Hellbillies - fra twang til Sørstatsriff - Vol III

Dette har skjedd! På boots med tjukke gummisåler har Hellbillies som en gjest som ubemerket vil snike seg ut og vekk fra festen, gjort ferdig grovarbeidet og skissene til det bandet vi kjenner i dag. Med samlingen Røta satte bandet ned grensestolpen og beveget seg videre til nytt territorium og med det ble diskusjonen fans av alle band og artister med en viss størrelse går igjennom sveivet igang: Var de bedre med originalbesetningen (Kiss), enkel og forførende popmusikk eller utfordrende avantgarde (The Beatles), før eller etter militæret (Elvis Presley), Stefan Borsch eller Christer Sjögren (Vikingarna) eller i Hellbillies´tilfelle - var de bedre og mer moro å høre på da lydbildet besto av twanggitarer, fløyter, trekkspill og mandoliner, ikke som nå når lydbildet domineres mer av en møkkete og breial Les Paul enn en mild, jovial og lydig Telecaster.


For egen regning -og det er jo det denne fliken av et  nettsted handler om - har Hellbillies vært dyktige med å ta "forvandlingen" gradvis. Selv om Spissrotgang er et album som peker veien videre for bandet og da for publikum, er det likevel stor forskjell mellom Spissrotgang og ferskingen og råskinnet Søvnlaus som uten tvil er den skarpeste og tyngste utgivelsen til nå. Men i forkant av albumet sukret som vanlig bandet den skumle innovasjonspillen med livealbumet Levande LIVe, som for å berolige og forsiktig advare trofaste fans med at "du er blitt vant til dette nå, men bare vent!"
Når det er sagt er det også på sin plass å rose bandet for å hengt med på sin egen utvikling. Haugen-brødrene har utviklet seg fra å være litt trauste hallingdøler som spiller i dette bandet mange liker å danse til, til å bli vaskeekte rockestjerner. Men den største innsatsen la gamlebassist Arne Sandum og trommis Bjørn Gunnar Sando ned. Tenk for en overgang det måtte være for Sandum som har gått trappa fra gammeldans til å spille Sørstatsinspirert, tung rock & roll, for ikke si den glitrende trommisen som med sitt fjærlette og elegante trommespill på nittitallet var en sann inspirasjon for en stusselig hobbytrommis. Hans bruk av rods og den noe glemte splash-cymbalen står spikret som noe av det kuleste med Hellbillies, for ikke si Øystein Sunde! Sjekk Sandos rods/splash-bruk på Frøken Bibelstripp - fortsatt maner de nydelige overgangene fram herlige grøss nedover ryggtavla. Lars Christian Narum var allerede en fullblods tøffrocker med Nickels & Dimes, så for ham var overgangen like smertefri som å skifte sokker. Men nå -over til platene!

SPISSROTGANG (15.10.2007)
Med stor risk for at husken leker knask eller knep, var det den "typiske" Hellbillies (og Arne Moslåtten)-låta Hallo, Telenor som var første singel ut her. En artig og fengende låt i god Hellbillies-tradisjon som ikke avslørte noe av det som senere skulle dukke opp på albumet! I dag framstår Spissrotgang som et jevnt album der bandet med låter som nevnte Hallo, Telenor og Ingen der fortsatt har en negl i sitt gamle seg, men allerede på åpningslåta Mot straumen merker vi at det har skjedd noe med bandet vårt. Melodien er mer intrikat og ikke fullt så umiddelbar som tidligere hits - det er ingen Baka ein stein, for ein si det sånn! Samtidig får vi kommende konsertfavoritter som den steintøffe Svelg ein kamel, 6000 hål og - sist men ikke minst -  Mørkemann, kanskje en av Hellbillies aller sterkeste låter noen sinne. Morsomt også at Livsfarlig leik, en fiks og artig låt som ble prøvd ut allerede på den akustiske turneen, her dukker opp på plate.

LEITE ETTER LYKKA (07.06.2010)
Her er det bare å trykke play og sette seg ned og nyte. Her er det lite å trekke for, for med bunken med samtlige Hellbillies-plater foran meg, vil jeg si dette er et av Hellbillies aller beste album. Fra den Rolling Stones-tøffe starten med Sjuk går det steintøft og rocka slag i slag med Den redde, Stein i skoa, Drivkvite bein, Verste strøket i byen, Dirkefri og naturligvis tittelkuttet og den fine Du er den med Benedikte Narum Jenssen som Aslag Haugens duettpartner.
Årets før albumet kom ut, var vokalisten ute for en stygg ulykke som kunne endt fatalt. Kanskje derfor albumet låter så fresht og bandet låter så livsglade? For her sprudler Hellbillies så til de grader at hvordan i all verden skal de greie å toppe dette?!


TRETTEN (05.11.2012)
Nja - Tretten er verken en nedtur eller en dårlig utgivelse, så årsaken til njaet ligger ikke der. Det er heller det at denne gangen avslørte Hellbillies hvordan albumene hadde blitt dersom de hadde spilt inn låtene med engelsk tekst -som jo er språket låtene blir tekstlagt med før de får norske hallingklær av - i dette tilfellet - Arne Moslåtten. Var du kjapt ute og sikret deg vinylutgaven fikk du nemlig i tillegg med deg bonusvinylen Seven bridges crossed, som er Tretten på engelsk.
På Tretten gir vi umiddelbart tommelen opp for låter som Reise i lag med deg, Pille med bråk, Leita natt og dag og Det ingen andre ser, men på engelsk blir Hellbillies bare nok et tøft rockeband. Identiteten blir borte, ikke som med The Respatexans der greia var å låte amerikansk på halling, men Hellbillies på engelsk - nope. Her er det jo den konservative nissen som snakker og skriver, men det viser bare hvor viktig tekstene, dialekten og miljøet har vært for Hellbillies. Litt som Vazelina Bilopphøggers som jo nærmest fikk en hel nasjon til å tro at de var en gjeng med bilopphøggere femtitallet hadde glemt igjen på Toten, har Hellbillies skapt en verden med bygdeoriginaler og finurlige tekster på morsmålet man både blir glad i og føler man skjønner budskapet i.


LEVANDE LIVE (06.06.2014)
Her viser Hellbillies-gutta at de er barn av den klassiske rocken! Oppigjennom historien har band brukt konsertalbum som et dokument over hvor bandet står nå. Samtidig passer mange da på å gi fansen noe ekstra - særlig ettersom livealbum er den den snodige fetteren som verken er et nytt album med nye låter eller et samlealbum med gamle låter - selv om det ofte er det, men i konsertversjoner. Puh! Men -vinylen. Sikret du deg vinylversjonen fikk du ved siden av to deilige vinylplater, albumet i hendig CD-versjon og en giftig konsert-DVD på kjøpet. DET er mye Hellbillies for penga!
Ettersom dette er Hellbillies anno 2014, er det naturligvis settet fra Tretten-turneen som gjelder her. Det betyr at brorparten av låtene er fra de tre siste albumene, men naturligvis får vi også stayere som Ei krasafaren steinbu og Den finast eg veit. Innspillingene er gjort flere steder på turneen, noe som gjør at hver låt tones ned og vekk. Det er dumt - når publikum fades ut og det er noen sekunder med stillhet før neste låt starter, får man liksom ikke den ordentlige livefølelsen av albumet. Men det glemmer man jo når låta vel er igang,



SØVNLAUS (14.10.2016)
Yes, siste skuddet på Hellbillies-stammen er ferskvaren Søvnlaus, som er et album mer i retning Leite etter lykka enn Tretten for her går det unna! Dette er første gangen Arne Moslåtten har gitt pennen til en annen tekstforfatter, og for en tekstforfatter! Moslåtten bidrar med fire fine tekster, resten er det Tom Roger Aadland - Bob Dylan-oversetteren -som sørger for. Dette er også første gangen Arne Sandum ikke spiller bass. Det er det Egil Stemkens, kjent fra Tolv Volt, Stein Torleif Bjellas gamle band, som gjør. Her basses det - høyt - og det låter knall. Her er det bare noe få fiber igjen av lisseslipsene, for dette er rock & roll etter oppskrift gitt av alt fra Allman Brothers Band til Rolling Stones. Som på Sol over livet er det noen titler som ser u-hellbillieske ut, men både den Ole Ivars-trivelige 20 år på veien (er det ikke flere da, karer?) og Natta Norge (der OnklP er med - kicker itte på det) lander trygt. Et tøft album med låter som hyler etter å bli framtidige konsertklassikere. La oss bare håpe en god del av dem finner veien til livesettet.


Honorable mention - Live fra Rockefeller 2005 (DVD)
Denne er et must. Dette er - beklager ordvalget - det klassiske Hellbillies i en forrykende konsert fra Rockefeller. Som bonus får vi noen klønete bakomintervjuer, men også noen artige videoklipp fra bandets tidlige karriere. Ellers er det stas å se og høre bandet spiller låter som virkelig var med å forme Hellbillies´karriere og uttrykk. Slagere som Syver i Armod-Bråta og Eitt skot te passer neppe inn i dagens utgave av Hellbillies, men i 2005 gjorde de det, og det beste av alt og en god nyhet til alle etternølere: Denne er fortsatt å få tak i!

Hellbillies - fra twang til Sørstats-riff - Vol II

En reise i Hellbillies sine utgivelser kommer heldigvis med en bonustur - en titt i gamle, herlige avisannonser. Denne er fra 1995. Hellbillies spiller på Fagernes kl 20, eller 8, hvis noen stusset på tidspunktet. Valdres Radio (som er still going strong) står som arrangør av denne folkefesten som til og med kunne skilte med familierabatt! Dette var før Oslo Spektrum, operaen, storskjermer og Mercedes-busser.

 Dette var tida da karene spilte på alt fra lealause lasteplan til dugnadsbygde velpark-scener og en konsert med Hellbillies betød kåntry på halling, gjenhør med han Syver, ho Birgjit og guttevalpen som gjorde Donald-varpet under aksjonen på Ål. Var det stas? Ja. Var det noe eget? Ja. Savner jeg det? Ja, i og for seg, men det handler mer om tida og det nostalgiske ved å bla i den musikalske minneboka. Hellbillies-konsertene på den tída - og spesielt i Valdres - var magiske.
Men - jeg er mer enn tilfreds med dagens band og så lenge jeg kan forbeholde meg retten å lene meg tilbake på minnene er jeg en happy mann. Men sjekk annonsen til venstre. Den er fra 1996 og fra nok en plass i Gjøvik som ikke finnes lenger. Tenk, i løpet av to kjappe og kalde februarkvelder kunne du få med deg Hellbillies på fredagskvelden og deLillos på lørdagskvelden, og deLillos i 1996 var jo som kjent også et kruttsterkt liveband.
Men tilbake til Hellbillies-platene. Sist stoppet jeg ved 1997-utgivelsen LIV laga og det ikke uten grunn. Med albumfasiten i hånd gikk Hellbillies en tur i pauserommet med tenkehatten på etter dette livealbumet som på mange måter oppsummerte "Mark 1" av bandet. Hellbillies fram til nå var tuftet på rotamerikansk country på halling med twanggitarer, trekkspill og fløyter. Det var på tide å gjøre noe annet, utvikle bandet, se framover, men samtidig ikke miste bandets unike identitet. Skulle de lykkes med det måtte låtene og framfor alt tekstene være på plass. Men det måtte for all del ikke låte "gammeldags" og i Hellbillies-sammenheng utdatert.


SOL OVER LIVET (19.04.99)
Godt og vel to og et halvt år siden forrige studioalbum kommer Sol over livet som gjorde seg umiddelbart bemerket for det a) pussige og lite rocka coveret og b) albumtittelen som passet bedre på en plate med Ole Ivars enn Norges tøffeste liveband. Men - for et album! Hellbillies tar ikke på seg sjumilsskoene, men likevel er det elementer her som viser et Hellbillies som ser framover. Aller først åpningslåta Baka ein stein som viste et band mer moderne og tidsriktig enn noen gang. Elektroniske loops dukket opp på balladen Eitt lite strå, mens singelen Verandasol var en enkel og akustisk perle, som skapt til å markedsføre albumet som kom i april. Låt det som Hellbllies? Javisst. Låt det som gamle Hellbillies? På ingen måte. Sol over livet er i mine øyne (ører) et av bandets aller sterkeste album og den dag i dag irriterer det meg at det er bagatellen Den finast eg veit og ikke den mye sterkere og interessante Eitt lite strå ble balladen fra albumet. Her finnes uslitelige livefavoritter som nevnte Baka ein stein og balladene, men også den tøffe Influtt hallingdøl og den fine Fossegrimlåten hang med lenge. Et litt undervurdert album i den store Hellbillies-sammenhengen, noe jeg tror har med den kårny tittelen og det urocka coverbildet av gubbene på krakken å gjøre.

URBAN TWANG (26.02.2001)
Hellbillies er i USA og skal -som så mange før dem - gjøre vei i vellinga! Urban Twang viser et band som nå skrur volumknappen stadig mot høyre. Et litt ujevnt album, men samtidig et album som er veldig undervurdert. Få snakker om dette albumet, noe som er urettferdig for selv om ikke alle låtene har det som skal til for å dra i gang nynneverktøyet, er det på Urban Twang vi finner en konsertfavoritt som Røta (som i rettferdighetens navn er den som har overlevd bandets musikalske retninger), men vi må heller ikke glemme råskinn som Flygande stein og den artige og fengende Ho eg vilde ha. Arne Moslåttens humor og Aukrust-aktige blikk på livet og samfunnet rundt seg og oss får vi i eksempler på i Nikotinslave og Kaffifengsel. Låter som var veldig Hellbillies da, men håpløst ute av form i dag. Stykkevis er dette et album som smetter forbi, men som helhet er dette en utgivelse som fortjener en liten spotlight i Hellbillies-universet.



COOL TUR (02.09.2002)
Det er tøft å være omreisende rocker, og Hellbillies har på dette tidspunktet nærmest jobbet ustanselig - og umenneskelig - i over 10 år. På den tida har de turnert landet rundt og på tvers flere ganger og gitt ut (totalt) sju album. Det er på tide med nok en arbeidsom time out, om ikke annet for å puste liv i egne glør og for å gi publikum noe annet. Samtidig opplever Hellbillies på dette tidspunktet det mange "festband"går igjennom: De er leie av å spille for animerte festdeltakere som skråler og ståker. De er et fantastisk liveband -og det vet de. Publikum fortjener å høre Hellbillies skikkelig - det sørger en finfin akustisk kulturhusturne med dertilhørende konsertalbum for.
CoolTur er et lunt og fint konsertalbum der mange av bandets klassikere her dukker opp i en ny og mer dempet drakt. Samtidig blir vi introdusert for noen nye sanger også: Angelina, Heng i ein tråd og Sur som rognebær - som er med den dag i dag - viste et band som selv i sine "pauser" jobber for fullt.




 NIENDE (29.03.2004)
Det første man hører på Niende er studio- og den "elektriske" versjonen av Råka ta ei pil som ble flittig testet ut på den akustiske turneen. Allerede på turneen skjønte både publikum og bandet at dette kom til å bli en varig Hellbillies-klassiker. Trond Nagell-Dahl har lenge vært en del av Hellbillies-maskineriet, men på denne utgivelsen overlappes tangentinnsatsen av Lars Christian Narum som på Niende deltar på sin første innspilling med Hellbillies. Som vanlig skrur bandet til skruen en smule og leverer sitt mest rocka album til nå. Baktunge råtasser som Sju, Innst i øyra og Rir på ein rein viser at Hellbillies så visst ikke er engstelige for å trampe på en fuzzpedal. Tro med det vante formatet er de likevel: Låter som For sein og Dyrt å spå gir den trofaste og mer konservative fansen valuta for pengene denne gangen også. Her er der på sin plass å dra fram Fønvind, en flott ballade som ledes av en av Arne Moslåttens aller fineste tekster, for hvor ellers i en Hellbillies-tekst får vi servert rimet "fraus" og "luelaus"?


RØTA - HELLBILLIES¨ BESTE (26.06.2006)
OK, "Mark II" er over og det er på tide med en aldri så liten oppsummering igjen, denne gangen i form av et relativt streit samlealbum. Her er hitsene samlet, men på grunn av ymse omstendigheter  er det (dessverre, sånn for helheten og historien sin skyld) ikke de originale innspillingene av Ho Birgjit Lien og Aksjon på Ål som nostalgiske fans får servert, men nyinnspillinger av "nye" Hellbillies. Røta er en god samling med 18 Hellbillies-favoritter for den jevne lytter, men da den verken har noen helt nye låter eller noen artige liveopptak å by på, var nok dette en samling fansen kjøpte og plasserte i hylla, kanskje til og med med plasten på.

