Jeg verken kaster, selger eller gir bort plater, men du verden - det har vært tider da det har vært fristende! Når temaet har kommet opp, har det for mitt vedkommende vært billetten og en gyllen mulighet til å bli kvitt denne skampletten i samlinga: Battleaxe (ev. Battle Axe) med Burn this town. Ikke bare er coveret stygt, hele albumet oser av billig, simpel, britisk hard rock.
Jeg kjøpte skiva ikke så lenge etter at den kom ut i 1983. Da sto den allerede til 25 kroner i plateavdelingen på Domus på Dokka. Plater var uansett moro på den tida og, så med begrensede midler i lommeboka og med det faktum at det kun var hardrock-skiver som var tema, ble det denne som ble med hjem. Det grelle coveret til tross, det var da i det minste hardrock! Sånn cirka, i hvert fall.
Vi hopper fram noen tiår - til nå. Av en eller annen grunn kom jeg her om dagen til å tenke på denne skiva. Hvordan låt det hele, egentlig? Var det så grellt som jeg husker? Jeg begynte å forske litt på bandet også. Bandet, som er fra Sunderland i England og opprinnelig kalte seg for Warrior, har en nærmest Spinal Tap/Anvil-liknende karriere med en drøss medlemmer som har gått inn og ut av bandet, avtaler som ikke har blitt noe av og så videre. Samtidig har de, blant annet takket være album som Burn this town, nærmest hatt en slags kultststus i metallverdenen. Men her kommer det morsomme: Hele Burn this town-albumet - som høres så skranglete og uferdig ut - er nettopp det! Det er rett og slett bare en haug demoer som Music For Nations fikk det for seg å gi ut - før de mistet interessen for bandet helt og satset alle sparepengene sine på Metallica, men det er annen historie. Coveret er også det det ser ut som - en kjapp råskisse ført i penn av den lokale kunstneren og kompisen Arthur Ball, som mot alle odds har blitt en klassiker i coververdenen. Senere skulle albumet bli relansert og fiffet på av SPV, og da ble coveret seendes slik ut:
Men hvordan låter det? Vel, faktisk tøffere i dag enn for 30 år siden, men med tanke på at dette var i 1983 og et band som Iron Maiden var imellom The number of the beast og Powerslave, høres jo Battleaxe håpløst akterutseilte ut. På den tida begynte The new wave of British heavy metal faktisk å gå ut på dato også. Som en blandig av bleke Saxon- og Motorhead-kopier durer de på, men man skal ikke underslå at det er en viss dose sjarm å spore. Kanskje ikke noe å bruke alle sparepengene på, men er man nysgjerrig, ligger naturligvis Battleaxes samlede ute på Internett.
Her er de nå godt voksne sjarmtrollene i levende live, i et lite skur med gryende måne og det hele. Enjoy!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar