Gullgraving i rockens skrothandel Vol I

Det er ikke å stikke under en stol at før i tida ble plater stort sett kjøpt inn etter følgende kriterier:
1. Favorittbandet kom alltid først
2. Men var det noe kjent/halvkjent på tilbud (midt på 80-tallet kostet nice price-skivene på Platespiller´n i Gjøvik 40 kroner) var det en gyllen anledning til å sørge for ytterligere hakk i platesamlingsskjeftet
3. Var det ingenting å hente på punkt 1 og 2 var det coverne som solgte plata eventuelt
4. var det å gå etter plateselskapene. Dette var en litt mer sofistikert metode å jakte på, men digget man for eksempel Metallica, var det bare å se etter plater det sto Music for Nations på. Stort sett fant man noe brukbart der, selv om Metallicas Master of Puppets holdt til i en liga lysår foran The Rods og Waysted, for å si det sånn. Var det helt krise, var det bare å se etter ett-eller.annet det sto Mausoleum på. Da fikk man heavy metal, spilt inn av mer eller mindre kvalifisert personell.


En ettertraktet juvel når man grep etter halmstrå på punkt 3 - og i og for seg punkt 4, var andrealbumet til tyske Underdog som sammen med Mercyful Fates Don´t break the oath med Rabies in town stod for et av åttitallets heftigste cover. Det morsomme her er jo at begge albumene kom ut i 1984, men der Mercyful Fate (blant annet, for her hang lisensene løst!) ga ut rysaren på anerkjente Music for Nations  (som hadde fått en real oppsving med nevnte Metallica), ga Underdog ut Rabies in town på Mausoleum, et belgisk plateselskap som på godt og vondt ga uttrykk for at så lenge musikken banda presenterte hadde et snev av fuzzgitarer i seg, ville de gi det ut. Det resulterte i en drøss meget stusselige heavyrock-utgivelser, et litt frynsete rykte, men også noen gode plater som Rabies in town faktisk er.
I ettertid må det sies at Mausoleum oppigjennom årene også knyttet til seg kapasiteter som Molly Hatchet, Warlock, Voivod og Steeler, men for den jevne metall-entusiast var og er Mausoleum et plateselskap reservert B-laget.

Men tilbake til Underdog og Rabies in town fra 1984. For egen regning vet jeg lite om bandet - det gjør Internett også, forresten - bortsett fra at dette er bandets andre album og at bandet tilsynelatende forsvant fra jordas overflate etter at tredjealbumet Out in the night fant veien til platebutikkene 1988.
Line up-en på Rabies in town er Mike "Spider" Linster (vokal), Helmut "Skull" Guegel (gitar), Bernard "E.T." Leinweber (gitar), Randy "Eternal" Engels (keyboards) og Kalla "Animal" Klein (trommer) og sammen høres de ut som en tidlig utgave av Scorpions som inviterer Dio til en interessant fest der resultatet etter hvert blir Underdog. Sagt på en annen måte: Dette er et tysk heavy metal-band som faktisk høres amerikanske ut.
For knising og oppgitte sukk til tross, dette er slettes ikke noe dårlig album. Riffene er tette og tøffe, melodiene er varierte og fengende og ikke minst - dette er en gjeng med humor! Teksta på tittelkuttet er heavy-humor på sitt beste, medlemmenes kallenavn likeså og så er det telefonrøret som blir slengt på etter den meget habile versjonen av Alice Coopers Under my wheels, da. Strålende!
Mitt eksemplar av Underdogs Rabies in town ble kjøpt på ferietur en eller annen gang på slutten av 80-tallet og har vel - med skam å melde - knapt blitt spilt siden. Mulig det var snobberi, men aller helst var det vel fordi det kom så utrolig mange gode plater på den tida. Men jeg har flere Mausoleum-skiver på lager. Mon tro om noen klarer å matche denne perlen, 30 år siden forrige gjennomlytting?

30 år siden heavyåret 1986 - Vol I

Når stiloppgavene ble utlevert i norsktimene fulgte pekefingeren alltid samme rutine: Fra den kjedelige førsteoppgaven (som helt sikkert ga god karakter, uansett innhold) til den siste, selve halmstråoppgaven som var perfekt for dem som a) hadde veldig mye fantasi eller b) ikke eide fantasi i det hele tatt: Fristil!
Det var på denne siste oppgaven pekefingeren min stort sett stoppet, og det gjør den for så vidt nå også. Med det mener jeg at dette skrives på frihånd og etter husken. Dette er altså ikke ment som noe oppslagsverk! Det er bare ment som en liten mimretur for å titte litt på noen av de gilde platene som kom ut for 30 år siden.
Herregud, 30 år - det høres ut som vi skal tilbake til The Beatles-tida, men det skal vi ikke. Vi skal bare tilbake til 1986,
1986 var et svært år for meg som musikk- og - ikke minst - nyter av heavy metal og tungrock. Derfor tenkte jeg en  kjapp titt på noen av platene som skulle bety mye for meg - der og da. Med det menes at her finner man verken Candlemass eller Voivod, for selv om det er band jeg har snoket litt i i ettertid, var dette var helt ukjente band for 13-årige meg.