Hellbillies - fra twang til Sørstats-riff - Vol I

Det mest naturlige hadde jo vært å gått igjennom Hellbillies-katalogen da bandet ga ut det forrige studioalbumet, Tretten, som er bandets 10. studioalbum, men 13. utgivelse totalt. Siden da har Hellbillies servert konsertalbumet Levande LIVe som har fungert som et ålreit hvileskjær og pusterom for bandet mens de har har skrevet, forberedt og spilt inn et nytt album, samtidig som fansen har fått noe nygammelt å korte ventetida med.
Jeg har vært så heldig å fulgt med Hellbillies siden starten. Riktignok tok det noen år og plater før jeg så dem live, men platene - eller skal vi si kassettene - hanket jeg inn etter hvert som de kom ut. Annonsen over er fra konserten på Trevatn, 23. juni 1994. Jeg var ikke der  - selv om det nær sagt ligger i nabolaget - men jeg var på et tosifret antall konserter i "festtida" årene etter i Fagernes, Vallset på Hedmark, Moelv, Kapp og så videre, og så videre.
I anledning det nye albumet Søvnlaus, tenkte jeg ta for meg samtlige av Hellbillies´album. Om ikke annet for å more meg selv med tanker, minner og synsing rundt utgivelsene. Forresten - annonsen til høyre sto i Oppland Arbeiderblad 25. mars 1993, og det var første gangen Hellbillies gjestet både avisspaltene og distriktet. Det skulle minsann ikke bli siste gangen!



SYLVSPENTE BOOTS (27.8.1992)
Det må innrømmes at jeg aldri kicket på Ho Birgjit Lien. Den rullet jevnt og trutt på radio og var nærmest ikke til å unngå, likevel bommet plekteret på strengene mine. Den sommeren var jeg russ, ferdig på skolen og uten jobb. Flaks at en god venn (som hadde jobb) behøvde hjelpemann på isbilen! Vi fartet rundt omkring, leverte is og sto i. Radioen sto stille, for i kassettspilleren rullet (og rulet) Hellbillies med Sylvspente boots. Jeg begynte å bli fan av låtene og ikke minst de snurrige tekstene på sanger som Biologisk bonde, Ikkje grav meg ned og Nyskild far. Likte ordspillene, låtene og miljøet. Joda, jeg begynte å bli Hellbillies-fan, samtidig var jeg ikke helt overbevist, heavyrocker som jeg var.



PELA STEIN (6.9.1993)
Denne husker jeg dukket opp på nærradioen i Gjøvik der jeg jobbet (på dugnad). Jeg kan ikke huske Sylvspente boots fantes i radioarkivet, men Pela stein dukket opp og fant raskt en plass i spillelistene - eller, Krasafaren steinbu gjorde det. Det var den folk ville høre, følgelig gikk jeg lei før jeg i det hele tatt ga albumet en sjanse. Etter en tid snurret jeg likevel i gang CD-en - og ble hekta. Her var jo bare kremlåter og for et tøft, akustisk sound! Siden den hastverksproduserte Sylvspente boots hadde bandet utviklet seg voldsomt. Åpningslåta Håvard drøymer satt som et skudd, Krasafaren ... skippet jeg over. Råskinnet Pela stein er fortsatt en av de tøffeste Hellbillies-låtene, og så har vi den flotte balladen Som eit lauv i eit vindkast og den fikse Bibel i skuffen. Her dukket også kommende konsertklassikere som Syver i Armod-Bråta og Slå hån opp. Et album uten dødpunkter - enkelt og greit.

LAKAFANT (3.4.95)
Selv om det er mange låter her som ikke har tålt tidens tann eller som låter "så där", har Lakafant likevel en helt spesiell plass i min Hellbillies-historie. Første gang jeg så Hellbillies live var på Rockefeller under nettopp denne turneen (Bretteville som forband, husker fortsatt Bjørn Holm regjerte på Boys of summer), men så blir jeg usikker. Jeg så Hellbillies på knøttlille Gamla også, men var det under samme turneen eller hakket før ...? Samme det, åpningslåta Syver space er en av de aller tøffeste Hellbillies-åpningslåtene noensinne, og fordi det er noe spesielt med åpningslåter på konserter, synes jeg Syver space fortsatt er en av de tøffeste Hellbillies-låtene - ever. Mitt høyst private og lille korstog for å få bandet til å dra fram låta igjen har imidlertid ikke båret frukter - foreløpig. Men det er låter her som så absolutt har fortjent merkelappen Hellbillies-klassikere: Tolleiv, So som så, Båt på land, Me får sjå og naturligvis tittelkuttet var i mange, mange år faste innslag på enhver Helbillies-konsert.



DRAG (november 1996)
Etter et godt, men likevel et noe haltende album, er Hellbillies tilbake - for fullt! Denne gangen er alt skrudd opp til 11. Hvor mange gitarer, feler og effekter som er sving samtidig på Bondeblå er ikke lett å si, men selv om det lukter av overprodusering, er det ikke å stikke under en stol at Drag er et av Hellbillies´aller sterkeste album noensinne. For her viser bandet at de tør å utfordre lytterne som fortsatt sitter fast i de to første albumene. Her er rå-rockere som nevnte Bondeblå og Mas mas, melodiperler som Gode spørsmål, Må eg og Hjortefot og - for ikke glemme - På Ål stasjon. Det hele låter større og tyngre - elementer som skal dukke opp i rikt monn senere i Hellbillies´ plate- og konsertkarriere. Denne likte jeg umiddelbart, spesielt smøg den snurrige Jimmy Embrik  seg til en plass i hjertet.



LIVE LAGA (13.10.97)
Denne måtte komme. Hellbillies har nå for lengst etablert seg som et av landets mest hardtarbeidende liveband (de sliter til og med mer asfalt enn Vestlandsfanden!) og fansen forlanger et dokument på nettopp det. Denne konsertsamlingen inneholder opptak fra Down on the farm-festivalen, landbrukshøgskolen på Ås og fra en vellykket spilling i Lom. Bandet låter tett og tøft, klassikerne er på plass, det samme er Treskiblues, Bra den eg har og Surr surr som her dukker opp som nye tilskudd til den nå etter hvert rikholdige låtkatalogen. Med unntak av Surr surr som dukket opp litt her og der, var dette låter som levde et tett og hektisk liv før de ble tatt av spillelista. Jeg vil tro at blant gamle fans seiler LIVe Laga opp som albumet som best forklarer og beskriver fenomenet og livebandet Hellbillies. Det klassiske Hellbillies, vel og merke.

Yes, neste håndfull med Hellbillies-utgivelser kommer om ikke så lenge!

Hellbillies for seminerder

Det sies titt og ofte i Cecilie Asker og fotograf Trygve Indrelids bok om Hellbillies - de er stille, innadvendte og konfliktsky hallingdøler. Det er nok mye av grunnen til at 25 ikke har blitt en norsk variant av The Dirt, boka om Mötley Crüe, eller Life, Keith Richards doptunge murstein av en selvbiografi.
Likevel er boka grundig og morsom å lese for både fans og mer eller mindre faste lyttere av bandet. Bandet snakker åpent og ærlig om den første tida med Kådnbandet og om hvordan trangen til å lage egen og etter hvert mer særegen musikk og gå sin egen vei etter hvert gjorde at Hellbillies begynte å si nei til samfunnhus og ja til festivaler. Medlemmenes bakgrunn er også morsom å lese og forfatteren skal ha ros for at hver eneste påstand som kan tolkes negativt, blir kommentert av band så vel som utenforestående. Øystein Sunde uttaler seg om styret det ble da bandet valgte å gå fra Sundes Spinner-label til et større selskap, det samme gjør managere, bransjefolk, medmusikere og så videre om andre ting som dukket opp etter hvert som bandet vokste seg større. Ved siden av noen artige sider med kollager av gamle bilder mot slutten av boka, blir boka ellers ledsaget av ferskere bilder av bandet.

I årenes løp er det spesielt to ting Hellbillies-fansen har hørt rykter om, men som vel egentlig ingen har turt å spørre om. Det ene får vi et godt svar på, det andre litt mer utydelig: Lasse Hafreagers exit rundt plussminus tusenårsskiftet, og bandets tilsynelatende rause forbruk av drikkevarer i forbindelse med konserter. Det første får vi svar på, av både Hafreager selv og av bandet: Pianisten mente han la ned så mye i tid i bandet at han ville bli fullverdig medlem. Det ville ikke de andre, blant annet på grunn av personlig kjemi, og så videre. Helt greit, ferdig snakket. På det andre spørsmålet er Lars Håvard Haugen litt mer vag. Noen greide ikke prestere optimalt fordi det ble drukket for mye før konsertene (og under, husker vi på nittitallet), og noe gjorde at ditt og datt skjedde - eller ikke skjedde. Her blir vi nysgjerrige! Hvem fikk beskjed om å skjerpe seg, og hva var det som utløste drikkestoppknappen? Her kommer nok den konfliktskye hallingdølen inn i bildet igjen.
Ellers er det en ærlig bok. Bandet snakker åpent om små konflikter i forbindelse med stilskifter, det er interessant å lese Aslag Haugens beretninger om sin egen krise som utløste en fullstendig skrivesperre - i det hele tatt får vi vite ganske mye om et såpass lukket band. Vi nerder etterlyser selvfølgelig litt mer historikk rundt låter og innspillinger, flere gamle bilder fra backstage, livebilder fra små kroer og lasteplan, instrumenter og utstyr - slike ting. På en annen side er det morsomt å gå igjennom den fullstendige oversikten over Hellbillies´ konserter, fra Kådnbandet til nå. Mange har sikkert glemt at de i mange år var fast inventar på kulturhuset på Skreia, Sagatunet på Raufoss, "Dancingen" på Dokka, Garver´n i Gjøvik, og så videre. For oss som har fulgt bandet siden Sylvspente boots og kjenner bandet veldig godt, er boka om Hellbillies en godbit, men ingen bibel - for andre et must.

Er det for noe gæli med Hellbillies, a?

Et av årets desiderte høydepunkter er når Dagens Næringsliv lar noen av landets musikkinteresserte finansfolk (med mere) få breie seg over noen sider med sine grundige, men høyst omdiskuterte lister. De har blant annet satt opp lister over de 400 (var det vel) viktigste albumene som noen gang er blitt gitt ut - og så videre. Hvert år blir det bråk, men det er greit. At en kompisgjeng med felles interesserer setter opp topplister, er noe vi alle, om ikke akurat gjør, så i det minste har gjort.
Mest pes får gjengen fordi det visstnok er så få kvinnelige artister med på listene. Men så var det kanskje ikke så mange damer som spilte i arenarockeband a la Genesis og Emerson Lake & Palmer på søttitallet, da?
Årets liste ble publisert i DN i dag, og denne gangen hadde de tatt for seg de beste og viktigste platene innen den fine, men litt ulne countryrocksjangeren. Jeg skal ikke gå inn på hvem og hva som toppet og bunnet ista, men jeg registrerte at Aslag Haugen fra Hellbillies på sosiale medier ga lista tommelen opp mens han samtidig la til at han hadde god kjennskap til platene. Aslag Haugen er en hedersmann, så han stoler jeg på at vet hva han snakker om.
Apropos Aslag Haugen og Hellbillies - jeg kom plutselig på at jeg for mange år siden ble kjippet ut av en jury nettopp på grunn av Hellbillies! OK, dette ble riktignok aldri bevist, men for historien og poenget sin skyld, sier vi det. Er det noen som husker Alarm-prisen? Den som for mange år siden ble lansert som den frekke fetteren til den mer stuereine Spellemannprisen? To av oss om anmeldte plater i den nå så salige gratisavisa Exact fikk spørsmål om å være med i Alarm-juryen. Oppgaven var grei - en gang i året skulle vi sende inn en epost med våre kandidater til årets album, årets låt også videre - og årets liveband. Dette var på den tida da stoner- og hard core-scenen begynte å bli stor, men selv om både Amulet og WE var ålreite rockeband, syntes jeg aldri de var det helt store live. I hvert fall ikke heftig nok til at de kunne få krona med påskriften "årets liveband" i nevene. Hellbillies derimot, leverte varene gang etter gang.  Derfor skrev jeg Hellbilles - hver gang - og sendte inn. Hvorfor skulle en gjeng kule kiser som brukte mer tid på å stirre på skolissene sine enn å ha kontakt med publikum stikke av med seieren? Nei, ærlig talt! Etter hvert ble det bare kompisen min som fikk elektronisk brev fra Alarm-gjengen. Jeg fikk aldri noen beskjed, men jeg tror Alarm-karene ikke syntes det var kult nok å gi prisen til Hellbillies, selv om de var og er landets tøffeste liveband. Men den som ler sist rocker mest. Vært på Amulet-konsert i det siste?
Neste gang bør finansgutta sette seg ned og stemme fram de 50 beste Hellbillies-låtene. Den lista hadde jeg lest med stor iver - og kanskje slengt inn et forslag eller tre også.