. september 1975.
Det er lett å fokusere på det kjipe og mytene, ryktene og de mange uttalelsene som har kommet i etterkant av suksessen. Men hva så om coverbildet slettes ikke er fra en konsert, men er et "staget" fotoshoot. Hva så om det kanskje bare er Peter Criss´ trommer som er ordentlig live og resten er overdubs - slik skjer. I kampens hete er det fort gjort å misse en akkord, bomme på en cymbal, glemme noen ord, og så videre, og det er helt fair at det blir fiffet på i studio. Hvorfor skulle vi ellers hatt bootlegs?

Nei, Kiss Alive! er et morsomt og energisk album å lytte til. Låtene er hentet fra konsertene i Detroit, Cleveland, Wildwood og Davenport. Bandet er ungt, spillegleden er på topp - husk, de hadde ikke slått helt igjennom ennå. Overdubs eller ikke - dette er et godt dokument over hvordan Kiss låt live i 1975: Peter Criss´ swingaktige måte å spille trommer på, fungerer fin-fint. Ace Frehley er gitargud, Gene Simmons er demonen og Paul Stanley er stjerna - ferdig snakket. Coveret er tøft, det. Baksiden, med den fullsatte arenaen og ungguttene som holder det hjemmelagde banneret, like så. De kårny notatene i utbretten er riktignok litt ... kårny, men du verden - de var unge gutter, litt høye på seg selv og hadde kanskje ikke verdens mest erfarne rådgivere rundt seg. Kiss-butikken tidlig på syttitallet ble mer eller mindre styrt etter learning by doing-metoden.

Selv kjøpte jeg skiva en gang midt på åttitallet. Den kostet 79 kroner og ble kjøpt i en platebutikk i Moelv eller Brumunddal. Før Mjøsbrua kom, fløt de to stedene liksom litt sammen. Jeg hadde ikke platespiller, men du verden hvor jeg studerte coveret, leste hvert ord flere ganger, studerte bildene og misunte dem som var i salen. Spesielt de med banneret. Men det hadde jo vært moro å hørt hvordan det hele låt ... Løsningen ble å smiske meg på broder´n som hade en kompis, Kåre, (som jeg nå spiller i band sammen med) som hadde platespiller med opptaksmuligheter til kassett. Etter mye furting fikk jeg bli med opp til Kåre for å ta opp skiva på kassett. Jeg husker broder´n og Kåre drev på med sitt, men jeg satt bare og lytta. Det var helt magisk. For det første - introduksjonen, publikum og så bandet. Men det råeste var å høre hvor forskjellig låtene var fra studioinnspillingene. Trommesoloen på 100.000 years, for eksempel. Ikke direkte spennende, men likevel. Dette var stort! Paul Stanleys mellomsnakk like så - de kunne jo snakke! Kiss Alive! er i dag fortsatt et vitalt og kruttsterkt livealbum - et dokument over verdens største rockeband, noen måneder før de ble nettopp det. Det kanskje enda mer produserte og "kliniske" Alive II  som kom to år senere, viser et mer proft band - et Kiss-maskineri, rett og slett. på Kiss Alive! hører vi fire unge menn som spiller som om det gjelder livet - noe det i og for seg gjorde. Men de klarte seg, og er i dag nesten mer ... alive ... enn noen gang. Men magien fra noen travle og stressende dager i 1975 klarer de uanset budsjetter ikke å gjenskape. Heldigvis er en utgave av Kiss Alive! i dag aldri langt unna.