METALLICA - MASTER OF PUPPETS har jeg snakket mye om før, men som for noen måneder siden står denne som et av de aller største øyeblikkene på plate - for meg, i hvert fall. Å ja, det glemte jeg å si - vi snakker vinylutgavene - alltid vinyl! Så sitter du og knoter med et lite CD-cover, se for deg Metallica-logoen i stilig, men tøff marmor, korsene, "dog taggene", trådene og ikke minst de giftige bildene på baksiden av coveret! Det viser Metallica som verdens største band - selv om de i starten på turneen "bare" var support for Ozzy Osbourne. Men du verden - denne holder fortsatt vann, og etter de nye låtene å dømme, virker det ikke som Metallica er klare til å pensjonere seg riktig enda -selv om det så stygt ut for noen år siden.

ALICE COOPER - CONSTRICTOR står vel ikke akkurat fram som noen Alice Copper-klassiker, men at det var et viktig album for Cooper, er det ingen tvil om. Etter å forvirret gamle fans med å gi ut mer eller mindre eksperimentelle album (som toppet seg med det snodige, men slettes ikke ille tospannet DaDa og Zipper catches skin) i nær sagt 10 år, tar han seg sammen, ser seg rundt og snuser inn hva som gjelder av musikk og kommer med et album som oser av hits. Poppete og syntetiske, javisst, men med låter som Teenage Frankenstein, The world needs guts, Thrill my gorilla og naturligvis He´s back (the man behind the mask) fra grøsseren Friday the 13th Part IV: Jason lives, ble yngre musikknytere oppmerksomme på den gamle skrekkrockeren igjen, noe som gjorde at Alice Cooper plutselig fikk en ny start med et nytt publikum, noe som igjen gjorde at han kunne legge ut på The nightmare returns-turneen, blant annet med Ace Frehley som support, men det er annen historie.
Han knytter til seg yngre musikere som muskelbunten Kane Roberts og bassisten Kip Winger (som skulle få en OK karriere på egen hånd). På coveret er det nærbilde av Alice med den karakteristiske øyesminken, smått tyggende på en kongeboa. På baksiden, litt som på The Beatles´Sgt Peppers ..., står musikere og produsenter oppført, og det tøffeste av alt -vi ser underkroppen til Alice Cooper, liksom han er hengt, med slangen krypende oppover og rundt skrotten. Joda, Alice Cooper var tilbake! Er det rart jeg ønsket meg -og heldigvis fikk - denne til jul? Etter denne oppturen ble det mye krafsing i "C"-hylla på Platespiller´n. Både Billion dollar babies, Killer og Love it to death innfridde, men noen Constrictor var de ikke.


VAN HALEN - 5150 må jeg - til mange gamle fans´store fortvilelse -  innrømme var Van Halen-ventilen for meg. Tidligere hadde jeg prøvd meg på Fair Warning, Diver down og Van Halen II, ja, til og med 1984 uten å få verken fot eller napp. Det var noe med soundet. Det låt trått og uferdig. Låtene var ikke fengende og David Lee Roth har jeg aldri sett på som noe annet enn en kul entertainer.
Nå skal jeg være forsiktig, for selv om singlene kom med noen ukers mellomrom, mener jeg NRK P2s Rockpeil spilte Van Halens Good enough og Europes The final countdown i samme program! Mulig jeg husker det slik fordi låtene var på samme opptakskassett og at tida gikk litt saktere i 1986, men uansett- for en tøff, vågal, kul og ikke minst melodisterk Van Halen-låt! Sammy Hagar ble min mann i bandet, og jeg må innrømme at jeg liker alle fire studioalbumene han gjorde med Van Halen, eller Van Hagar som mange både valgte og velger kalle de årene han var med. Uansett, 5150 var det første Van Halen-albumet som toppet Billboard-lista (1984 nådde "bare" en andreplass) og når man hører på albumet idag, så sitter låter som Why can´t this be love, Dreams, Summer nights og den kårny Inside fortsatt godt i øret.

OZZY OSBOURNE - THE ULTIMATE SIN er Ozzy Osbournes fjerde soloalbum og hans bidrag til å gi gamle fans hakeslepp. Nå begynte Ozzy å bli litt mykere i kantene allerede på forgjengeren Bark at the moon, og som med veteraner som Judas Priest og allerede nevnte Van Halen begynte også Ozzy Osbourne å leke med litt mer poppete materiale og uttrykk. Albumet er produsert av Ron Nevison som på den tida hadde gjort suksess med band som Heart og Survivor. Var det noen som kunne gjøre Ozzy til en hit på radio, var det ham! Den samme Nevison skulle året etter produsere Crazy nights med Kiss og ta med seg mye av synthene og oppskriftsheftet fra The ultimate sin, men det - som mye annet - er en annen historie og et annet årstall.
Ettersom jeg er fan av gode melodier og catchy refreng, liker jeg denne her. Låter som Shot in the dark, Thank god for the bomb og ikke minst tittelkuttet, er knallsterke låter som fortjener spilletid på høyt volum den dag i dag. Pop-Ozzy var nok hard å svelge for mange, men som med både Alice Cooper, Van Halen og Judas Priest med sitt Turbo-album, greide nok også han å kapre en god del nye fans - fans som helt sikkert er med den dag i dag. 30 år etter.
Jøss, dette var moro og for et år 1986 var! Dette må vi må gjøre mer av!

25 år siden "The black album", men er det mer verdt å markere at det er 30 år siden "Master of Puppets" kom ut?

Forrige fredag (12. august) var det nøyaktig 25 år siden Metallica kom med det på mange måter sjokkerende albumet Metallica, eller "The black album" som den også gjerne kalles. Men - det må også nevnes at det i år er 30 år siden bandet ga ut Master of Puppets, en verdenskrig av et album som på suverent vis rundet av den spenstige trilogien som startet med det møkkete og pønkete debutalbumet Kill ém all (1981) og som fortsatte med den smått utrolige Ride the Lightning (1984) som var flere kvantesprang unna den uredde, men likevel noe famlende debuten. Med Ride the Lightning viste Metallica at de hadde noe å fare med, at de var fullt kapable til å forme og utvikle thrash-sjangren - ja, kanskje til og med  bli sin egen sjanger.



OK, før vi svinger innom Metallica, er det viktig å presisere at i en slik sammenheng er timingen, eller skal vi heller si tiden viktig. Som purung tungrockentusiast, må det innrømmes at Kill ém all smatt under radaren min. Helt sikkert fordi verken "1001 Watt" på NRK P2 (det var den hippe  radiokanalen på den tida) eller "Rockbox" på svensk radio P3 spilte noe derfra. Men - en dag i 1984 (jeg var 11 år) fikk jeg låne en opptakskassett som hadde Metallicas Ride the Lightning på den ene sida og Mercyful Fates Don´t Break the Oath på den andre. Kjære vene - for en åpenbaring! Husk at på den tida var tungrock synonymt med Kiss, Van Halen, Mötley Crüe og W.A.S.P.. Dette var - for å si det mildt - noe helt annet! Disse to albumene er på heavy rotasjon i stua, bilen og hodetelefonene den dag i dag.



Jeg ante ikke at det fantes slik musikk, at det fantes noe som var tøffere, tyngre og mer metall enn Kiss, Van Halen, Mötley Crüe og W.A.S.P. og da Metallica lanserte Master of Puppets i mars 1986 (jeg har bursdag i desember), greide jeg heldigvis å spore opp en kar i hjembygda som hadde kjøpt albumet, og via mye om og men fikk jeg låne skiva. Lenge. Plata kjøpte jeg selv for bursdagspengene, samtidig som jeg fikk den til jul - så Master of Puppets fikk jeg omsider i hus!



For en opplevelse! Åpningssporet Battery var heftigere, kjappere og tøffere enn noe spor på Ride the Lightning. Tittelkuttet viste at bandet mente alvor. Låtene var lange og stinne av breial thrash metal. Dette var saker. Det kruttsterke coveret med korsene som styres av en dukkemester, bandbildene der Lars Ulrich gliser fornøyd mot kameraet med verdenes råeste folkehav av metallheads foran seg. Det var ingen tvil: Metallica var (nesten) like tøffe som Kiss, likevel var det noe som sloknet da bandet mot slutten av åttitallet kom med ... And Justice For All. Den kjøpte jeg ikke. Det var noe snålt med MTV-videoen til singelen One (Singel? MTV? Video? Metallica?). Det låt ... ikke Metallica i det hele tatt. Jeg falt av lasset, men tviholdt på de tre første albumene, så da bandet kom med Metallica var jeg nærmest likegyldig. For det første var det teit med ballader, for det andre var irriterende at bandet plutselig ble radiofavoritter og allemannseie og for det tredje hadde bandet fjernet seg fra thrashen og heller begitt seg ut på en litt mer bluesete form for heavy metal. Metallica var for en gammel fan rett og slett et sjokkerende album!



Det er her dette med tiden kommer inn i bildet. Mange setter det svarte albumet svært høyt - og det er ikke rart for det er et godt album med mange knalltøffe låter. Plutselig hører vi bassgitaren! Men for meg som fikk denne åpenbaringen med Ride the lightning på opptakskassett i 1984, var ikke dette det Metallica jeg digget. Men slik er det med alt mulig. Er du fotballfan og godt voksen, er kanskje Johan Cryuff eller Juan Manuel Asensi de aller største Barcelona-heltene. Er du mindreårig starter tidsregninga gjerne med Messi. Oppdaget du - Gud forby - Metallica med Load, ReLoad eller St. Anger, er det disse albumene som kommer til å bli stående som de aller største Metallica-øyeblikkene.



Så - for å så smått konkludere -i min bok er Metallica et fengende og artig album. Coveret er tøft og The Beatles-minimalistisk (et artig hint til albumet The Beatles, som stort sett bare blir kalt The White Album). Videoen til Enter Sandman med en skummel gamling som tatt fra Poltergeist fungerer også, men som album kommer Metallica aldri til å nå verken Ride the Lightning eller Master of Puppets til hælkappene. Det er ikke dem, det er meg.

Klassiker eller katastrofe?

Jeg verken kaster, selger eller gir bort plater, men du verden - det har vært tider da det har vært fristende! Når temaet har kommet opp, har det for mitt vedkommende vært billetten og en gyllen mulighet til å bli kvitt denne skampletten i samlinga: Battleaxe (ev. Battle Axe) med Burn this town. Ikke bare er coveret stygt, hele albumet oser av billig, simpel, britisk hard rock.
Jeg kjøpte skiva ikke så lenge etter at den kom ut i 1983. Da sto den allerede til 25 kroner i plateavdelingen på Domus på Dokka. Plater var uansett moro på den tida og, så med begrensede midler i lommeboka og med det faktum at det kun var hardrock-skiver som var tema, ble det denne som ble med hjem. Det grelle coveret til tross, det var da i det minste hardrock! Sånn cirka, i hvert fall.

Vi hopper fram noen tiår - til nå. Av en eller annen grunn kom jeg her om dagen til å tenke på denne skiva. Hvordan låt det hele, egentlig? Var det så grellt som jeg husker? Jeg begynte å forske litt på bandet også. Bandet, som er fra Sunderland i England og opprinnelig kalte seg for Warrior, har en nærmest Spinal Tap/Anvil-liknende karriere med en drøss medlemmer som har gått inn og ut av bandet, avtaler som ikke har blitt noe av og så videre. Samtidig har de, blant annet takket være album som Burn this town, nærmest hatt en slags kultststus i metallverdenen. Men her kommer det morsomme: Hele Burn this town-albumet - som høres så skranglete og uferdig ut - er nettopp det! Det er rett og slett bare en haug demoer som Music For Nations fikk det for seg å gi ut - før de mistet interessen for bandet helt og satset alle sparepengene sine på Metallica, men det er annen historie. Coveret er også det det ser ut som - en kjapp råskisse ført i penn av den lokale kunstneren og kompisen Arthur Ball, som mot alle odds har blitt en klassiker i coververdenen. Senere skulle albumet bli relansert og fiffet på av SPV, og da ble coveret seendes slik ut:

Men hvordan låter det? Vel, faktisk tøffere i dag enn for 30 år siden, men med tanke på at dette var i 1983 og et band som Iron Maiden var imellom The number of the beast og Powerslave, høres jo Battleaxe håpløst akterutseilte ut. På den tida begynte The new wave of British heavy metal faktisk å gå ut på dato også. Som en blandig av bleke Saxon- og Motorhead-kopier durer de på, men man skal ikke underslå at det er en viss dose sjarm å spore. Kanskje ikke noe å bruke alle sparepengene på, men er man nysgjerrig, ligger naturligvis Battleaxes samlede ute på Internett.
Her er de nå godt voksne sjarmtrollene i levende live, i et lite skur med gryende måne og det hele. Enjoy!