Det er ikke å stikke under en stol at før i tida ble plater stort sett kjøpt inn etter følgende kriterier:
1. Favorittbandet kom alltid først
2. Men var det noe kjent/halvkjent på tilbud (midt på 80-tallet kostet nice price-skivene på Platespiller´n i Gjøvik 40 kroner) var det en gyllen anledning til å sørge for ytterligere hakk i platesamlingsskjeftet
3. Var det ingenting å hente på punkt 1 og 2 var det coverne som solgte plata eventuelt
4. var det å gå etter plateselskapene. Dette var en litt mer sofistikert metode å jakte på, men digget man for eksempel Metallica, var det bare å se etter plater det sto Music for Nations på. Stort sett fant man noe brukbart der, selv om Metallicas Master of Puppets holdt til i en liga lysår foran The Rods og Waysted, for å si det sånn. Var det helt krise, var det bare å se etter ett-eller.annet det sto Mausoleum på. Da fikk man heavy metal, spilt inn av mer eller mindre kvalifisert personell.
En ettertraktet juvel når man grep etter halmstrå på punkt 3 - og i og for seg punkt 4, var andrealbumet til tyske Underdog som sammen med Mercyful Fates Don´t break the oath med Rabies in town stod for et av åttitallets heftigste cover. Det morsomme her er jo at begge albumene kom ut i 1984, men der Mercyful Fate (blant annet, for her hang lisensene løst!) ga ut rysaren på anerkjente Music for Nations (som hadde fått en real oppsving med nevnte Metallica), ga Underdog ut Rabies in town på Mausoleum, et belgisk plateselskap som på godt og vondt ga uttrykk for at så lenge musikken banda presenterte hadde et snev av fuzzgitarer i seg, ville de gi det ut. Det resulterte i en drøss meget stusselige heavyrock-utgivelser, et litt frynsete rykte, men også noen gode plater som Rabies in town faktisk er.
I ettertid må det sies at Mausoleum oppigjennom årene også knyttet til seg kapasiteter som Molly Hatchet, Warlock, Voivod og Steeler, men for den jevne metall-entusiast var og er Mausoleum et plateselskap reservert B-laget.
Men tilbake til Underdog og Rabies in town fra 1984. For egen regning vet jeg lite om bandet - det gjør Internett også, forresten - bortsett fra at dette er bandets andre album og at bandet tilsynelatende forsvant fra jordas overflate etter at tredjealbumet Out in the night fant veien til platebutikkene 1988.Line up-en på Rabies in town er Mike "Spider" Linster (vokal), Helmut "Skull" Guegel (gitar), Bernard "E.T." Leinweber (gitar), Randy "Eternal" Engels (keyboards) og Kalla "Animal" Klein (trommer) og sammen høres de ut som en tidlig utgave av Scorpions som inviterer Dio til en interessant fest der resultatet etter hvert blir Underdog. Sagt på en annen måte: Dette er et tysk heavy metal-band som faktisk høres amerikanske ut.
For knising og oppgitte sukk til tross, dette er slettes ikke noe dårlig album. Riffene er tette og tøffe, melodiene er varierte og fengende og ikke minst - dette er en gjeng med humor! Teksta på tittelkuttet er heavy-humor på sitt beste, medlemmenes kallenavn likeså og så er det telefonrøret som blir slengt på etter den meget habile versjonen av Alice Coopers Under my wheels, da. Strålende!
Mitt eksemplar av Underdogs Rabies in town ble kjøpt på ferietur en eller annen gang på slutten av 80-tallet og har vel - med skam å melde - knapt blitt spilt siden. Mulig det var snobberi, men aller helst var det vel fordi det kom så utrolig mange gode plater på den tida. Men jeg har flere Mausoleum-skiver på lager. Mon tro om noen klarer å matche denne perlen, 30 år siden forrige gjennomlytting?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar