Kiss i Oslo Spektrum - 7 dager igjen

Det begynte i 1979 - verken før eller senere. Jeg var seks år og naboen (som både var og er ett år eldre enn meg) hadde av en aller grunn fått tak i Dynasty-skiva - på kassett. De funky basslinjene på I was made for lovin´ you som strømmet ut av en halvdårlig kassettspiller, ledsaget av det stilrene og ikoniske coveret var nok til at Torbjørn Egner fikk fyken. Dette var saker, dette var mitt band og min musikk - dette var Kiss, bandet jeg i likhet med mange fans rundt om i verden skulle bli mobbet for å like - uten at det noen gang la en demper på  entusiasmen. For i årenes løp har Kiss gitt meg en million prosent mer glede enn fliken av ubehaget plageåndene ga meg - nemlig!

Søndag 7. mai står Kiss - eller det som er igjen av det -på scena i Oslo Spektrum. For moro skyld (det er ene og alene det denne bloggen handler om) skal jeg telle ned til konserten med å hver dag poste et høyst personlig Kiss-innlegg. Mest for å mimre, men aller mest fordi det er steike moro å være Kiss-fan!
Jeg vet at mange Kiss-fans også er fantasy- og superhelt-fans. Det er ikke jeg. Riktignok leste jeg ett og annet Supermann-blad i barndommen, men jeg kicket aldri på det, ikke sånn som gutta i The Big Bang Theory, for å si det sånn.
Nei, for meg var det ansiktene, sminken og mystikken rundt. På slutten av 70-tallet hadde de aller fleste familieblader som Hjemmet og Norsk ukeblad såkalte ungdomssider, og der poppet titt og ofte Kiss opp. Og så må vi ikke glemme de fantastiske Stjerneposene med Kiss-kort i - kort sagt var det moro å være ung Kiss-fan i brytningen 1979/1980.
Det er ingen tvil om at inntrykk man blir eksponert for i ung alder sitter i og blir en del av DNA-et. Derfor synes jeg den dag i dag Dynasty er et bunnsolid og knallsterkt Kiss-album. I anledning disse skriveriene, snurret jeg skiva noen runder - og ble ikke skuffet. I was made for lovin you er ved siden av Heavens on fire bandets aller største hit og er ei catchy og råsterk låt. Ace Frehley gjør med The Rolling Stones´2000 man et som vanlig pussig valg av cover, men - som vanlig - lander han (som på New York Groove) på begge beina. Sure know something bare viser hvilken låtteft Paul Stanley har, og så må man jo like Peter Criss´ urbane og smått gangsteraktige Dirty livin´, som er den den eneste låta Peter Criss spiller trommer på. Anton Fig tok som kjent av seg resten både på denne og nestealbumet Unmasked.

Gene Simmons er ganske så passiv på Dynasty, men Charisma er en såpass demonisk låt at det ikke er noen tvil om hvem som har ført den i penn. Magic touch er nok en Paul Stanley-perle og så dundrer Ace Frehley inn på oppløpet med den rocka Hard times og standhaftige Save your love, bare avbrutt av Simmons´X-ray eyes som er den litt snillere fetteren til Charisma. 
På denne tiden (jeg var seks, snart sju år) skulle det ennå ta litt tid før jeg begynte å bli bevisst på utgivelser og historikken, men jeg husker at jeg fikk fader´n til å kjøpe Unmasked da den kom ut i 1980. Som med Dynasty står den like, om ikke enda høyere i kurs enn Dynasty.



Jeg nevnte DNA-et. Bildet til venstre er et av mine absolutte favorittbilder av Kiss. Grunnen er nok at dette ble veldig mye brukt når nevnte blader som Hjemmet og Norsk ukeblad skrev om Kiss. Men hva er det ikke å like? Kostymene - spesielt Ace - gjør at bandet ser helt fantastiske ut. Mange har kritisert dem for å være litt vel jålete på den tida der. Jeg simpelthen digger det. Dette er rockestjerner som ved siden av å se knalltøffe ut også laget fantastisk musikk. Spesielt noen måneder etter, da Peter Criss var ute av bandet og Eric Carr kom inn, låt bandet som en million dollar. 1980-turneen (som svingte innom Drammenshallen, men som jeg i følge moder´n og fader´n var liten til å overvære - hallo! Jeg var da tross alt sju år!) er Kiss på sitt beste. Ace Frehley matchet godt med Eric Carr, og når han koser seg, da er han i sitt ess - jmf. tida Frehley spilte med Eric Singer før han (måtte) sa takk for seg og en pussig periode i Kiss-storien startet.
Selv om jeg var ung da jeg ble Kiss-fan, husker jeg utrolig mye fra den tida. Jeg husker hvor jeg satt i stua hjemme da jeg bladde gjennom VG og så annonsen for konserten i 1980 (jepp, jeg bladde i avisa allerede da) og jeg husker bildene av et usminket Kiss fra Forenbu sto på trykk i samme avis. Jeg husker matbutikken på Torvet på Raufoss hadde et Filmjournalen med Kiss i som jeg bladde i (det måtte vel være i 1983, husker bestemt bildene fra Lick it up-tida) og jeg husker at jeg kjøpte Dynasty på LP på Fona, øverst i Storgata i Gjøvik,
I dagene som kommer skal jeg altså lade opp til konserten i Oslo Spektrum med å kose meg med gamle VHS-er, bøker, plater, bilder, bootlegs, livetapes, intervjuer - kort sagt alt det går an å trykke Kiss på - og det er det som vi har erfart det aller meste! Det kommer til å bli en spennende, men også litt skummel reise ...